Brassband, orkester (musikkorps) bestående av bare messinginstrumenter (brass) og slagverk. Det typiske britiske brassband oppstod på midten av 1800-tallet. Da så man et behov for meningsfylt fritidsaktivitet blant den nye klassen: industriarbeiderne. Særlig gjaldt dette i industribyene i midt-England der man også i dag finner mange av de beste messingkorps i verden.

Det har vært vanlig å fastslå opprinnelsen til brassband-bevegelsen slik den fremkommer ovenfor. Bakgrunnen er den industrielle revolusjon og den nye arbeiderklassens arbeid og fritid. Det er imidlertid forsket lite på hvorfor bedriftsledere i Viktoriatiden skulle fremkomme med ønsket om akkurat brassband, i en tid hvor kultur- og fritidstilbudene var mange. Et annet aspekt er at brassbanding, som en del av arbeiderklassens kultur, fikk et stempel som mindreverdig, sett mot de musikalske aktiviteter som høyere samfunnsklasser syslet med; av mange kalt finkultur.

Korpsenes navn viser også i dag tilhørigheten til industribedriftene som var fødselshjelpere på 1850-tallet, f.eks.: Black Dyke (Mills') Band (1855 veveri) Desford Colliery Band (1898 gruvedrift) og i nyere tid, f.eks: Grimethorpe Colliery Band (1917 gruvedrift) og GUS (1933 fottøy)

I England har det ensemblet som kalles Brass Band en fast, regelstyrt besetning. Grunnen er at den flittige deltagelse i konkurranser - med historie tilbake til 1850-årene - betinger at korpsene er like når det gjelder instrumenter og antall musikere.

Imidlertid har messing-grupper og ensembler av forskjellig størrelse eksistert før 1850-årenes England. Det kan trekkes linjer tilbake til Italia og de messingkor brukt av Giovanni Gabrielli (ca 1554-1612) i datidens katedraler i Venezia. Og forskjellen på et band og et ensemble, er bare størrelsen og instrumentariet. I dag finnes det også messingensembler av forskjellig slag og i forskjellige størrelser. Et norsk eksempel er tenThing, Tine Thing Helseth sitt ten-piece-ensemble. Dette er et lite brassband som bruker andre instrumenter (valthorn og trompeter) enn de tradisjonelle britiske. Også britene har vært aktive i den formen for brassensemble med Philip Jones' Brass Ensemble (virksomt 1951-1994) som et av de fremste eksemplene.

Det eksisterer også grupper som kaller seg Brass Band i andre deler av verden. De kan føre historien like langt tilbake som brassbandene i England. For eksempel i New Orleans, USA er det grupper som kaller seg Brass Band. Disse spiller jazz, blues og lignende og har ofte en tar-det-vi-har-besetning, ikke sjeldent utstyrt både med saksofon og klarinett. Likefullt deler de navn med de engelske, mer fast sammensatte ensembler.

Blåseinstrumentene man rådde over på begynnelsen av 1800-tallet var trompet, trombone og horn. Én messingblåser skal nevnes, nemlig vekteren. Han inngikk ofte i kirkens messing-kor (trombonist) og "tårnmusikkk" (messing-grupper spiller koraler fra tårnet) er et kjent begrep i de sentrale land i Europa.

Trombonen er det eldste instrumentet i brassbandet. Det har holdt seg praktisk talt uendret siden oppfinnelsen i det femtende århundre.

Med oppfinnelsene til Adolph Sax, og her tenkes på saxhornene (ikke saxofonene) ble instrumentariet utvidet, og en bedre balansert klangmulighet ble oppnåelig. Satsingen på fritidsaktiviteter skjedde omtrent på samme tid som Sax sin oppfinnelse ble innført i bestående korps. Det kan være at denne forbedringen av det tekniske, og økt produksjon av instrumenter, har betydd mye for valget av band som fritidsaktivitet nr. 1 i britiske industribedrifter.

Saxhornene, det vil si flygelhorn, althorn (se alt-instrumenter) og tenorhorn, er alle deler av den instrumentfamilie som Adolph Sax (1814-1894) lanserte rundt 1845.

Instrumentene i brassband i den britiske tradisjon er kornetter, flygelhorn (saxhorn), tenorhorn (althorn i norsk og amerikansk besetning), baritoner (tenorhorn i norsk oversettelse), tromboner, eufonium (ofte kalt barytonhorn på norsk) og basser (tuba), samt slagverk. Det er ingen plass for trompet og valthorn i et tradisjonelt brassband.

Med unntak av basstrombonen og slagverk er alle stemmer transponert og skrevet i g-nøkkel, dvs. at alle instrumenter fra tuba til Ess-kornett (sopran-kornett) har samme fingergrep for samme note. Dette igjen betyr at de fleste stemmer lett kan bli dekket hvis en musikant mangler.

Frelsesarmeens korps og besetning følger også det tradisjonelle, men har en forskjell i kornettgruppa der "repiano" er sløyfet og resten av gruppa i stedet for 2. og 3. stemme er delt i 1. og 2. stemme med 2 musikanter hver. De har også en forskjell i trombonegruppa i noen sentrale verk, - førstestemmen er nemlig delt i to.

Den tradisjonelle britiske besetningen er som følger. Det er, ikke minst for rettferdig konkurransene, viktig at det finnes en fast regel som alle skal forholde seg til. Musikken, ofte spesialbestilt for konkurranser, følger samme mal.

4 solokornetter i Bb, 1 repianokornett i Bb, 1 soprankornett i Ess, 2 andrekornetter i Bb, 2 tredjekornetter i Bb, 1 flygelhorn i Bb, 3 althorn (solo, 1. og 2.) i Eb, 2 tenorhorn i Bb, 2 euphonium i Bb, 2 tenortromboner i Bb, 1 basstrombone, F nøkkel, i C, 2 Eb-basser (tubaer), 2 Bb-basser (tubaer) pluss 1,2 eller flere på slagverk

Alle, unntatt bass trombone og slagverk, spiller i G-nøkkel.

Det er ikke lenger bare i England man finner de gode brassband. USA har kommet etter og Skandinavia har de siste 50-60 år blitt med i verdens elite og konkurrerer på høyeste plan. Det samme gjelder Sentral-Europa, særlig Nederland og Sveits.

I Norge ble brassband vanlig fra begynnelsen av 1970-årene, særlig på Vestlandet. Manger Musikklag (stiftet 1920, Europamester (2011), Norgesmester (2010), Stavanger Brass Band (1981), vant Norgesmesterskapet i 2015, og Eikanger/Bjørsvik Musikklag (1949) har utmerket seg i internasjonale konkurranser; sistnevnte var det første ikke-britiske brassband som ble Europamester. De vant også Norgesmesterskapet både i 2011, 2012, 2013 og 2014.

Brassbandene i Norge er ikke registrert i et eget forbund, men er medlemmer av Norges Musikkorps Forbund, NMF. I England er situasjonen noe anderledes, idet det finnes mange lokale korps-organisasjoner, men også en sentral, British Federation of Brass Bands (fra 1968). European Brass Band Assocation (1978) har ansvaret for arrangement av Europamesterskapet for brassband.

  • Bainbridge, Cyril: Brass Triumphant, 1980
  • Brand, V. and G.: Brass Bands in the 20th Century, 1979
  • Brand, V. and G.: The World of Brass Bands, 1986
  • Herbert, Trevor: BANDS, The Brass Band Noveember in the 19th and 20th Centuries, 1991
  • Mortimer, Harry: On Brass, 1981
  • Taylor, Arthur R.: Brass Bands, 1979

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.