Musikk på New Zealand

Maorienes kultur ble fortrengt og undertrykt av koloniseringen, men har opplevd en revitalisering i senere tid. Kapa haka er en tradisjonell kunstform med ulike varianter som er unik for New Zealand. Den inkluderer den kjente stillingsdansen haka med kraftfulle rytmiske bevegelser, grimaser og høye rop, men også andre former for sang og dans (poi, waiata-ā-ringa og waiata koroua). Kapa haka-grupper finnes i dag på mange skoler og høyere utdanningsinstitusjoner.

Maorienes vokalmusikk inndeles tradisjonelt etter fremføringsmåten: én resitativisk og én sunget. Noen sanger har rituell karakter. Det synges ofte énstemmig i gruppe, med en leder. Blant instrumentene er trompeter av tre, konkyliehorn og fint utskårne, endeblåste fløyter

New Zealand har flere musikktradisjoner som er videreføringer av musikk de europeiske kolonistene brakte med seg, som anglikansk kirkemusikk, korsang og korpsmusikk i brassband. Skotsk, irsk og bayersk sekkepipemusikk dyrkes også.

Amatørorkestre på høyt nivå fantes på New Zealand lenge før et profesjonelt orkester ble etablert 1946 i det statlige radioselskapet. Musikkundervisningen i skolen og ved universitetene er oppbygd etter britisk mønster. Den mest kjente komponisten, Douglas Lilburn (1915–2001), etablerte det første elektroniske musikkstudioet i det sørlige Stillehavet, i Wellington (1964–1966). Kiri Te Kanawa er en berømt operasopran med en stor internasjonal karriere.

Maoriartister har hevdet seg særlig innen sjangre som reggae og hiphop, såkalt pasifika, med polynesiske elementer. Også sjangre som rock, EDM og heavy metal er populære. Den verdenskjente artisten Lorde er fra New Zealand.

• New Zealand
• New Zealands historie
• maori
• musikk