Bilde fra Norsk biografisk leksikon
Sparre Olsen, norsk komponist og fiolinist. Sparre Olsens musikk kjennetegnes av vakker lyrisk melodikk påvirket av norsk folkemusikk. Harmonikken viderefører den sene Edvard Grieg.
Sparre Olsen hadde sin store styrke i mindre, fremfor alt vokale komposisjoner, hvorav mange har fått stor utbredelse.
Sparre Olsen var elev Herman van der Vegt fra 1922. Frem til 1926 studerte han teori med Ole Hjellemo og Bjarne Brustad. I fire år, 1926–30, studerte han med Fartein Valen. Deretter oppholdt han seg et par år i Berlin der han studerte med Max Butting ved Akademische Hochschule für Musik. Han fulgte samtidig undervisningen hos Arnold Schönberg og Paul Hindemith.
Sparre Olsen var orkesterfiolinist i Oslo i 1923–33 og i Bergen i 1935–36. I Bergen var han teorilærer ved Musikkakademiet i 1935–40, og musikkanmelder i Bergens Tidende i 1935–40. I årene 1950–58 var Olsen medlem av Kringkastingsrådet. Han ble utnevnt til Ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1968.
Sparre Olsens produksjon er omfangsrik og dekker de aller fleste områder av musikken. Blant orkesterverkene finner man tre symfoniske fantasier, Nidarosdomen, Serenade for fløyte og strykere og Concertino for horn og strykere. For kor og orkester inngår Draumkvedet, Ver sanctum og De profundis – sursum corda. Hans scenemusikk omfatter to verker – Anne på Torp til tekst av Tore Ørjasæter og Nederlaget til Nordahl Griegs tekst. Av kammermusikkverker kan nevnes en blåsekvintett (op. 35, 1946) og en strykekvartett (op. 55, 1977). Flere suiter for klaver – to med tittelen Frå Telemark og Leitom-suite – regnes som viktige blant Sparre Olsens verker. Til dette kommer en rekke solosanger med klaver i tillegg til utallige korsanger.
Sparre Olsen utgav to biografiske skrifter, Percy Grainger (1963) og Tor Jonsson-minne (1968).
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.