Musikklivet er preget av todelingen mellom maorienes polynesiske kultur og innvandrernes engelske og anglikanske bakgrunn.

Selv om maorienes livsstil er sterkt påvirket av innvandrernes kultur, er deres musikk fortsatt levende. Vokalmusikken inndeles tradisjonelt etter fremføringsmåten: én resitativisk og én sunget. Noen sanger har rituell karakter. Det synges ofte énstemmig i gruppe, med en leder. Man legger stor vekt på korrekt fremføring, feil oppfattes som et dårlig varsel. Blant de relativt få instrumenttypene er tre-gongonger, tre-trompeter, konkyliehorn, munnharpe og fint utskårne, endeblåste fløyter.

Innvandrerne brakte med seg sine musikktradisjoner, spesielt anglikansk kirkemusikk, korsang og korpsmusikk (brassband). Skotsk, irsk og bayersk sekkepipemusikk dyrkes fortsatt. Amatørorkestre på høyt nivå eksisterte lenge før et profesjonelt orkester ble etablert 1946 i det statlige radioselskapet. Musikkundervisningen i skolen og ved universitetene er oppbygd etter britisk mønster. Den mest kjente komponisten, Douglas Lilburn (f. 1915), etablerte det første elektroniske musikkstudio i det sørlige Stillehavet, i Wellington (1964–66).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.