kanonbåtkrigen

Kanonbåtkrigen var den delen av napoleonskrigene som ble utkjempet mellom Danmark-Norge og Storbritannia fra 1807 til 1814. Danmark-Norge skaffet seg en flåte av små kanonbåter som de angrep de store britiske skipene med. Bildet viser dansk-norske kanonbåter til høyre, britisk skip til venstre.
Kanonbåtkrigen
Av .
Dansk-norske kanonbåter angriper en engelsk brigg.
Av .

Artikkelstart

Kanonbåtkrigen var den delen av napoleonskrigene som ble utkjempet mellom Danmark-Norge og Storbritannia fra 1807 til 1814. Under napoleonskrigene deltok Danmark-Norge på Frankrikes og Napoleons side, mens Storbritannia var Frankrikes motstander. Konflikten mellom Danmark-Norge og Storbritannia begynte med det såkalte flåteranet i 1807, da Storbritannia bombet København, ranet til seg mesteparten av den dansk-norske flåten og blokkerte den norske kyststrekningen.

Faktaboks

Også kjent som

dansk Kanonbådskrigen

engelsk Gunboat war

For nordmennene innebar napoleonskrigene og flåteranet store eller nesten uoverstigelige utfordringer, og den britiske blokaden av norske farvann hindret norsk skipsfart og kornimport. Nordmennene svarte med å opprette et kystvern, der blant annet en ny defensiv flåte av kanonbåter skulle gjøre det farlig for britene å nærme seg land. Senere i krigen skulle kanonbåtflåten også vise seg å ha en offensiv effekt. Kanonbåtene bidro til å holde hele den sørlige norskekysten fri for britiske strandhogg og hindret den sterke britiske blokadeflåten fra å gå for nær land.

Kanonbåtkrigen ble avsluttet med Kielfreden i januar 1814.

Bakgrunn

Før høsten 1807 hadde Norge levd godt på eksport av trelast og fisk og på skipsfart som fraktet jern, kobber og kobolt til danske og utenlandske havner. I tillegg ble det behov for å opprette egne særnorske myndighetsorganer som kunne ta raske avgjørelser når postforbindelsen til Danmark måtte gå over Sverige, så lenge det varte.

Norge hadde oppnådd velstand på grunn av skipsfart og eksport. Men som alltid var også de 885 000 nordmennene totalt avhengige av kornimport. Uteble de 700 000 korntønnene og det samtidig ble uår i landet, ville nordmennene sulte i hjel. Det norske mottrekket var i all hast å etablere et kystvern. Det skulle bestå av tre faktorer: Faktor én var en kysttelegraflinje som kunne sende kodemeldinger sørover og nordover langs kysten ved hjelp av store stativer med bevegelige klaffer. Faktor to var etablering av faste kystbatterier på de stedene der britene kunne tenkes å gjøre landgang. Faktor tre var etablering av en stor flåte kanonbåter.

Kanonbåtene

Kanonbåtsjalupp
Av .
Kanonbåtjolle
Av .

Kanonbåtene var små og svært mobile krigsfartøyer drevet av seil og årer. Særlig var årene viktige. Vinden var kanonbåtenes største utfordring. Når det var vindstille, kunne kanonbåtene lett dreie rundt sin egen akse og sikte seg inn på fiendens skip, helst i vinkel for å unngå fiendtlige bredsider. Den lettbevegelige kanonbåten kunne på denne måten ta opp kampen mot store og kraftig bestykkede seilskip. Skulle det under kampen blåse opp, kunne kanonbåtene raskt komme seg unna og stikke seg vekk i fjorder eller bak skjær, noe som gjorde dem effektive på grunt vann.

Kanonbåtene var en svensk oppfinnelse. I 1772 bygde Frederik Henrik af Chapmann de første eksemplarene. Etter krigen mellom Sverige og Russland i 1788–1790 ble den dansk-norske marineledelsen interessert i den nye oppfinnelsen. Den danske kommandør Lorentz Fisker fikk etter svenske tegninger bygd de første kanonbåtene i København i 1805. Det ble utviklet to hovedtyper. Kanonsjaluppen var den største. Den var 20 meter lang og hadde to master, men ikke noe dekk. Besetningen var på 63 mann. Under roing trengte man 30 årer med to mann på hver langåre. Var det litt vind, ble det heist master og to store spriseil. Armeringen var to 24 punds kanoner i hver stevn, og ved ildgivning ble rekylen bremset av tykke trosser. Kanonene ble løsmontert og lagt som ballast over kjølen ved seilas. Kanonsjaluppene kunne i tillegg ha små mortere langs relingen for å gi en fiende krumbaneild på kloss hold.

