Muntjaker, og Megamuntiacus, partåede klovdyrslekter i hjortefamilien. Også kalt bjeffende hjorter eller ribbefjeshjorter. De ansees å være de mest primitive av hjortene. Små dyr, vekt 11–18 kg. Hannen har meget lange, skinnkledde rosenstokker, som ligger som to tydelige ribber nedover pannen. De har en kort øyetakk og en 7–17 cm lang stang. Begge kjønn har hjørnetenner i overkjeven. Hos hannen stikker de 3–5 cm ut av munnen og brukes som våpen. Forekommer i Nepal, India og et belte som strekker seg fra Sør-Kina til Malaysia og de utenforliggende øyene.

Slekten Muntiacus omfatter sju arter; mest kjent og utbredt er muntjaken, også kalt indiamuntjak, kidang eller bjeffende hjort, Muntiacus muntjac.Pelsen er gulbrun til mørkebrun, kroppslengde opptil 120 cm, skulderhøyde 60–70 cm, vekt 18 kg. Skriket minner sterkt om hundeglam og er opphav til navnet bjeffende hjort. Muntjak er innført til England. Bestanden trivdes ikke helt godt og ble etter hvert erstattet med individer av en nærstående art, dvergmuntjak, Muntiacus reevesi,som er noe mindre enn muntjak, vekt ca. 11 kg. Den har klart seg bra og har i dag en stor utbredelse i de sentrale deler av England.

På 1990-tallet ble det oppdaget en to nye arter i Annamfjellene, i grensetraktene mellom Laos og Vietnam: den lille annam-muntjaken (Muntiacus truongsonensis), og kjempemuntjak (Megamuntiacus vuquangensis). Den sistnevnte er eneste art i slekten og er på størrelse med en stor hund.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.