Indisk filosofi, filosofiske tradisjoner som har utviklet seg gjennom århundrene på det indiske subkontinent. Indisk filosofi inneholder lærer om verdensordningen (kosmologi), verdens og virkelighetens grunnleggende egenskaper (metafysikk), kunnskapens vesen (epistemologi), logikk og etikk. Den er for det meste nært knyttet til religionene hinduismen, buddhismen og jainismen. Som i disse er målet ofte å oppnå kunnskap som bringer frigjøring (moksha) fra verden og gjenfødelsen.

I mange århundrer ble indisk filosofi til ved anonyme eller mytiske opphavsmenn. De hinduistiske filosofiskolenes representanter har utviklet tenkningen i samspill med hverandre, og sannsynligvis også i diskusjon med buddhistiske og jainistiske tenkere. I århundrene omkring Kristi fødsel dannes seks skoleretninger (se nedenfor) som representerer en ortodoksi som mange senere tenkere har forholdt seg til. En viktig personlighet er Shankara (ca. 788–820), kalt «Indias Thomas Aquinas», som grunnla en rekke klostersamfunn og gav en systematisk utlegning av hinduismens hellige tekster (spesielt upanishadene, Bhagavadgita og Brahmasutra).

De eldste tekstene i indisk filosofisk tradisjon er Veda, Indias og hinduismens eldste kjente hellige skrifter. Her, i undringen over alle tings opphav, har indisk filosofi sitt utspring. Spekulasjoner rundt verdens tilblivelse og utvikling møter vi i Rigveda ('sangenes veda'), en av de fire samlingene som utgjør Veda. Bak alt ante man en mystisk enhet, rita ('verdensordenen'); ad mangfoldige veier søkte tanken en løsning. I Brahmanas, hinduismens omfangsrike prosatekster fra 1000–700 f.Kr., gis detaljerte retningslinjer for hvordan offerritualene skal utføres. Et offer tenkes som et sinnbilde på virkeligheten, og den kraft som styrer offeret, brahman («det sterke ord»), styrer dermed hele verden. Rett utførelse av offerritualenes ord og handlinger får avgjørende betydning for å opprettholde den kosmiske orden.

I hvert enkelt menneske er det prana ('åndedrettet') som bærer livet. Men særlig blir atman (som også betyr 'ånde') et viktig begrep. I upanishadene, filosofisk-teologiske tekster hvorav noen av de eldste og viktigste stammer fra 600–500-tallet f.Kr. og har direkte utspring fra Veda, betegner atman enkeltindividet (mikrokosmos) som identifiseres med brahman (makrokosmos) i uttrykket tat tvam asi («det er du»), dvs. du, enkeltsjelen, er identisk med den store verdensatman eller brahman. Så vokser også tanken om sjelevandring frem, om et kretsløp (samsara) som sjelen ved sin gjerning karma er bundet til.

For alle filosofiske og religiøse retninger i India blir målet forløsning fra kretsløpet. Men veiene som anvises, kan være høyst forskjellige. Det festner seg i begynnelsen av vår tidsregning seks ortodokse skoler (darshana, 'syn'):

Mimamsa er ikke så mye en filosofi som en fortolkningsmetode for veda-tekstene og spekulasjoner over offeret og de rituelle handlinger.

Vaisheshika er en naturfilosofi som oppdeler og klassifiserer alt i kategorier som substans, kvalitet, bevegelse osv. Den lærer at materien er bygd opp av evige atomer, og skarpt atskilt fra sjelen. Denne skolen forener seg med nyaya.

Nyaya («analyse») behandler logikk og dialektikk. Den oppstiller regler for holdbare slutninger og gransker de forskjellige arter av feilslutninger. Den byr på atskillig likhet med den aristoteliske logikk, men det kan bero på at selve språkstrukturen i sanskrit og gresk var nær beslektet.