Kanonjollen var enda enklere. Heller ikke denne typen hadde dekk, men to nedfellbare master. Besetningen var på 20 mann, hvorav 16 var engasjert som roere, hver med en åre på 20 fot. Kanonjollen var litt kortere enn sjaluppen, med en lengde på 14–20 meter. Den førte bare én 24-punds kanon, plassert i aktre stevn, som var forsterket ved en utstikkende pontong. Verken sjalupp eller jolle hadde noen som helst bekvemmeligheter for mannskapet. Svært primitive toalettforhold var mannskapene vant med fra sivilt liv på land, men verre var nok fraværet av muligheten til å lage varm mat. Selv om kanonbåtene i utgangspunktet skulle operere nær land og ikke langt fra de bedre bekvemmelighetene i «hjemmehavnen», er det lett å tenke seg sjøfolkenes slit ved årene i vind, uvær og kulde, og i tett tåke med fienden lurende i nærheten. I krigsperioden fram til 1814 ble det for det nye norske sjøforsvaret bygd i alt 42 sjalupper og 53 joller.

Krigsutbruddet høsten 1807 førte til stillstand i norsk skipsfart. Vernepliktige i det norske sjøforsvaret var folk bosatt i kystdistriktene, omtrent som under den gamle leidangsordningen fra 1000-tallet. Ordningen fra 1807 var riktignok ingen alminnelig verneplikt, men bygde på aktive sjøfolk og loser. Mannskapene var delt i tre grupper. Fullbefarne var mannskap med seks års tidligere sjøtjeneste, halvbefarne fire år og sjøvante to år. Ordningen omfattet bare Sør-Norge og følgelig ikke fiskeridistriktene i Nord-Norge. Til sammen skulle omkring 50 000 mann stå til disposisjon for det norske sjøforsvaret. Unntatt var selvfølgelig de sjøfolkene som tjente på handelsskip, fartøyer som skulle bringe korn til Norge.

Kystvern

Kommandør Lorentz Fisker kom til Norge fra Danmark sent i oktober 1807 etter eget ønske. Han hadde vært sentral i utviklingen av det danske kanonbåtkonseptet, kjente norske forhold godt fra flere tokt, hadde sittet i kommisjoner som skulle ordne tjenesteplikten for norske sjøfolk, og hadde stukket ut hovedlinjen for den framtidige kysttelegrafen fra Lindesnes til Christiania. Han skulle bli en sentral person i årene som fulgte, til tross for de uryddige kommandoforholdene i eneveldet Danmark-Norge. Øverst sto kongen ubestridt, fra 1808 Frederik 6. Men under ham var den militære myndigheten delt i flere organer. Før høsten 1807 lå ledelsen av den dansk-norske marinen under et «departement» som ble kalt Admiralitets- og Kommissariats Kollegiet. Den militære myndigheten i Norge var delt mellom to kommanderende generaler sønnafjells og nordafjells.

Etter at krigen brøt ut i 1807, ble det i Norge tillatt opprettet en egen Regjeringskommisjon. Også myndigheten over de norske sjøstridskreftene var delt, og kommandanten i Fredriksvern (Stavern) hadde en slags overhøyhet over andre lokale sjefer. Med Fiskers ankomst ble forholdene annerledes. Han hadde et godt forhold til den kommanderende generalen sønnafjells, prins Christian August av Augustenborg, og også til kong Frederik 6. Fisker fikk ansvaret for sjøforsvaret i Sør-Norge, der farene var størst.

Første prioritet var å bygge opp en norsk flåte av kanonbåter. Byggingen ble startet høsten 1807. I 1808 eksploderte den private patriotismen og givergleden langs kysten sør for Trondheim. Det ble gitt sølv til bygging av kanonjoller, trevirke av eik, kanoner og krutt. Selve byggingen av sjalupper og joller startet samtidig i Kristiansand og Fredriksvern. Alle sjalupper skulle ha individuelle navn, mens jollene fikk nummer eller navn etter giveren.

For skipstømmermenn som var vant til å bygge sivile frakteskip beregnet på fart til Europa, var sjalupper og joller ingen stor utfordring. Ved siden av Fredriksvern og Kristiansand ble de fleste kanonbåtene bygd i Trondheim. De enda større kanonskonnertene med fast dekk og større rigg ble bygd i Bergen i et antall av ni fartøyer.

