dødsritualer - kristendommen

Begravelse i Slagen kirke i Tønsberg.
Av .
Lisens: CC BY-SA 4.0

Det kristne gravferdsritualet er preget av sorg og avskjed. Det uttrykker takknemlighet for livet som har vært og overlater den døde til Gud. I kristendommen oppfattes døden som en fiende, men samtidig rommer den kristne tro et håp om at døden er overvunnet. Dette er knyttet til troen på Jesu oppstandelse fra de døde. I tekstene som leses og prestens forkynnelse formidler gravferdsritualet at den døde overgis i Guds hender.

Kristen gravferd kan foregå som kremasjon (bisettelse) eller som begravelse. Forskjellen mellom disse er at ved begravelse foretas jordpåkastelsen på kisten ute ved selve graven, mens jordpåkastelse ved bisettelse finner sted i kirken eller krematoriet. Ikke alle kristne trossamfunn tillater kremasjon.

Historie

I kristendommen har det vært tradisjon for å begrave de døde. De kristne gravferdsritualene har vært preget av troen på kroppens oppstandelse. Det har vært tradisjon for å begrave de døde med ansiktet mot øst ut fra en tenkning om at Jesus vil komme tilbake nettopp fra øst for å holde dom. Da inntraff de dødes oppstandelse. Helt fra tidlig kristendom eksisterte det imidlertid også forestillinger influert av hellenistisk filosofi om sjelens atskillelse fra kroppen, noe som også nedfelte seg i kristne gravferdsritualer.

I den katolske kirke i middelalderen ble det holdt sjelemesser for den døde for å hjelpe sjelen over til evigheten. I middelalderen foregikk begravelsen få dager etter døden og vanligvis uten kiste. I høymiddelalderen var det en utbredt forestilling om at måten man møtte døden på, var avgjørende for oppholdet i skjærsilden, det renselsesstedet som sjelene måtte i gjennom før oppstandelsen.

Reformasjonen

Under reformasjonen ble troen på skjærsilden kritisert. Reformatorene mente at det ikke hjalp med sjelemesser eller forbønn for den døde, at etter døden var det ikke mer man kunne gjøre. Man overlot den døde til Gud. I det gravferdsritualet som reformatoren Martin Luther utarbeidet, ble alle bønnene for den døde fjernet. Presten hadde en minnetale hvor den dødes liv ble sammenfattet for de gjenlevende. Presten holdt så en preken til de levende over en høvelig bibeltekst. Reformasjonen innebar en forenkling. Gravferdsritualet i Danmark-Norge etter reformasjonen var svært kortfattet og praktisk orientert.

Det nye synet på døden førte også til et endret syn på forholdet mellom de døde og de levende. Flere steder i det lutherske Tyskland ble kirkegårdene flyttet ut av byene og lagt utenfor bymurene. De døde skulle helst skilles fra fellesskapet med de gjenlevende. Men dette ble på ingen måte gjennomført konsekvent. I Norge er det få spor av en slik praksis.

Innenfor protestantismen ble likpreknene en viktig sjanger. Her skulle det reises et minnesmerke over den døde. Likpreknene bidro til å holde ved like standforskjellene mellom folk; de som kunne betale for det fikk lange og rosende gravtaler. Men alle, både høy og lav, skulle ha en gravferd. Denne var en minnemarkering over den dødes liv her på jorden kombinert med forkynnelse av den kristne tro for de gjenlevende.

Gravferd i Den norske kirke

Om lag 88 prosent av alle gravferder i Norge skjer i Den norske kirke. Gravferden er en offentlig handling. Det er et offentlig fellesskap som markerer at et menneskeliv er slutt. Samtidig formidles framtid og håp. Gravferdsritualet er en form for gudstjeneste.

Gravferdsritualet starter med preludium (inngangsmusikk), salme, innledningsord og en bønn. Deretter framfører presten eller en representant for de pårørende minneord. Etter minneordene kan det framføres andre korte hilsener, opplesninger, kranspålegging og lystenning. Så følger salme eller et musikkinnslag, tekstlesninger fra Bibelen og en tale ved prest ut fra et passende tekstord. Deretter følger en bønn som avsluttes med Fadervår. Før postludiet (utgangsmusikk) er det en salme ellet et musikkinnslag. Ved gravferder fra kirke bæres kisten ut under postludiet.

Ved kistebegravelse er det skriftlesning ved graven, og presten ber en bønn før kisten blir senket. Deretter følger jordpåkastelsen hvor presten kaster jord tre ganger på kisten og sier: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå».

Minnesamvær er ikke like utbredt som før. Dette er en tradisjon som er mest vanlig på landsbygda i Norge. Men det er blitt stadig mer vanlig også her at bare avdødes nærmeste pårørende kommer sammen privat etter gravferden.

Andre protestantiske trossamfunn har gravferdsritualer som ikke avviker mye fra den vi finner i Den norske kirke.

Den katolske kirke

En katolsk begravelse finner ofte sted under en rekviemmesse (sørgemesse). Det er en nattverdgudstjeneste hvor man minnes Jesu lidelse, død og oppstandelse, men også ser fram til de dødes oppstandelse og det evige liv. Kisten er plassert foran alteret og er pyntet. Påskelyset, som symboliserer Jesus som livets lys, plasseres ved kisten. Messen inneholder bibellesninger, bønner, preken og nattverdfeiring. Messen avsluttes med at presten går fra alteret til kisten og ber en bønn om tilgivelse for den avdøde, med takk for det Gud gav gjennom den som er død, om styrke for de gjenlevende og forbønn for alle døde. Så stenkes kisten med vievann og kisten bæres ut av kirken. Er det kistebegravelse, velsignes graven med vievann og røkelse, etterfulgt av jordpåkastelse, Fadervår og Mariahymne.

I Den katolske kirke er det også mulig med gravferd uten messe. Da er det uten nattverden. I krematorier er det heller ikke vanlig å feire nattverd. Rekviemesse kan eventuelt feires i kirken en annen dag. Katolikker gravlegges normalt på allmenne gravplasser i Norge. I andre land er det ikke uvanlig at Den katolske kirke har egne gravplasser.

I katolsk sammenheng er minnesvær et privat anliggende. Eventuelt minnesamvær holdes i avdødes eller en av de pårørendes hjem eller i et forsamlingslokale.

Den ortodokse kirke

Den vanlige begravelsesformen i Den ortodokse kirke er kistebegravelse. Av prinsipielle årsaker tar man avstand fra kremasjon. Den avdøde skal helst gravlegges på den tredje dagen etter dødsfallet, som er dagen for Jesu oppstandelse. Gravferdssermonien forrettes av prest assistert av en sanger. Ved ortodoks begravelse er det vanlig med åpen kiste, og pårørende legger gjerne blomster i kisten. De pårørende står med tente vokslys under seremonien. Gravferdsritualet har karakter av å være en forbønnsgudstjeneste for den avdøde. Minnetale over den avdøde finner sted like før avslutningsvelsignelsen.

Etter at seremonien er ferdig i kirken går gravfølget i prosesjon til graven. Presten velsigner graven før kisten senkes. Deretter forretter presten et velsignelsesritual. Handlingen på kirkegården avsluttes med at presten og de sørgende kaster litt jord i graven.

Det er vanlig med minnesamvær etter begravelsen. Her deltar alltid presten, som forretter en bønn for den avdøde og de etterlatte.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg