barometer

Aneroidbarometeret (ordet aneroid kommer av gresk «ikke fuktig», det vil si «uten væske eller kvikksølv») ble oppfunnet av briten Lucien Vidie i 1840-årene. Det består av en lufttom metalleske med elastisk bunn. Bunnen trykkes mer eller mindre inn ved større eller mindre lufttrykk. Ved hjelp av et system av vektstenger overføres denne bevegelsen til en viser som angir lufttrykket på en gradert skala. Aneroidbarometeret var tidligere mindre nøyaktig enn kvikksølvbarometeret, men det ble mye brukt, siden det var lettere å behandle og transportere. Dagens digitale barometre til profesjonell bruk er en type aneroidbarometre, og disse er svært nøyaktige.

Et veggbarometer er et aneroidbarometer. Langs skalaen på barometeret oppgis gjerne værtype, siden pent vær erfaringsmessig er forbundet med høyt lufttrykk (høytrykk), og dårlig vær med lavt lufttrykk (lavtrykk).

En barograf er et selvregistrerende barometer som er koblet til en mekanisk penn. Barografer finnes i forskjellige konstruksjoner og kan være av typen aneoridbarometer eller væskebasert kvikksølvbarometer.

De digitale barometrene som brukes i meteorologiske målinger, fungerer på samme måte som aneroidbarometre. Sensoren er av silikon, og den har et vakuum inni som blir påvirket av lufttrykket. Jo høyere lufttrykk, jo mer komprimeres vakuumet inni silikonen. Komprimeringen blir lest av elektroder, som sender signalene videre til datalogger og display. På displayet vises lufttrykket i hPa. Digitale barometer kan innstilles (kalibreres) nøyaktig, og det kan legges inn kompensasjon for påvirkninger fra temperatur og lignende.

Kvikksølvbarometeret, også kalt Torricellis barometer, ble oppfunnet av Evangelista Torricelli i Firenze i 1643. Han fylte kvikksølv i et cirka 90 centimeter langt glassrør som var lukket i den ene enden, og satte det opp ned i et større kar med kvikksølv. Kvikksølvet i røret sank noe, men ble stående slik at det var rundt 75 centimeter mellom kvikksølvflaten i karet og kvikksølvtoppen i røret. Dette viser at tyngden av en luftsøyle fra havoverflaten til jordatmosfærens øverste lag svarer til trykket av en kvikksølvsøyle på 75 centimeter, eller ³/₄ meter. Over toppen av kvikksølvet er det et lufttomt rom, (Torricellis tomrom), og der er det ikke trykk. På kvikksølvoverflaten i karet virker lufttrykket. Lufttrykket på kvikksølvflaten i karet vil være like stor som trykket av kvikksølvet i røret.

Høyden av søylen kalles barometerstanden eller barometerhøyden, og den kan avleses på en skala. Ved nøyaktige målinger må den avleste høyde korrigeres for kvikksølvets temperatur og skalaens varmeutvidelse, det vil si at man må regne ut hvilken høyde kvikksølvet ville hatt om temperaturen hadde vært 0 °C. Nøyaktigheten ved manuell avlesing var meget stor.

Det finnes flere varianter av kvikksølvbarometeret. Sjøbarometerethar en innsnevring i glassrøret for å hindre «pumping» i sjøgang. I hevertbarometeret er glassrørets ene ende bøyd oppover, og barometerstanden er da lik høydeforskjellen mellom kvikksølvtoppene i de to grenene.

Fra 1990-tallet har kvikksølvbarometeret til bruk i meteorologien blitt faset ut på grunn av automatisering og av hensyn til arbeidsmiljø. Digitale barometer egnet for automatiske målinger har overtatt.

• digitalt barometer
• kvikksølvbarometer
• aneroidbarometer