Brassband, musikkorps bestående av bare messinginstrumenter (brass) og slagverk. Brassband har også, i motsetning til janitsjarorkestre, en standardisert besetning på cirka 28 musikere.

Det har vært vanlig å fastslå opprinnelsen til brassband-bevegelsen på midten av 1800-tallet, da britiske industriarbeidere i ønsket en meningsfylt fritidsaktivitet. Særlig gjaldt dette i industribyene i midt-England der man også i dag finner mange av de beste brassbandene i verden. Bakgrunnen er den industrielle revolusjon og den nye arbeiderklassens arbeid og fritid. Det er imidlertid forsket lite på hvorfor bedriftsledere i Viktoriatiden skulle fremkomme med ønsket om akkurat brassband, i en tid hvor kultur- og fritidstilbudene var mange.

Korpsenes navn viser også i dag tilhørigheten til industribedriftene som var fødselshjelpere på 1850-tallet, for eksempel: Black Dyke (Mills') Band (1855 – veveri) Desford Colliery Band (1898 – gruvedrift) og i nyere tid, for eksempel: Grimethorpe Colliery Band (1917 – gruvedrift) og GUS (1933 – fottøy).

I England har det ensemblet som kalles Brass Band en fast, regelstyrt standardbesetning. Grunnen er at den tradisjonsrike deltakelsen i brassbandkonkurranser betinger at korpsene stiller på likt grunnlag når det gjelder instrumenter og antall musikere.

Imidlertid har messinggrupper og ensembler av forskjellig størrelse eksistert før 1850-årenes England. Det kan trekkes linjer tilbake til Italia og de messingkor brukt av Giovanni Gabrielli (cirka 1554–1612) i datidens katedraler i Venezia. Forskjellen på et band og et ensemble, er bare størrelsen og instrumentariet.

I dag finnes det også messingensembler av forskjellig slag og i forskjellige størrelser. Et norsk eksempel er tenThing, Tine Thing Helseth sitt ten-piece-ensemble. Dette er et lite brassband som bruker andre messinginstrumenter (valthorn og trompeter) enn de tradisjonelle britiske. Også britene har vært aktive i den formen for brassensemble med Philip Jones' Brass Ensemble (virksomt i 1951–1994) som et av de fremste eksemplene.

Det eksisterer også grupper som kaller seg brassband i andre deler av verden. De kan føre historien like langt tilbake som brassbandene i England. For eksempel i New Orleans, USA er det grupper som kaller seg brassband. Disse spiller jazz, blues og lignende med varierende besetning, ikke sjeldent utstyrt både med saksofon og klarinett. Likefullt deler de navn med de engelske, mer fast sammensatte ensembler.

Instrumentene i brassband i den britiske tradisjon er kornetter, flygelhorn, tenorhorn (althorn i norsk og amerikansk besetning), baritoner (tenorhorn i norsk oversettelse), tromboner, eufonium og basser (tuba), samt slagverk (perkusjon). Det er ingen plass for trompet og valthorn i et tradisjonelt brassband.

Med unntak av basstrombonen og slagverk er alle stemmer transponert og skrevet i G-nøkkel, det vil si at alle instrumenter fra tuba til Eb-kornett (sopran-kornett) har samme fingergrep for samme note. Dette igjen betyr at de fleste stemmer lett kan bli dekket hvis en musikant mangler. Som tidligere nevnt har brassband en standardisert besetning på cirka 28 musikere:

  • 1 soprankornett i Eb
  • 4 solokornetter i Bb
  • 1 repianokornett i Bb
  • 2 andrekornetter
  • 2 tredjekornetter
  • 1 flygelhorn i Bb
  • 3 althorn i Eb (solohorn, førstehorn, andrehorn)
  • 2 baritoner i Bb
  • 2 eufonier i Bb
  • 2 tenortromboner i Bb
  • 1 basstrombone i C2 tubaer i Eb
  • 2 tubaer i Bb
  • 3 slagverkere (ofte én melodisk, én rytmisk og én på timpani)

Antall slagverkere kan variere utifra repertoar, og særlig nyere musikk benytter seg av flere slagverkere enn standarden.

Det er ikke lenger bare i England man finner gode brassband. USA har kommet etter og Skandinavia har de siste 50-60 årene blitt med i verdenseliten og konkurrerer på høyeste plan. Det samme gjelder Sentral-Europa, særlig Nederland og Sveits.

I Norge ble brassband vanlig fra begynnelsen av 1970-årene, særlig på Vestlandet. Manger Musikklag, Stavanger Brass Band og Eikanger-Bjørsvik Musikklag har utmerket seg i internasjonale konkurranser; sistnevnte var det første ikke-britiske brassband som ble Europamester.

Brassbandene i Norge er medlemmer av Norges Musikkorps Forbund, NMF. I England er situasjonen noe annerledes, da det finnes mange lokale korps-organisasjoner i tillegg til den sentrale organisasjonen British Federation of Brass Bands (fra 1968). European Brass Band Assocation (1978) har ansvaret for arrangement av Europamesterskapet for brassband.

  • Bainbridge, Cyril: Brass Triumphant, 1980
  • Brand, V. and G.: Brass Bands in the 20th Century, 1979
  • Brand, V. and G.: The World of Brass Bands, 1986
  • Herbert, Trevor: BANDS, The Brass Band Noveember in the 19th and 20th Centuries, 1991
  • Mortimer, Harry: On Brass, 1981
  • Taylor, Arthur R.: Brass Bands, 1979

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.