Mekanismen i et klassisk aneroid-barometer. En lufttom metalldåse (A) har et lokk bøyd i bølgeform. Lokket er følsomt for varierende lufttrykk. Dåsen er festet til en bred stålfjær (B) som balanserer lufttrykket på dåselokket. Bevegelsen av lokket blir overført mekanisk i forstørret målestokk gjennom (C), (D) og (E) til en viser (F) som beveger seg på en inndelt skala.

KF-bok. begrenset

(av baro- og gr. 'mål'), instrument til måling av lufttrykket.

I dag er barometre ofte elektroniske apparater med følere som fanger opp endringer i elektroniske egenskaper som varierer med lufttrykket. Slike følere kan innstilles (kalibreres) meget nøyaktig, og det kan legges inn kompensasjon for påvirkninger fra temperatur o.l. Enkle barometriske følere med tilhørende elektronikk finnes f.eks i armbåndsur, utstyr for fritidsbåter og biler, og GPS-utstyr. Mer avanserte følere benyttes i meteorologien og i industrien for å måle forhold inne i prosesser og i fly og raketter.

De tradisjonelle barometertypene er kvikksølvbarometeret og aneroidbarometeret.

Kvikksølvbarometeret, også kalt Torricellis barometer, ble oppfunnet av E. Torricelli i Firenze 1643. Han fylte med kvikksølv et ca. 90 cm langt glassrør som var lukket i den ene enden, og satte det opp ned i et større kar med kvikksølv. Kvikksølvet i røret sank noe, men ble stående slik at det var ca. 3/4 m mellom kvikksølvflaten i karet og i røret. Dette viser at tyngden av en luftsøyle fra havoverflaten til jordatmosfærens øverste lag svarer til trykket av en kvikksølvsøyle på 3/4 m. Over kvikksølvtoppen i kvikksølvbarometerets rør er det lufttomt rom (Torricellis tomrom) og derfor intet trykk. På overflaten i karet virker derimot lufttrykket, og dette må være like stort som trykket av kvikksølvsøylen inne i røret. Høyden av søylen kalles barometerstanden eller barometerhøyden, og kan avleses på en skala. Ved nøyaktige målinger må den avleste høyde korrigeres for kvikksølvets temperatur og skalaens varmeutvidelse, dvs. man må regne ut hvilken høyde kvikksølvet ville hatt om temperaturen hadde vært 0 °C.

Barometerstanden avtar med økende høyde over havet (se barometrisk høydemåling). For at avlesninger fra forskjellige steder skal kunne sammenlignes, må man derfor korrigere for stedets høyde, og man må korrigere for variasjoner i tyngdekraften. Kvikksølvbarometeret anvendes fremdeles i stor utstrekning som fast stasjonsbarometer og til vitenskapelig bruk. Nøyaktigheten er meget stor.

Sjøbarometeret har en innsnevring i glassrøret for å hindre «pumping» i sjøgang. I hevertbarometeret er glassrørets ene ende bøyd oppover, og barometerstanden er da lik høydeforskjellen mellom kvikksølvtoppene i de to grener. Man har også bygd selvregistrerende kvikksølvbarometre (barografer) av forskjellige konstruksjoner.

Aneroidbarometeret (aneroid av gr. 'ikke fuktig', dvs. 'uten kvikksølv') ble oppfunnet av briten Vidie i 1847. Det består av en lufttom metalleske med elastisk bunn som trykkes mer eller mindre inn ved større eller mindre lufttrykk. Ved et system av vektstenger overføres denne bevegelsen til en viser som angir lufttrykket på en gradert skala. Aneroidbarometeret kan gjøres temperaturkompensert, så temperaturkorreksjonen bortfaller; og da trykket måles av elastiske krefter, bortfaller også tyngdekorreksjonen. Aneroidbarometeret er mindre nøyaktig enn kvikksølvbarometeret, men det er lettere å behandle og transportere.

Veggbarometre er aneroidbarometre. Langs barometerskalaen blir gjerne angitt værtype, idet pent vær erfaringsmessig er forbundet med høyt lufttrykk, dårlig vær med lavt lufttrykk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.