Fonograf er et apparat for registrering, lagring og avspilling av lyd, først konstruert og patentert av amerikaneren Thomas A. Edison i 1877. I sin snevreste betydning er en fonograf betegnelsen på Edisons sylinderbaserte apparater som gikk ut av produksjon cirka 1915–1920, men ordet blir fremdeles benyttet i sin videste, generiske betydning, spesielt i amerikanskspråklig litteratur (phonograph, phonograph record). Selve den innspilte lyden kalles tilsvarende for et fonogram.
Edison med en tidlig versjon av fonografen, ca. 1878. Av Library of Congress.
Falt i det fri (Public domain)
fonograf
Elektrisk Edion-fonograf med lydtrakt fra cirka 1910. Denne modellen ble produsert mellom 1896/98 og 1913 i forskjellige varianter.
Historikk
Thomas A. Edison lytter til en fonograf.
Anon.
Lisens:
Begrenset gjenbruk
Selv om Edisons apparat var det første som kunne spille av et fonogram var det ikke det første som kunne lage slike – de første nedtegnelser av lyd i form av registrering med en nål eller lignende ble gjort av oppfinneren Édouard-Léon Scott de Martinville i Paris ca. tyve år tidligere.
Fra tinnfolie til voks
Tinnfoliefonograf produsert av Edme Hardy etter Edisons design. Fonografen ble laget i forbindelse med verdensutstillingen i Paris i mai 1878. Dette var den første typen fonograf som ble solgt til det allmenne publikum. Trolig er bare drøyt 20 av Hardys fonografer bevart. Denne fonografen var en del av fysikkinstrumentsamlingen ved Oslo Tekniske Skole.
En tidlig reklame for fonografen. En mann poserer ved siden av en Edison-fonograf og en kasse med fonograf-ruller. Han holder en sylinder i hånden.
Av
Ukjent/USA Library of Congress.
Lisens:
Falt i det fri (Public domain)
I Edisons første fonograf var lydbæreren en tinnfolie som var lagt om en sylindrisk valse av metall. I valsens overflate var det gravert et spiralspor, og valsen selv satt på en lang akse med skruegjenger med samme stigning som spiralsporet. Foran valsen satt en lydtrakt, som var avsluttet med en tynn plate (membran) med en stift, slik at stiften trykket mot tinnfolien nøyaktig over spiralsporet. Når valsen ble dreid rundt flyttet den seg langsomt i lengderetningen mens stiften alltid befant seg over spiralsporet. Sang eller talte man inn mot trakten kom membranen i svingninger, og stiften beveget seg da opp og ned radielt mot sylinderen («hill-and-dale») og laget fordypninger i tinnfolien som svarte til lydsvingningene. For å gjengi lyden lot man stiften gli på samme måte over furen. Derved ble platen satt i lignende svingninger som før, og disse ble omsatt til lyd i lydtrakten.
Edisons tinnfoliefonograf var en sensasjon i sin tid, men hadde liten praktisk betydning siden tinnfolien ikke tålte mange avspillinger før den var ødelagt, og det var omtrent umulig å montere en allerede innspilt tinnfolie på en fonograf for senere avspilling. To slike tinnfolieopptak befinner seg på Norsk Teknisk Museum i Oslo. Det ene skriver seg fra en demonstrasjon på Tivoli i Kristiania. Opptaket er fra 1879 og skal være en salme sunget av musikkhandleren Peder Larsen Dieseth. Det andre tinnfolieopptaket er fra 1880-årene og skal ifølge museets gamle protokoll være innspilt av Edison selv. I nyere tid har disse tinnfoliene på oppdrag fra museet og Nasjonalbiblioteket blitt forsøkt digitalisert ved henholdsvis RIFI, University of Southampton, og Northeast Document Conservation Center utenfor Boston, men uten noen klart identifiserbare resultater.
Edisons fonograf ble videreutviklet av Charles Sumner Tainter og Chichester Bell ved Voltalaboratoriene i Washington DC, i første rekke ved at de benyttet sylindre av kartong med et ytterlag av voks hvor lydsporet ble gravert. Dermed fikk man en vesentlig forbedring av lydkvaliteten, og ikke minst, en mulighet for å montere og spille av allerede innspilte sylindre. Dette ble i realiteten starten på utviklingen av den moderne grammofonindustrien. Tainter og Bell markedsførte sitt apparat fra 1886 under navnet Graphophone. På samme tid gikk Edison også over til vokssylindre.
