Fonograf. Edisons fonograf med tinnfolie på sylindrisk valse.

SCODE. begrenset

(av fon- og -grafi), grammofonens forløper, funnet opp av amerikaneren Thomas A. Edison 1877. I Edisons første fonograf ble lyden opptegnet på tinnfolie som var lagt om en sylindrisk valse. Valsen satt på en lang akse med skruegjenger, slik at valsen flyttet seg langsomt i lengderetningen når den ble dreid rundt. Foran valsen satt en lydtrakt, som var avsluttet med en tynn plate med en stift, slik at stiften trykket mot tinnfoliet. Når det ble talt inn mot trakten, kom platen i svingninger og stiften beveget seg da opp og ned og laget fordypninger og forhøyninger som svarte til lydsvingningene etter som valsen flyttet seg. For å gjengi lyden lot man stiften gli på samme måte over furen. Derved ble platen satt i lignende svingninger som før, og disse kunne omsettes til lyd i lydtrakten. Gjengivelsen var dårlig, og det var en stor forbedring, da S. Tainter og A. Bell innførte en voksvalse istedenfor tinnfoliet. Grammofonplatene ble innført av E. Berliner.

Prinsippet i fonografen ble anvendt i diktafonen, men er nå erstattet av opptegning på lydbånd (magnetofon). E. Ruhmer brukte en «talende lysbue» til opptegning av lyden i sin fotografofon, fotografon eller fotofonograf. Lyset fra lysbuen virket på en fotografisk film som ble ført forbi, og den vekslende svertingen på filmen svarte til lydsvingningene. For å gjengi lyden brukte han en selencelle med telefon (lystelefon). W. Nernst og R. von Lieben oppfant uavhengig av hverandre den elektrolytiske fonografen. Variasjonene i en mikrofonstrøm ble fiksert ved polarisasjon av en platinatråd, som ble ført med konstant hastighet gjennom en elektrolytt, mens den samtidig virket som elektrode. Ved avspillingen ble mikrofonen ombyttet med en høretelefon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.