den første månelandingen

Den kalde krigen var en rivalisering som utviklet seg mellom USA og Sovjetunionen etter andre verdenskrig. USA og Sovjetunionen konkurrerte også om å utforske verdensrommet, i det som kalles romkappløpet.

Kampen mellom Sovjetunionen og USA om å bli først til å sende mennesker til Månen startet i april 1961. Den sovjetiske raketten Vostok 1 skjøt kosmonauten Jurij Gagarin opp i bane rundt Jorden, som det første mennesket noensinne. Da hadde allerede romkappløpet vart noen år, og Sovjetunionen hadde skutt opp både den første satellitten, Sputnik-1, og det første dyret i bane rundt jorda, hunden Laika. USA var under sterkt press for å vise at de ikke lå etter med den teknologiske utviklingen, spesielt siden Sovjetunionens suksess kunne indikere at USA var i ferd med å sakke akterut innen utforskning av verdensrommet.

I mai 1961, rett etter oppskytningen av den russiske kosmonauten Jurij Gagarin, foreslo derfor den amerikanske presidenten John F. Kennedy for den amerikanske kongressen at USAs mål skulle være å lande det første mennesket på Månen før tiåret var omme. Dette var et teknologisk svært utfordrende mål, men et område innenfor utforskning av verdensrommet hvor USA så ut til å kunne ha et forsprang på Sovjetunionen og et mål det derfor var mulig for USA å nå først.

USA gjennomførte allerede siden 1959 programmet Mercury, som var det første amerikanske programmet for bemannet utforskning av verdensrommet. Programmet hadde som mål å sende et bemannet fartøy i bane rundt Jorden, og lyktes med det da astronauten John Glenn gjennomførte tre omløp rundt Jorden i romfartøyet Friendship 7 i februar 1962.

Gemini-programmet startet i 1961 og hadde som mål å utvikle og teste tekniske løsninger og metoder for å kunne sende mennesker til Månen med Apollo. I dette programmet ble den første sammenkoblingen av to romfartøyer gjennomført, i bane rundt Jorda.

Apollo-programmet skulle sende mennesker til Månens overflate for første gang. Alle elementene i den første månelandingsferden Apollo 11 ble testet først i de tidligere ferdene Apollo 1–10. Flertallet av disse ferdene ble gjennomført i bane rundt Jorda, men både Apollo 8 og 10 sendte astronauter i bane rundt Månen for å teste ut nødvendig teknologi og prosedyrer uten å lande på Månens overflate.

Apollo-programmet hadde svært høy prioritet i USA. NASA estimerer at på det meste, i 1966, deltok hele 400 000 menn og kvinner i hele USA i Apollo-programmet, fra astronauter til de som jobbet i kontrollsentrene, forskere, leger, matematikere, programmerere, leverandører og så videre.

Etter ett omløp rundt Månen, klatret Neil Armstrong og Buzz Aldrin om bord i månelandingsfartøyet Eagle, og de koblet Eagle fra for å lande på Månens overflate. De etterlot Michael Collins ventende i bane rundt Månen om bord i Columbia. Selve landingen var regnet som den mest kritiske delen av hele ferden.

Etter to timers nedstigning og rett før landing i området Stillhetens hav på Månens overflate oppdaget Neil Armstrong at det automatiske landingsprogrammet ville gjort at de landet midt i et krater med store stein strødd rundt. Dette kunne være veldig farlig, så han overstyrte landingsprogrammet manuelt og landet Eagle i et tryggere og flatt område uten stein bortenfor krateret. Da de landet, hadde fartøyet drivstoff til bare ytterligere 30 sekunder igjen i reservetanken. Astronautene varslet bakkemannskapet om landingen, med det kjente uttrykket «The Eagle has landed». Landingsstedet fikk navnet Tranquility Base.

Neil Armstrong og Buzz Aldrin skulle etter planen sove i fem timer etter landingen, men ba i stedet om å få begynne forberedelsene til månevandringen umiddelbart siden de ikke regnet med å klare å sove. Etter tre og en halv times forberedelser gikk Neil Armstrong ut på stigen utenfor landingsfartøyet, og han tok deretter det første steget ut på Månens overflate. Det antas at nærmere 650 millioner mennesker over hele verden så det første steget på Månens overflate og hørte Neil Armstrongs kjente ord «That's one small step for man, one giant leap for mankind».

Astronautene tilbragte to og en halv time på Månens overflate hvor de tok bilder, samlet inn til sammen 21,5 kg månestein og prøver av jordsmonn, og satte ut forskningsinstrumenter. Instrumentpakken EASEP skulle blant annet måle både jordskjelv på Månen og eksakt distanse tilbake til Jorda. Astronautene satte også opp et amerikansk flagg og la igjen minnesymboler, blant annet en liten plakett med hilsener fra statsledere. Den var også signert av norske Kong Olav.

