muntjaker

Artene i muntjak-slekta er forskjellige selv om kroppsform, proporsjoner og til dels pelsfarge er så lik at det kan være vanskelig å skille mellom de ulike artene. De fleste muntjaker (om lag halvparten av de beskrevne artene), er små dyr med vekt på 10–20 kg og skulderhøyde 40–50 centimeter. To til tre arter har vekter på 20–25 kg og skulderhøyde opp til 50–60 centimeter. Et par arter, blant annet kjempemuntjak (M. vuquangensis), oppdaget i Vietnam i 1994, kan nå vekter opp mot 30–45 kg og skulderhøyde på 60–70 cm. Hos muntjaker er hanndyr gjennomgående litt større enn hundyr.

Pelsenfargen varierer fra okergrå eller gulbrun til rødbrun, mørk brun eller nesten svart. Undersiden er lysere hos de fleste artene, vanligvis gul- eller gråbrun. Tre eller fire arter har mørkere underside, som er nesten lik ryggsiden. Av disse er svart muntjak (M. crinifrons) mest karakteristisk og en av de største artene. Pelsen er nesten svart, og i panna har de en brungul eller brungrå hårtufs.

Halen hos alle arter har lysende hvit underside og mørkere overside. Halen «flagges» opprettet under flukt. Ved fødselen har kalvene vanligvis lyse prikker langs rygg og kroppsider.

Begge kjønn har forlengete hjørnetenner i overkjeven. Hos hanndyr stikker de 3–5 cm ut under overleppen og brukes som våpen (hoggtenner) i rivalisering med artsfrender.

Muntjaker er sky og i hovedsak nattaktive og solitære dyr. Særlig bukker kan være ekstremt territorielle. Begge kjønn markerer sine territorier med luktstoff. Muntjaker kalles også bjeffehjorter fordi de ved fare, i likhet med topphjorter, utstøter bjeffelyder.

Som forventet er kostholdet meget variert i denne gruppen etter som det samlete leveområdet for muntjaker omfatter mange ulike natur- og vegetasjonstyper. I tillegg til gras og urter beiter miuntjaker på busker, løvverk, knopper, frukt, bær og sopp. I mindre grad inngår fugleegg og små pattedyr i kostholdet hos noen arter.

Muntjaker er polygyne og hannene konkurrerer om hunndyr på grunnlag av territorier og/eller ved haremsdannelse. De er kjønnsmodne fra 8–18 måneder gamle. Drektighetstiden er om lag 190–210 dager. Det fødes vanligvis én kalv, men tvillinger forekommer. Kalvene dier i 8–10 uker og etter om lag 6 måneder etablerer de seg på egen hånd.

Hunndyr hos noen muntjaker kan bli drektige på nytt kort tid etter fødsel og til ulike tider av året. Hos flere arter er det uklart om de har en sesongdefinert brunstperiode.

Som gruppe antas muntjaker å ha oppstått i sentrale deler av Asia for omkring 15–35 millioner år siden. Det er funnet spor etter gamle former av slike dyr også i Europa. I dag finnes muntjaker over et stort område i Sørøst-Asia, fra India, Nepal i vest til Malaysia, Myanmar, Kambodsja, Laos, Vietnam og sørøstlige Kina, Taiwan og flere øyer i Indonesia. Muntjaker holder hovedsakelig til i områder med temperert eller tropisk regnskog, men finnes også i naturtyper som savanner og åpnere landskap med mosaikk av grassletter og skog og kratt. De finnes i områder opp til om lag 4000 meter over havet.

De fleste arter av muntjak har begrensete utbredelsesområder i de deler av Asia de finnes. Derimot har tre av de vanligste artene store utbredelsesområder (dvergmuntjak, M. reevesi, borneomuntjak, M. atherode og rød muntjak, M. muntjak). Innen det store og varierte utbredelsesområdet hvor gruppen muntjaker finnes har de tilpasset seg ulike naturmiljø, og over tid har det igjen bidratt til at lokale bestander utviklet biologiske særpreg både morfologisk og atferdsmessig. På denne bakgrunnen er det noe uklart hva som egentlig er arter og underarter.

Muntjaker er også innført til Europa, blant annet England, hvor spesielt én art, dvergmuntjak (M. reevesi) synes å klare seg bra og har utviklet vitale bestander i deler av landet.

Muntjaker utgjør en slekt innen ordenen Artiodactyla (partåete klovdyr), underorden Ruminantia (drøvtyggere) og familien Cervidae. De inngår videre i underfamilien Cervinae og undergruppen Muntiacini. Muntjaker er nært beslektet med topp- eller duskhjorter (Elaphodus sp.) i samme undergruppe (tribe). Innen slekten muntjaker er det stor variasjon i slektskaps-nærhet mellom arterne. Eksempelvis regnes Reeves's muntjak å være relativt opprinnelig og primitiv (høyt kromosomtall for karyotypen), og sammen med kjempemuntjak danner den utviklingslinjer som skiller seg fra andre arter av muntjaker.

Gruppen Muntiacini består av to slekter, muntjaker (Muntiacus sp.) med om lag 10 arter (omdiskutert antall 7–13), og topphjorter (Elaphodus) med én art (med mulige underarter).

Evolusjonært antas muntjaker og topphjorter å være mer opprinnelig og «primitive» enn andre hjortedyr. Muntjakene er interessante i et evolusjonært perspektiv også fordi ulike arter eller underarter viser spesielle forhold når det gjelder variasjon i kromosomene.

På 1990-tallet ble det oppdaget to nye arter av muntjak i grensetraktene mellom Laos og Vietnam, nemlig kjempemuntjak (Muntiacus vuquangensis) og den lille annam-muntjak (Muntiacus truangsonensis).

• hjortedyr