Louis Christian Glass, dansk komponist, pianist og cellist. Glass, som var jevnaldrende med Carl Nielsen, er en av de viktigste senromantiske danske komponister. Hans verk viser påvirkning fra Niels W. Gade, Anton Bruckner, Richard Wagner og César Franck samt fra teosofisk filosofi.

Glass’ første lærer i København var hans far, en kjent klaverpedagog og komponist av pedagogiske verk. Samtidig studerte han cello med Albert Rüdinger. Etter å ha konsultert flere forskjellige lærere i komposisjon møtte han Niels W. Gade, et møte som fikk avgjørende betydning for hans videre utvikling som komponist. I 1882 debuterte Glass både som pianist og cellist og 1884 ble han elev ved konservatoriet i Brussel. Her studerte han klaver med Julius Zarembskij og Josef Wieniawskij i tillegg til cello med Joseph Servais. Glass avbrøt etter en tid studiene ved konservatoriet, men fortsatte som klaverelev av Josef Wieniawskij. Tilbake i Danmark var han 1886–88 celist i Tivolis Koncertsals Orkester samtidig som han studerte både med Gade og Franz Neruda. 1889 mottok han det Ancerske Legat, en tildeling som krevde at han skulle oppholde seg seks måneder i utlandet. Med legat-midlene besøkte Glass Wagner-festspillene, Berlin, Leipzig, München, Wien, Riga, Pärnu (Estland), St. Petersburg og Napoli. Inntrykkene ble mange og givende.

Etter tilbakekomsten til Danmark overtok Glass i 1891 farens klaverskole og ble medlem i styret for det nystiftede ”Symphonia”, en musikkforening som så det som sin oppgave å fremføre musikk av unge danske komponister. 1892–96 var Glass dirigent for amatørorkestret ”Euphrosyne” og ble deretter en av stifterne for det særpregede ”Musikselskabet av 14. Marts 1896”, et selskap som presenterte Bruckner- og Mahler-symfonier i København – ikke for orkester – men i versjon for et eller to klaver.

Midt på 18900-tallet utviklet Glass en svekkelse av muskulaturen i sine armer, noe som gjorde det umulig for ham å fortsette som pianist. Derimot klarte han fortsatt å dirigere. I 1901 var han medstifter av Dansk Koncert-Forening, ytterligere en forening med det formål å oppføre ny dansk musikk. Glass var foreningens forman 1903–21 og 1927–29.

 

Stilistisk er Glass’ utgangspunkt Niels W. Gades danske høyromantikk. Men klaverstykkene ”I det Fri” fra 1895, tilegnet Wilhelm Stenhammar, den store andre klaversonaten i Ass-dur fra 1899 samt symfoni nr. 2 fra samme år viser en markant og betydelig utvikling. Klaverstykkene viser en klar klanglig-harmonisk fornyelse mens sonaten og symfonien har lange utspundne scherzo-satser som peker både mot Beethoven og Bruckner. Den senromantiske idé om å skape store og monumentale verk resulterte for Glass’ del i symfoni nr. 4 komponert 1904–08, et gjennomarbeidet og motivisk sammenholdt verk med et bredt og mektig adagio. Etter fullførelsen av denne symfonien ble Glass sterkt opptatt av teosofisk filosofi hvilket ga seg utslag i flere verk som er inspirert av denne bevegelsen – Fantasi for klaver og orekster fra 1913 og det mimiske ballett-drama ”Artemis”, et verk som ble en total fiasko med bare en oppførelse. Med symfoni nr. 5 – ”Sinfonia svastika” – skapte Glass sitt hovedverk. Her forenes hans teosofiske livssyn der svastika-symbolet, det gammelindiske hakekorset og symbol for livskretsløpet, er forenet i en symfonisk stram form med store emosjonelle vekslinger i en besnærende arkitektonisk oppbygning. Symfoni nr. 6, ”Skjoldungeæt” fra 1924 blir en motsetning til symfoni nr. 5 som med sitt resignerte litt firkantede uttrykk mer kan oppfattes som et litt uforståelig innlegg i 1920-årenes musikkestetiske diskusjon.

To verk fremstår som spesielle blandt Glass’ senere verk. ”Episoder af H.C. Andersens Eventyr ’Elverhøj’” fra 1932 viser en usedvanlig raffinert måte å behandle orkestret på, mens hans trio for fiolin, bratsch og gitar både på grunn av sin spesielle instrumentsammensetning, men også sin stramme formoppbygning går i en klar neoklassisk retning.

  • Op. 5. Sonate for cello og klaver i F-dur (uroppført 1888)
  • Op. 6. Sonate nr. 1 for klaver i E-dur (1891)
  • Op. 7.  Sonate nr. 1 for fiolin og klaver i Ess-dur
  • Op. 10. Strykekvartett nr. 1 i F-dur (1891)
  • Op. 15. Strykesekstet i d-mol (opført 1893)
  • Op. 17. Symfoni nr. 1 i E-dur (1894)
  • Op. 18. Strykekvartett nr. 2 i Es-dur (oppført 1895) (trolig tapt)
  • Op. 19. Trio for fiolin, cello og klaver i e-mol (opført 1894)
  • Op. 22. Kvintet for klaver og strykere i C-dur
  • Op. 23. Strykekvartett nr. 3 i a-mol (1896, omarbeidet 1929)
  • Op. 25. Sonate nr. 2 for klaver i Ass-dur (1897)
  • Op. 28. Symfoni nr. 2 for mandskor og orkester i c-mol (1899)
  • Op. 29. Sonate nr. 2 for fiolin og klaver i C-dur (1904)
  • Op. 30. Symfoni nr. 3 i D-dur, Skovsymfoni (1900-1901)
  • Op. 31. Frühlingslied for cello og orkester
  • Op. 36. Strykekvartett nr. 4 i fis-mol (oppført 1907)
  • Op. 37. Danmark, ouverture for orkester (uropført 1908)
  • Op. 43. Symfoni nr. 4 i e-mol (1905-1908)
  • Op. 47. Fantasi for klaver og orkester (1913)
  • Op. 50. Artemis, mimisk drama i to akter. Koreografi: Gustav Uhlendorff (1914-1915)
  • Op. 57. Symfoni nr. 5 i C-dur, Sinfonia svastika (1920)
  • Op. 60. Symfoni nr. 6, Skjoldungeæt (1924)
  • Op. 65. Konsert for fiolin og orkester (1930)
  • Op. 67. Episoder af H.C. Andersens Eventyr Elverhøj. Suite for orkester (1931)
  • Op. 76. Trio for violin, viola og guitar (1934)

Til dette kommer en rekke klaverstykker og sanger.

  • Claus Røllum-Larsen: Louis Glass og hans Kompositioner med særligt Henblik paa Symfonierne. Specialeafhandling til Magisterkonferens i Musikvidenskab ved Københavns Universitet. Roskilde 1980, 276 s.
  • Claus Røllum-Larsen: "En genopdaget senromantiker" [Louis Glass], Berlingske Tidendes kronik, 24.5.1982.
  • Niels Viggo Bentzon: ”Louis Glass og hans ’cirkel’”, Dansk Musiktidsskrift 60, årg. (1985-1986), s. 219-223.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.