Draktene som astronautene hadde på seg, var designet for å sikre tilgang på luft, vann og kjøling. Det var ikke så lett å bevege seg i draktene, og kombinert med at Månen bare har 1/6 av tyngdekraften på Jorda, fant de ut at enkleste måte å bevege seg fremover på var en mellomting av å hoppe og gå. På det meste var de omtrent 90 meter unna landingsfartøyet Eagle.

Etter romvandringen sov og spiste astronautene. De spiste blant annet bacon og kjeks og drakk kaffe og saft. På den første månelandingen var det, for å holde vekten nede, ikke noen soveplasser til astronautene i månelandingsfartøyet, så Neil Armstrong sov oppå et flatt deksel over en motor og Buzz Aldrin sov på gulvet. NASA utviklet lette hengekøyer til senere måneferder for å gi astronautene bedre soveforhold på Månen.

Etter å ha sovet og pakket sammen var astronautene klar for returen til Jorda. Eagle bestod av to deler – en landingsdel med bein og understell som ble stående igjen på overflaten, og en kapsel som astronautene oppholdt seg i som hadde egne rakettmotorer for oppskytningen tilbake til bane rundt Månen. Oppskytningsdelen måtte være så lett som mulig, så astronautene la igjen utstyr som blant annet hakker, yttersko og de bærbare ryggsekklignende livsstøttesystemene som ble brukt ute på Månens overflate. Både under nedstigningen og landingen og under oppskytingen fra Månens overflate stod astronautene oppreist, støttet av seler.

Astronautene tilbragte totalt 21 timer og 36 minutter på Månens overflate. Alt fungerte etter planen under oppskytningen, og rett over 3,5 timer senere kunne Columbia og oppstigningsdelen av Eagle kobles sammen i bane rundt Månen. Neil Armstrong og Buzz Aldrin klatret tilbake over i kommandoseksjonen i Columbia med prøver og utstyr, og deretter ble Eagle koblet fra siden den ikke trengtes lengre.

Columbia hadde gjennomført 30 omløp rundt Månen innen de reiste tilbake mot Jorda. Vel tilbake til Jorda fyrte astronautene av motorene i serviceseksjonen en siste gang før også den ble koblet fra. De tre astronautene satt i den runde kjegleformede kommandoseksjonen under returen gjennom Jordas atmosfære, beskyttet av varmeskjoldet. Etter at de tre fallskjermene åpnet seg, landet de med kommandoseksjonen i Stillehavet, etter å ha tilbragt mer enn åtte dager på reise i verdensrommet.

Astronautene og kommandoseksjonen ble hentet av et redningsskip, og deretter måtte astronautene i karantene i 21 dagen siden man ikke visste om de hadde fått med seg farlige bakterier eller ukjent og farlig forurensning tilbake fra Månen. Karantenen ble gjennomført først i en buss-lignende fasilitet på reisen hjem, og siden i et eget spesialdesignet bygg ved Johnson Space Center i Houston.

Da karantenen var ferdig, deltok astronautene i parader i både New York og Chicago, med millioner av tilskuere. I over en måned reiste de rundt i verden for å fortelle om månelandingen og møtte mange internasjonale ledere. NASA fikk laget Apollo 11-plaketter med en liten månestein og månestøv fra prøver tatt under ferden, som ble gitt til 135 land i gave.

Etter Apollo 11 gjennomførte NASA ytterligere fem Apollo-ferder til Månen, før programmet ble avsluttet i 1972. Verken Neil Armstrong, Buzz Aldrin eller Michael Collins reiste ut i verdensrommet igjen. De er i ettertiden hyllet som helter for sin utforskningsbragd og vil for alltid bli husket i verdenshistorien.

Omtrent 20 prosent av verdens befolkning så mennesket gå på Månen for første gang, og hendelsen vakte stor oppsikt. Men så var USAs mål om å sette mennesket på Månen innen tiåret var ute nådd, og denne delen av romkappløpet vunnet. De etterfølgende måneferdene fikk ikke like mye interesse fra folket og heller ikke like mye politisk støtte i USA. De seks ferdene til Månen hadde gitt mye informasjon som det kunne forskes videre på, og USA ønsket etter hvert heller å fokusere NASAs arbeide innen bemannet utforskning på opphold i lav jordbane, blant annet med utvikling av Skylab og romfergen, og på annen romforskning.

Etter Apollo 11-ferden dreide Sovjetunionens aktiviteter mot å utvikle robotferder for å hente hjem prøver fra Månen, Luna-sondene. Sovjetunionen fortsatte også med bemannet utforskning av verdensrommet i lav jordbane, blant annet med den første romstasjonen i bane rundt Jorda, Saljut-1 i 1971.

• romkappløpet
• Apollo-programmet
• bemannet romfart

• Månelandingen time for time, Norsk Teknisk Museum
• NASAs nettsider over romfartshistorien