dødsritualer (kristendommen)

I kristendommen har det vært tradisjon for å begrave de døde. De kristne gravferdsritualene har vært preget av troen på kroppens oppstandelse. Det har vært tradisjon for å begrave de døde med ansiktet mot øst ut fra en tenkning om at Jesus vil komme tilbake nettopp fra øst for å holde dom. Da inntraff de dødes oppstandelse. Helt fra tidlig kristendom eksisterte det imidlertid også forestillinger influert av hellenistisk filosofi om sjelens atskillelse fra kroppen, noe som også nedfelte seg i kristne gravferdsritualer.

I den katolske kirke i middelalderen ble det holdt sjelemesser for den døde for å hjelpe sjelen over til evigheten. I middelalderen foregikk begravelsen få dager etter døden og vanligvis uten kiste. I høymiddelalderen var det en utbredt forestilling om at måten man møtte døden på, var avgjørende for oppholdet i skjærsilden – renselsesstedet som sjelene måtte igjennom før oppstandelsen.

Om lag 88 prosent av alle gravferder i Norge skjer i Den norske kirke. Gravferden er en offentlig handling. Det er et offentlig fellesskap som markerer at et menneskeliv er slutt. Samtidig formidles framtid og håp. Gravferdsritualet er en form for gudstjeneste.

Gravferdsritualet starter med preludium (inngangsmusikk), salme, innledningsord og en bønn. Deretter framfører presten eller en representant for de pårørende minneord. Etter minneordene kan det framføres andre korte hilsener, opplesninger, kranspålegging og foretas lystenning. Så følger salme eller et musikkinnslag, tekstlesninger fra Bibelen og en tale ved prest ut fra et passende tekstord. Deretter følger en bønn som avsluttes med Fadervår. Før postludiet (utgangsmusikk) er det en salme eller et musikkinnslag. Ved gravferder i kirken bæres kisten ut under postludiet.

Ved kistebegravelse er det skriftlesning ved graven, og presten ber en bønn før kisten blir senket. Deretter følger jordpåkastelsen, hvor presten kaster jord tre ganger på kisten og sier: «Av jord er du kommet, til jord skal du bli, av jorden skal du igjen oppstå».

Minnesamvær er ikke like utbredt som før. Dette er en tradisjon som er mest vanlig på landsbygda i Norge, men det er blitt stadig mer vanlig også her at bare avdødes nærmeste pårørende kommer sammen privat etter gravferden.

Andre protestantiske trossamfunn har gravferdsritualer som ikke avviker mye fra den vi finner i Den norske kirke.

En katolsk begravelse finner ofte sted under en rekviemmesse (sørgemesse). Det er en nattverdsgudstjeneste hvor man minnes Jesu lidelse, død og oppstandelse, men også ser fram til de dødes oppstandelse og det evige liv. Kisten er plassert foran alteret og er pyntet. Påskelyset, som symboliserer Jesus som livets lys, plasseres ved kisten. Messen inneholder bibellesninger, bønner, preken og nattverdsfeiring. Messen avsluttes med at presten går fra alteret til kisten og ber en bønn om tilgivelse for den avdøde, med takk for det Gud gav gjennom den som er død, om styrke for de gjenlevende og forbønn for alle døde. Så stenkes kisten med vievann, og kisten bæres ut av kirken. Er det kistebegravelse, velsignes graven med vievann og røkelse, etterfulgt av jordpåkastelse, Fadervår og Maria-hymne.

I den katolske kirke er det også mulig med gravferd uten messe. Da er det uten nattverd. I krematorier er det heller ikke vanlig å feire nattverd. Rekviemmesse kan eventuelt feires i kirken en annen dag. I Norge gravlegges katolikker normalt på allmenne gravplasser. I andre land er det ikke uvanlig at den katolske kirke har egne gravplasser.

I katolsk sammenheng er minnesvær et privat anliggende. Eventuelt minnesamvær holdes i avdødes eller en av de pårørendes hjem eller i et forsamlingslokale.

Den vanlige begravelsesformen i den ortodokse kirke er kistebegravelse. Av prinsipielle årsaker tar man avstand fra kremasjon. Den avdøde skal helst gravlegges på den tredje dagen etter dødsfallet, som symboliserer at Jesus ble reist opp tredje dagen. Gravferdsseremonien forrettes av prest assistert av en sanger. Ved ortodoks begravelse er det vanlig med åpen kiste, og pårørende legger gjerne blomster i kisten. De pårørende står med tente vokslys under seremonien. Gravferdsritualet har karakter av å være en forbønnsgudstjeneste for den avdøde. Minnetale over den avdøde finner sted like før avslutningsvelsignelsen.

Etter at seremonien er ferdig i kirken, går gravfølget i prosesjon til graven. Presten velsigner graven før kisten senkes. Deretter forretter presten et velsignelsesritual. Handlingen på kirkegården avsluttes med at presten og de sørgende kaster litt jord i graven.

Det er vanlig med minnesamvær etter begravelsen. Her deltar alltid presten, som forretter en bønn for den avdøde og de etterlatte.

• begravelse
• begravelse – norsk lovgivning
• død – religion
• dødsritualer – buddhismen
• dødsritualer – hinduismen
• dødsritualer – islam
• dødsritualer – jødedommen