Saturn (rakett)

Saturn 1 var en totrinns rakett bygd i en serie på ti og skutt opp fra 27. oktober 1961 til 30. juli 1965 med blant annet ubemannede modeller av Apollo-romfartøyet og satellitten Pegasus. Et hovedformål var å skaffe erfaringer for bygging og operasjon av de større rakettene. Samtlige oppskytninger var vellykkede.

Saturn 1B hadde også to trinn og ble benyttet til ni vellykkede oppskytninger fra 26. februar 1966 til 15. juli 1975. Nyttelast var blant annet det første bemannede Apollo-romfartøy (Apollo 7, oppskutt 11. oktober 1968), tre Apollo-romfartøyer med besetninger til romstasjonen Skylab i 1973 og Apollo-romfartøyet som deltok i det amerikansk-sovjetiske samarbeidsprosjektet ASTP (15. juli 1975). Med Apollo på toppen var Saturn 1B 68,3 meter høy, hadde en største diameter på 6,6 meter og veide cirka 590 tonn i startøyeblikket.

Saturn 5, den største Saturn-raketten, ble første gang prøveoppskutt 9. november 1967 fra Kennedy Space Center, mens første oppskytning av et bemannet romfartøy (Apollo 8) fant sted 21. desember 1968. Saturn 5 ble benyttet ved alle senere oppskytninger av Apollo-romfartøyer tilknyttet månelandingsprogrammet. Bæreraketten hadde tre trinn, men en spesiell totrinns utgave ble 14. mai 1973 brukt til å plassere Skylab i bane. Med en komplett Apollo på toppen hadde Saturn 5 en høyde på 111 meter, en største diameter på 10 meter og veide cirka 2900 tonn i startøyeblikket. Nederste trinn var utstyrt med fem F-1 motorer som til sammen utviklet en skyvkraft på 33 746 kN og som forbrukte 13,3 tonn drivstoff (en parafinforbindelse/flytende oksygen) i sekundet. Saturn 5 kunne plassere en nyttelast på 127 tonn i en 185 kilometer høy jordbane, eller sende 45 tonn til Månen.

Alle Saturn-raketter var konstruert ved NASAs Marshall Space Flight Center under ledelse av Wernher von Braun.

Saturn 5 er den kraftigste raketten som har vært i bruk, før NASA's nye rakett som skal brukes for retur til Månen med Artemis-programmet, rakettsystemet SLS (space launch system).