Vår Frue kirke (Trondheim)

Vår Frue kirkes østre halvdel er oppført på slutten av 1100-tallet. Kirkens grunnstein har en innskrift som i oversettelse lyder: Den hellige Maria eier meg; Bjørn Sigvardsson gjorde meg. Kirkeskipet har stor bredde, og dette kan indikere at den har hatt tre skip i middelalderen. Koret har også stor bredde.

Kirken ble ødelagt av brann i 1531, 1598, 1651, 1681 og 1708, men murverket var solid og den ble hver gang gjenoppbygd. Etter bybrannen i 1681 ble skipet utvidet mot vest, og kirken ble gjenoppført med nytt tak over en innvendig tønnehvelving.

Kirkens vestre halvdel ble oppført på 1600-tallet, og tårnet i ble oppført årene 1739–1742. Det hadde opprinnelig flatt tak, men i 1779 ble tårnhjelm og spir oppsatt. Tårnet har urskiver mot alle fire himmelretninger, og uret fungerer som byens ur. Øverst i tårnet finnes rommet som byens brannvakt benyttet til 1937. Her holdt det sivile luftvern vakt under andre verdenskrig. I tårnet henger tre store, og to små kirkeklokker. Den ene slår hvert kvarter på dagtid.

Det ble i 1882 påbygd en nygotisk forhall mot nord, og vinduene ble endret. Søndre Våpenhus, som er oppført i bindingsverk i 1712, ble i 1947 omdannet til dåpssakristi. Dette ble i 1994 tatt i bruk som Sta. Sunnivas kapell, som ble innviet i 2007.

Kirken ble restaurert fra 2004 til 2007. Dette ble finansiert ved en storstilt dugnad, hvor en rekke stiftelser, legater, næringslivet og privatpersoner har ytet bidrag på til sammen 25 millioner kroner. Billedkunstneren Håkon Bleken laget i den forbindelse en serie litografier.

I 1951 ble den utvendige murpussen banket av, noe som medførte betydelige fuktproblemer, ikke minst på grunn av fuging med sement. Under restaureringen fra 2004 til 2007 ble disse erstattet med kalkfuger. Steinhuggermerkene fra middelalderen ble også dokumentert. Det ble dessuten bygd et nytt toalettanlegg, diskret plassert på sørsiden av tårnet, tegnet av arkitekt Nils Henrik Eggen.

Kirken fikk på 1700-tallet en praktfull barokkinnredning med faste stoler på gulvet og høystoler oppover veggene. Ved en hardhendt ombygging i 1882 ble interiøret forenklet. De flotte barokke maleriene i taket ble overmalt med hvit farge. Interiøret ble fjernet, og noe er gjenanvendt på lystgården Leangen. Noen av frontene på høystolene ble benyttet til å konstruere et høyt brystningspanel i skipet. I 1906 ble det oppført et høyt prospekt i barokkstil inne i tårnhallen, tegnet av arkitekt Sverre Pedersen.

Kirken ble pusset opp innvendig i årene 1957–1959 med John Tverdahl som arkitekt. I årene 2004–2007 ble kirken på nytt pusset opp innvendig. Blant annet ble to felter i taket ble avdekket slik at den barokke bemalingen i takhvelvet kan sees.

Alteret hviler på en stor oppbygning av tre og bak denne finnes et rommelig sakristi med interiørdetaljer i nygotisk stil. Altertavlen, i barokkstil, ble laget til Nidarosdomen fra 1742 til 1744 av Heinrich Kühnemann. De malte feltene er utført av Johan Nicolai Schavenius, trefigurene og akantusornamentene av Jonas Granberg. Tavlen ble overført til Vår Frue kirke i 1837.

Prekestolen er laget i 1771 og ble fjernet ved ombyggingen i 1882. Den ble satt på plass igjen i 1959. Ved siden av den er det et lukket galleri med gardiner. Dette er prydet med veggmalerier av Simon Hoff.

Døpefonten fra 1898 av kleberstein har middelalderske forbilder. I 2007 ble døpefonten flyttet til Sunnivakapellet.

Orgelet ble satt inn i 1922 og har 53 stemmer. Det er smykket med en barokk orgelfasade.

Vår Frue kirke eier en betydelig samling kirkesølv. Mye av dette er gaver, gitt av flere av byens rikeste borgere som sognet til kirken. Blant sølvet kan nevnes en middelalderkalk fra 1262, en tazza (alterbrødvase) fra ca. 1600, som har tilhørt Robert Cecil, første jarl av Salisbury; og et dåpsfat fra 1694.

Det er bevart et veggmaleri over korbuen, utført av Simon Hoff i 1770–årene. I koret finnes takmalerier, og på veggene henger malerier av Håkon Gullvåg. Av skulptur finnes det fra middelalderen et konge- og et bispehode, som pryder sørportalen i koret utvendig. Innvendig finnes det en kalvariegruppe fra ca. 1700, som henger over korbuen. På orgelgalleriet finnes to detaljer fra Thomas Angells epitafium i Domkirken. Her finnes også en stor innskriftstavle med forgylt skrift, også fra Angells epitafium.

Kirken har flere lysekroner i barokkstil, både eldre og yngre. I tårnhallen står en engel som holder en kirkebøsse. Her finnes også en kirkeklokke som ikke er i bruk.

Orgelet i Vår Frue kirke ble bygd i 1921/1922 av det tyske firmaet W. Sauer Orgelbau i Frankfurt an der Oder, som da var et av de fremste orgelbyggeriene i Europa. Orgelet ble installert i kirken våren 1922 og innviet 17. mai samme år. Med sine 50 stemmer fordelt på tre manualer og pedal var det den gang landets største orgel. Orgelet ble bygd med pneumatisk spille- og registreringsoverføring, en orgelteknologi som dominerte orgelbyggingen rundt 1900. Instrumentet ble forankret i den romantiske klangestetikken, med en varm og orkestral grunntone, stort dynamisk spenn, og rikt på klangfarger. Orgelet ble plassert bak fasaden til det forrige orgelet, som var bygd av Johann Daniel Busch i 1771.

I 1971 ble Sauer-orgelet delvis ombygd ved at den pneumatiske trakturen ble skiftet ut med elektrisk overføring. Ti av 1922-stemmene ble byttet ut for å gi orgelet et lysere klangpreg, og orgelet fikk ny spillepult som ble plassert framme ved gallerikanten. Orgelet ble mer allsidig stilistisk, men den helhetlige romantiske kvaliteten ble svekket.

Ved århundreskiftet 1900/2000 var orgelet preget av mange års slitasje. I til knytning til kirkens 800-årsjubileum i 2007 ble orgelet helrenovert og restaurert. Tilbakeføring til Sauer-orgelets klanglige helhet og opprinnelige karakter var den vesentlige føring. Den pneumatiske spillearten ble rekonstruert, ny spillepult i Sauers stil ble bygd og plassert på opprinnelig plass foran fasaden, og tre nye stemmer ble lagt til den opprinnelige disposisjonen. I tillegg til den pneumatiske registreringstrakturen ble det tilføyd et datastyrt kombinasjonsanlegg.

Den første kjente begravelsen inne i kirken var da Audun Torbergsson Raude, biskop av Hólar, ble gravlagt i 1322. På 1600– og 1700-tallet ble det gravd ut et stort system med hvelvede gravkjellere under kirken. Det var en god inntektskilde for kirken å selge gravplass til velstående, men det ble forbudt med begravelser inne i kirkene fra 1805. Under Vår Frue kirke finnes mange av kistene på plass i individuelle gravkamre.

• arkitektur i Norge
• langkirke
• Trondheim