Hele fire joller ble sjøsatt fra Tønsberg. Byggingen av kanonbåter langs kysten pågikk til desember 1812. Den sist sjøsatte var en kanonsjalupp som ble døpt «Bernt Anker nr. 1». I løpet av 1808 var det etablert et etter norske forhold imponerende kystvern. Britiske skip opprettholdt blokaden, men måtte passe seg for å gå for nær land. Der ventet kanonbåtene. Heller ikke britene hadde noen lett oppgave. Det var viktig å hindre norsk kornimport fra Danmark for å svekke norsk forsvarsvilje, men i mørketiden hadde ikke britene bedre oversikt enn fra en utkikk oppe i masten. Å treffe på en norsk kornskute var et lykketreff. Med sterk vind fra sør tok seilasen fra Hirtshals til en sørlandshavn bare ti timer.

Sjøslag

Slaget ved Alvøen, mellom den britiske fregatten HMS «Tartar» og fem norske kanonbåter, var et av slagene i kanonbåtkrigen. Det endte med norsk seier.

Slaget ved Lyngør 1812, der den dansk-norske fregatten Najaden ble ødelagt og senket av det britiske linjeskipet Dictator. Etter et maleri av F. T. Klos, en dansk marineoffiser som selv var med. Orlogsmuseet, København.

/NTB Scanpix ※.

Kanonbåtene var først og fremst et defensivt våpen, ment til å forsvare kysten og hindre engelske skip i å gå for nær land. Omslaget kom i februar 1808. Da angrep Napoleons allierte Russland det svenskkontrollerte Finland. Kronprins Frederik var forpliktet til å følge Napoleon og russerne og brøt freden med arvefienden Sverige, en fred som hadde vart fra 1720.

27. april 1808 forsøkte en større styrke norske kanonbåter å angripe Strömstad, men ble slått tilbake av en mindre svensk styrke. En måned senere forsøkte nordmennene seg på ny, nå lenger nord i Hvaler-arkipelet. Oppildnet av seieren ved Strömstad ville svenskene nå brøyte vei mot Christiania og gikk til angrep de norske kanonbåtene ved Hvaler. Det ble et svensk tilbakeslag. I en annen operasjon der norske kanonbåter deltok, ble den britiske orlogsbriggen «Pelican», som hadde trengt langt inn i Langesundsfjorden i slutten av oktober 1807, angrepet av fem norske kanonbåter. Britenes redning var at det blåste opp.

Den neste bataljen skjedde utenfor Bergen 14. mai 1808. Den britiske fregatten «Tartar» forsøkte å oppbringe nederlandske handelsfartøyer inne på Bergen havn. Angrepet til «Tartar» mislyktes, men fregatten klarte å unnslippe de norske kanonbåtene (se slaget ved Alvøen). Ved et par anledninger ble de i utgangspunktet defensive kanonbåtene brukt offensivt for å erobre britiske krigsskip. 18. juni 1809 klarte den norske briggen «Lougen» å erobre den noe større britiske briggen «Seagull» utenfor Kristiansand, godt assistert av fire kanonbåter fra Ny-Hellesund. Kanonbåtene forsøkte å slepe «Seagull» til land, men briggen kantret under forsøket. Først i juli ble hun hevet og satt i stand, og i september 1809 var skipet under norsk flagg. 10. august 1809 ble den britiske briggen «Allart» observert for nordgående utenfor Fredriksvern. Været var stille, og sju kanonbåter ble sendt ut fra Fredriksvern. Etter tre kvarters kamp var «Allart» så sterkt skadd at hun strøk flagget. Begeistringen på norsk side var ekstra stor da det ble klart at «Allart» var en dansk-norsk brigg som var blitt tatt under flåteranet i 1807.

Etableringen av den norske kanonbåtflotiljen i krigen 1807–1814 var en suksess. Flåteprosjektet demonstrerte norsk patriotisme i giverglede for å få bygd og utrustet de mange sjaluppene og jollene. Kanonbåtene bidro til å holde hele den sørlige norskekysten fri for britiske strandhogg og hindret den sterke britiske blokadeflåten fra å gå for nær land. Unntaket var slaget i Lyngør. Kanonbåtflotiljen viste norsk forsvarsvilje mot verdens sterkeste sjømakt, men var også et uttrykk for hvor avstengt Norge var fra Danmark. Dette peker framover mot året 1814, da Norge vant selvstendighet fra Danmark og klarte å bevare den nye Grunnloven.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg