dødsritualer – buddhismen

Røyk stiger fra det kongelige krematoriet under kremasjonen av Bhumibol Adulyadej som var konge i Thailand fra 1946 til 2016.
Kremasjon av /AP. Gjengitt med tillatelse

Bilde av steinskulptur fra Gandhara (2.–3- årh. evt) som viser Buddhas kremasjon. Solgt av det britiske auksjonshuset Christie’s til en privat kjøper i 2011.

Buddha kremeres av . CC BY 2.0

Det finnes ingen enhetlig buddhistisk tradisjon for hvordan dødsritualer skal utføres.

Kremasjon er den vanligste måten å håndtere lik på i buddhistiske samfunn. Bakgrunnen for dette er både buddhismens indiske opphav, der kremasjon har vært vanlig siden vedisk tid, og det faktum at historien om Buddhas død og kremasjon er en av buddhismens sentrale fortellinger.

I den tibetanske tradisjonen finnes også en annen praksis. Her parteres den døde kroppen og legges ut under åpen himmel så gribber og andre dyr kan spise kjøttet.

Nøyaktig hva dødsritualene ellers består i og hva som er deres konkrete mål avhenger av hvilken buddhistisk retning man tilhører, men også lokal tradisjon. Visse elementer finnes likevel igjen i de fleste buddhistiske tradisjoner. Spesielt gjelder dette resitasjon av buddhistiske tekster og formularer, samt donasjon av mat og klær til munker og nonner på vegne av den avdøde, som dermed får religiøs fortjeneste (punya), det vil si «god karma», som igjen påvirker den avdødes fremtidige liv.

Bakgrunn

Buddhistiske dødsritualer er knyttet til idéen om at alle levende vesener er fanget i en sirkel av død og gjenfødsel (samsara) og at menneskets neste liv i denne sirkelen er avhengig av ens karma. Dødsritualene er på ulike vis ment å hjelpe den avdøde til å oppnå en bedre gjenfødsel eller til å bli helt fri fra videre gjenfødsel, det vil si oppnå nirvana. Samtidig har dødsritualer i tradisjonelt buddhistiske kulturer også elementer fra lokale religiøse tradisjoner, inkludert forfedrekulter som på visse punkter virker uforenlige med normative buddhistiske doktriner om reinkarnasjon og 'ikke-selv' (anatman).

I ulike retninger

I Tibet, Kina og Øst-Asia mer generelt, mener man at dødsøyeblikket følges av en mellomfase (sanskrit antarabhava; tibetansk bardo) på 49 dager innen man fødes igjen. Dette åpner for muligheten til å påvirke den avdødes neste tilværelse gjennom ritualer som utføres mens den avdødes bevissthet er i denne 'mellomfasen.' I den tibetanske tradisjonen innebærer dette blant annet lesning av Bar do thos grol («Frigjørelse i mellomfasen gjennom høring»), populært kjent som «Den tibetanske dødeboken». Målet for disse ritualene er ideelt at den avdøde skal oppnå nirvana og dermed bli fri fra videre gjenfødsel, eller i det minste sikre en god gjenfødsel.

I theravadabuddhistiske tradisjoner anser man gjenfødselen for å inntreffe umiddelbart etter dødsøyeblikket. Dødsritualene kan dermed i mindre grad påvirke ens neste liv, ettersom den avdøde allerede er gjenfødt når de gjennomføres. Man anser heller ikke dødsritualene for å kunne lede til nirvana, og dermed frihet fra videre gjenfødsel.

I den japanske buddhismen er gjenfødsel i buddha Amitabhas rene land, Sukhavati, et vanlig mål med dødsritualene. For å oppnå dette resiteres den såkalte nenbutsu-formelen, Namu Amida butsu («Hill deg, Amida buddha!»). I det rene landet undervises man av Amitabha selv, og det er dermed mye lettere å oppnå nirvana.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg