Geostrofisk, (av geo- og gr. 'vridd'), om vinders eller strømmers bevegelse, angir en idealisert tilstand der den horisontale trykkgradientkraften som virker på en masseenhet (se gradient) og jordrotasjonens avbøyende kraft (corioliskraften) er nøyaktig like store og motsatt rettet. Denne formen for kraftbalanse kalles også geostrofisk balanse. En slik balanse vil aldri være eksakt oppfylt i et virkelig hav eller i en virkelig atmosfære, fordi også andre krefter, som friksjonskrefter, vil påvirke bevegelsen. Disse andre kreftene er imidlertid ofte bare viktige i tynne grenselag – utenfor grenselagene er strøm og vind da tilnærmet geostrofiske.
Geostrofisk strøm eller vind kan bestemmes ut fra kjennskap til trykkfeltet. Den horisontale trykkgradienten finner man ved å konstruere normalen til isobarene, dvs. kurvene som angir konstant trykk i horisontalplanet. Ettersom corioliskraften er rettet vinkelrett på bevegelsen, vil strøm- eller vindretningen ved geostrofisk balanse være rettet langs isobarene. På den nordlige halvkule vil den geostrofiske hastigheten ha høyt trykk til høyre, mens den på den sørlige halvkule vil ha høyt trykk til venstre. Strøm- eller vindstyrken er bestemt av hvor tett isobarer med ekvidistant trykkforskjell ligger; jo tettere isobarer, desto større fart.
I atmosfæren vil vinden knyttet til de storstilte lavtrykkene og høytrykkene være tilnærmet geostrofisk, unntatt i et tynt grenselag nær bakken. I havet er de store overflatestrømmene, som Golfstrømmen, tilnærmet geostrofiske. Det samme gjelder for strømmene i de dypere vannlagene.
Kommentarer
Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?
Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.
Du må være logget inn for å kommentere.