muntjaker

Muntiacus muntjak curvostylis i Thailand
.
Lisens: CC BY SA 2.0
Indisk muntjak, bjeffehjort
.
Lisens: CC BY SA 4.0
Muntiacus reevesi, dvergmuntjak i Praha
.
Lisens: CC BY SA 3.0

Artikkelstart

Muntjaker og Megamuntiacus er partåede klovdyrslekter i hjortefamilien. De kalles også bjeffende hjorter eller ribbefjeshjorter og ansees å være de mest primitive av hjortene. De er små dyr med vekt på 11–18 kilo. Hannen har meget lange, skinnkledde rosenstokker, som ligger som to tydelige ribber nedover pannen. De har en kort øyetakk og en 7–17 centimeter lang stang. Begge kjønn har hjørnetenner i overkjeven. Hos hannen stikker de 3–5 centimeter ut av munnen og brukes som våpen.

Faktaboks

Også kjent som
Muntiacus

Muntjaker forekommer i Nepal, India og i et belte som strekker seg fra Sør-Kina til Malaysia og de utenforliggende øyene.

Inndeling

Slekten Muntiacus omfatter sju arter. Mest kjent og utbredt er muntjaken, også kalt indiamuntjak, kidang eller bjeffende hjort, Muntiacus muntjac. Pelsen er gulbrun til mørkebrun, kroppslengde opptil 120 centimeter, skulderhøyde 60–70 centimeter, vekt 18 kilo. Skriket minner sterkt om hundeglam og er opphav til navnet bjeffende hjort.

Muntjak er innført til England. Bestanden trivdes ikke helt godt og ble etter hvert erstattet med individer av en nærstående art, dvergmuntjak, Muntiacus reevesi, som er noe mindre enn muntjak, og veier rundt elleve kilo. Den har klart seg bra og har i dag en stor utbredelse i de sentrale deler av England.

På 1990-tallet ble det oppdaget en to nye arter i Annamfjellene, i grensetraktene mellom Laos og Vietnam: den lille annam-muntjaken (Muntiacus truongsonensis), og kjempemuntjak (Megamuntiacus vuquangensis). Den sistnevnte er eneste art i slekten og er på størrelse med en stor hund.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg