I Edisons første fonograf var lydbæreren en tinnfolie som var lagt om en sylindrisk valse av metall. I valsens overflate var det gravert et spiralspor, og valsen selv satt på en lang akse med skruegjenger med samme stigning som spiralsporet. Foran valsen satt en lydtrakt, som var avsluttet med en tynn plate (membran) med en stift, slik at stiften trykket mot tinnfolien nøyaktig over spiralsporet. Når valsen ble dreid rundt flyttet den seg langsomt i lengderetningen mens stiften alltid befant seg over spiralsporet. Sang eller talte man inn mot trakten kom membranen i svingninger, og stiften beveget seg da opp og ned radielt mot sylinderen («hill-and-dale») og laget fordypninger i tinnfolien som svarte til lydsvingningene. For å gjengi lyden lot man stiften gli på samme måte over furen. Derved ble platen satt i lignende svingninger som før, og disse ble omsatt til lyd i lydtrakten.
Edisons tinnfoliefonograf hadde liten praktisk betydning siden tinnfolien ikke tålte mange avspillinger før den var ødelagt, og det var omtrent umulig å montere en allerede innspilt tinnfolie på en fonograf for senere avspilling. To slike tinnfolieopptak befinner seg på Norsk Teknisk Museum i Oslo. Det ene skriver seg fra en demonstrasjon på Tivoli i Kristiania. Opptaket er fra 1879 og skal være en salme sunget av musikkhandleren Peder Larsen Dieseth. Det andre tinnfolieopptaket er fra 1880-årene og skal ifølge museets gamle protokoll være innspilt av Edison selv. I nyere tid har disse tinnfoliene på oppdrag fra museet og Nasjonalbiblioteket blitt forsøkt digitalisert ved henholdsvis RIFI, University of Southampton, og Northeast Document Conservation Center utenfor Boston, men uten noen klart identifiserbare resultater.
Edisons fonograf ble videreutviklet av Charles Sumner Tainter og Chichester Bell ved Voltalaboratoriene i Washington DC, i første rekke ved at de benyttet sylindre av kartong med et ytterlag av voks hvor lydsporet ble gravert. Dermed fikk man en vesentlig forbedring av lydkvaliteten, og ikke minst, en mulighet for å montere og spille av allerede innspilte sylindre. Dette ble i realiteten starten på utviklingen av den moderne grammofonindustrien. Tainter og Bell markedsførte sitt apparat fra 1886 under navnet Graphophone. På samme tid gikk Edison også over til vokssylindre.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.