billedstøping

Ved billedstøping helles smeltet metall eller for eksempel halvflytende gips, stein eller keramikkmasse tilsatt vann i en støpeform, hvor massen stivner og blir formet.

Den eldste formen for støping av bronse og edle metaller er voksmetoden (fransk à cire perdue, med tapt voks). Da lages modellen til en figur av voks og omgis med en kappe av plastisk materiale, for eksempel leire. Når kappen er tørr, smeltes voksen ut, og metallet fylles i tomrommet. Når metallet er stivnet, slås støpeformen i stykker. Ved en slik fremgangsmåte kan det med andre ord bare tas én avstøpning av hver modell. Ved større arbeider, hvor det er uhensiktsmessig med massive avstøpninger, får voksmodellen en kjerne av ildfast materiale. Deretter omgis modellen av en leirkappe. Ved tørking i en ovn smelter voksen og renner ut gjennom åpninger i leirkappen. Deretter fylles bronse i tomrommet mellom kjernen og kappen. Voksmetoden brukes fremdeles mye i Frankrike og Italia, men lite i Norge.

I Norge er det vanlige sandformingsmetoden. Denne metoden ble anvendt ved norske jernverk allerede fra 1500-tallet av, med modeller skåret i tre.

Det vanlige er nå å støpe etter modeller i gips. Formen blir gjerne laget i sand, som regel i flere deler. Dersom modellen er komplisert, deles den opp, og de enkelte deler støpes for seg og sveises eller skrus sammen senere. Rundskulpturer støpes i regelen hule, ved at det anbringes en kjerne av sand i formen, holdt ute fra formens innside med metallstenger. Mellomrommet mellom kjernen og formen blir så fylt med det flytende metallet. Når større arbeider skal støpes i ett stykke, får formen et system av kanaler, som dels skal danne tilløp for metallet, dels avløp for luften. Etter støpingen banker man ut kjernen, og fra det ferdigstøpte metallet fjernes merkene etter sammenføyninger, kanaler og støttestenger. En finere bearbeidelse av metallets overflate foregår ved siselering, patinering og så videre.

• skulptur
• siselering