Sankhya («opptelling»), som har gamle røtter, har hatt stor betydning. Sankhya-systemet er ateistisk og strengt dualistisk. De to evige prinsippene kalles purusha og prakriti. Purusha er enhetlig, uforanderlig væren og defineres som bevissthet; prakriti er foranderlig væren, sammensatt av tre gunaer, som er konstituenter eller bestanddeler. Tross sin sammensatthet kan prakriti opptre både som en enhet og som en mangfoldighet. I første tilfelle er den «liksom ikke-eksisterende». Dette er tilstanden når kosmos med veldige tidsintervaller befinner seg i «oppløsning», så å si i en uskapt tilstand, og når individet er frelst. Prakriti opptrer ellers som den mangfoldige fenomenverden, i en slags illusorisk forening med bevissthetens prinsipp purusha (som ofte hos oss blir kalt ånd eller sjel). Den uendelige mangfoldigheten i fenomenverdenen kommer i stand ved at de tre konstituentene kombineres i ulike forhold. Det er ingen prinsipiell forskjell mellom fysiske ting og psykiske tilstander. Derfor er konstituenten sattva både det lettes, lyses og lykkeliges prinsipp, rajas både bevegelsens, lidenskapens og lidelsens, tamas både det mørkes, tunges og treges prinsipp. Alle psykiske foreteelser ved de fenomener som har sin opprinnelse i prakriti, er i seg selv ubevisste, så å si mekaniske. Bevisstheten oppstår ved en gjensidig speilingsprosess mellom fenomenverdenen og bevissthetsprinsippet purusha. (Man bør merke seg at den ofte forekommende oversettelse «materie» for prakriti lett fører på villspor.) Innsikt i forskjellen mellom prakriti og purusha fører til frelse, som i Sankhya kalles kaivalya (isolering). Tanken på den individuelle frelse blir tilgodesett ved at man antar mange purushaer, mens tanken at verden er felles for alle tilgodesees ved antagelsen av én eneste prakriti. Men tanken at hver purusha har sin egen prakriti har ikke vært fremmed for eldre Sankhya. Sankhya forbinder seg med og danner grunnlag for yoga.

Yoga er en skarpsindig filosofisk og psykologisk tolkning av de opplevelser man mente å kunne oppnå ved psyko-fysiske øvelser av forskjellig slag som også bærer navnet yoga. Sankhya øvde sterk innflytelse også på de andre systemene. Buddhismen, som brøt med den ortodokse hinduismen, gikk ut fra tankeganger som stod Sankhya nær. Også for buddhismen var fenomenverdenen et samspill av konstituenter, kalt dharmaer, men med den forskjell fra Sankhya at også bevisstheten ble regnet med blant konstituentene. En evig, foranderlig fenomenverden, uten noen høyeste Gud og uten noen evig sjel, ble utgangspunktet for den buddhistiske idéutvikling. I enkelte Mahayana-skoler blir dette syn drevet til det ytterste: alt er relativitet og tomhet, og fenomenverdenen er en illusjon (maya).

Vedanta («Vedaenes ende»). Læren om illusjonen fikk også innpass i denne yngre filosofskolen, den av de ortodokse filosofskoler som mer enn noen annen har preget indisk tenkning. Vedanta bygger på upanishadenes lære om at jeg'et er identisk med brahman. Forløsningen kommer når man erkjenner og opplever denne enhet. Men flere tolkninger av dette var mulig. Dels oppfattet man sjelen som en del eller utstråling av den store atman (brahman), dels som forskjellig fra den inntil forløsningen nås, og dels som en illusjon, en maya. Den store atman kan på sin side dels tenkes som noe upersonlig, som den tilgrunnliggende evige virkelighet, og målet blir da, gjennom opphevelse av all karma, å smelte sammen med den i en enhet, uten noen rest av individualitet. Det er denne «absolutte monisme» (advaita) som forkynnes av Shankara. Andre Vedanta-retninger oppfatter atman som en personlig Gud, og målet blir her å lede karma slik at man forenes med ham i frigjort personlighet.

Materialistiske retninger har også eksistert, men vi kjenner dem bare fra motstandernes polemikk. Et eksempel er charvaka, oppkalt etter den legendariske grunnleggeren Charvana som var virksom på Buddhas tid (500–400-tallet f.Kr.) og som stod for en konsekvent ateistisk materialisme. Det er intet i veien for å anta at inderne har drevet også de materialistiske synspunkter ut i sine ytterste konsekvenser, men noen varig betydning for den filosofiske utvikling i India har disse retningene aldri fått.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.