Grammofonen
I 1887 tok Emile Berliner patent på sin grammofon som til forskjell fra fonografen brukte en flat, sirkulær skive som lydbærer. Ordet «grammofon» var Berliners egen betegnelse på sin oppfinnelse og sitt kommersielle produkt: Lydbærerne ble kalt «gramophone discs». I Europa ble de sågar markedsført av firmaet «The Gramophone Company». Slik ble «grammofon» og «grammofonplate» etablert som norske (og europeiske) begreper det første tiåret på 1900-tallet.
Kommersiell bruk
I 1901 startet Edison med masseprodusering av vokssylindere. Hardvoks-sylinderen «Gold Moulded» var en forbedret versjon som ble lansert i 1902. Denne ble ytterligere forbedret med «Amberol» i 1908, som hadde om lag 4 minutter spilletid. Disse hadde svart voks, til forskjell fra «Blue Amberol» fra 1912 som hadde blå voks.
Edison Blue Amberol fonografrull med sin karakteristiske blåfargede voks. Dette var var Edisons tredje generasjon ruller, med en spilletid opp til 4 minutter og 45 sekunder. Typen var i bruk mellom 1912 og 1919.
De første fonografene kunne både brukes til innspilling og avspilling, og de ble derfor i begynnelsen markedsført som en erstatning for stenografer i forretningslivet. Dette var ingen suksess, ikke minst på grunn av stor motstand blant stenografene selv, og forretningsideen ble gradvis dreid mot en kommersiell bruk i hjemmene. Derfor ble hastigheter og størrelser standardisert ganske tidlig: en standard sylinder var cirka 108 millimeter (4,25 tommer) lang og 55 millimeter (2,1875 tommer) i diameter. Med en hastighet på 120 rpm (omdreininger per minutt) kunne den spille i cirka 2 minutter. Både den korte spilletiden, lagringsplassen og det faktum at vokssylindrene ikke kunne masseproduseres var en stor ulempe i konkurransen med grammofonplaten.
I 1901 hadde Edison løst masseproduksjonsproblemet med en metode med støpte sylindre og i 1908 introduserte han sylindre med dobbel spilletid (kalt Amberol), men fonografen tapte stadig marked og kampen var i realiteten over allerede i 1913, da han ble alene på fonografmarkedet. Alle de andre selskapene hadde da gått over til grammofonplaten. Selv lanserte Edison på samme tid et konkurrerende grammofonplateformat (Edison Diamond Disc) og et forbedret celluloidbasert sylindermateriale (Blue Amberol). I 1929 var Edisons kommersielle produksjon av fonografsylindre over.
Fonografteknologien levde imidlertid ennå noen tiår i form av diktafoner hvor den opprinnelige egenskapen som kombinert lydopptaker og –avspiller ble tatt i bruk. En innspilling ble slettet ved at det øverste vokslaget ble skavet av – på den måten kunne en vokssylinder bli brukt godt over 100 ganger før all voks var borte. I Norge var denne teknologien i bruk i forretningsverdenen iallfall til slutten av femtitallet.
Fonografteknologien levde til ut på 1950-tallet i form av diktafoner hvor den opprinnelige egenskapen som kombinert lydopptaker og –avspiller ble tatt i bruk. Bildet viser transkribering av europeiske propagandasendinger under andre verdenskrig ved en CBS-lyttepost i USA.
Av
Ukjent/CBS/The Baltimore Sun/Wikimedia Commons.
Lisens:
Falt i det fri (Public domain)
Lydkvalitet
Selv om Edison tapte kampen om lydbærermarkedet var utvilsomt lydkvaliteten på Edisons sylindere langt bedre enn de fleste grammofonplater fra samme tid. Sylinderne hadde en langt mer nøyaktig posisjonering av avspillingsnålen enn grammofonplaten, de ble avspilt med jevn lineær hastighet i motsetning til grammofonplaten som har lavere lineær rillehastighet jo lenger inn på platen man spiller. I tillegg var Blue Amberol-materialet langt mer støysvakt enn grammofonplatenes skjellakk.
Det var allikevel ikke lydkvalitet, men økonomi og praktiske hensyn som avgjorde konkurransen: Grammofonplatene var enkle å masseprodusere, og tok relativt liten plass.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
Litteratur
- Weium, Frode. «Inskripsjon og digitalisering. Om fonografens tidlige historie» i Mediehistorisk Tidsskrift, nr. 2 (30) 2018 (hele nummeret tilgjengelig som pdf)
Norges musikkhøgskole
er en av institusjonene som står bak Store norske leksikon.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.