Katarsis er et begrep brukt av legen Hippokrates i medisinsk betydning, og av Platon om sjelens renselse fra det sanselige. Aristoteles innførte begrepet i Poetikken der han i kapittel 6 snakker om emosjonene frykt og medlidenhet som tragedien vekker hos tilskuerne, og renselsen som følger når disse følelsene oppløser seg. Hva Aristoteles mener med begrepet er omstridt; ifølge en gjengs tolkning er det ikke snakk om en moralsk renselse, men den følelse av lyst som kjennetegner det å først bli oppskaket av tragedien og deretter bli befridd for denne følelsen.

I den estetiske diskusjonen etter Aristoteles reiser begrepet katarsis spørsmålet om hva estetiske emosjoner er og hvilken rolle de spiller i estetisk opplevelse og erfaring.

I psykologien og psykiatrien betegner katarsis en prosess som bringer ubevisst konfliktstoff frem i bevisstheten. Avreagering er et annet ord for det samme.

Freud framkalte tidlig i karrieren katarsis ved hjelp av hypnose og andre teknikker for suggesjon. Han gikk senere fra denne metoden, da han observerte at katarsis bare ga kortvarig lettelse. Freud utviklet så psykoanalysen, som han mente ville gi mer varige og stabile endringer i personlighetsstrukturen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.