Louis Christian Glass

Stilistisk er Glass’ utgangspunkt Niels W. Gades danske høyromantikk, men klaverstykkene I det Fri fra 1895, tilegnet Wilhelm Stenhammar, den store andre klaversonaten i Ass-dur fra 1899 samt symfoni nr. 2 fra samme år, viser en markant og betydelig utvikling. Klaverstykkene viser en klar klanglig-harmonisk fornyelse, mens sonaten og symfonien har lange, utspunne scherzo-satser som peker både mot Ludwig van Beethoven og Anton Bruckner.

Den senromantiske ideen om å skape store og monumentale verk resulterte for Glass’ del i symfoni nr. 4, komponert fra 1904 til 1908, et gjennomarbeidet og motivisk sammenbundet verk med et bredt og mektig adagio.

Etter fullførelsen av symfoni nr. 4 ble Glass sterkt opptatt av teosofisk filosofi, hvilket ga seg utslag i flere verk som er inspirert av denne bevegelsen: Fantasi for klaver og orkester fra 1913 og det mimiske ballett-dramaet Artemis, et verk som ble en total fiasko med bare én oppførelse.

Med symfoni nr. 5, Sinfonia svastika, skapte Glass sitt hovedverk. Her forenes hans teosofiske livssyn der svastika-symbolet, det gammelindiske hakekorset og symbolet for livskretsløpet, er forenet i en symfonisk stram form med store, emosjonelle vekslinger i en besnærende arkitektonisk oppbygning. Symfoni nr. 6, Skjoldungeæt fra 1924, blir en motsetning til symfoni nr. 5 med sitt resignerte, litt firkantede uttrykk.

To verk fremstår som spesielle blant Glass’ senere verk. Episoder af H.C. Andersens Eventyr ’Elverhøj’ fra 1932 viser en usedvanlig raffinert måte å behandle orkestret på, mens hans trio for fiolin, bratsj og gitar på grunn av sin spesielle instrumentsammensetning, men også sin stramme formoppbygning, går i en klar neoklassisk retning.

Glass’ første lærer i København var hans far, en kjent klaverpedagog og komponist av pedagogiske verk. Samtidig studerte han cello med Albert Rüdinger. Etter å ha konsultert flere forskjellige lærere i komposisjon møtte han Niels W. Gade, et møte som fikk avgjørende betydning for hans videre utvikling som komponist.

I 1882 debuterte Glass både som pianist og cellist, og i 1884 ble han elev ved konservatoriet i Brussel. Her studerte han klaver med Julius Zarembskij og Josef Wieniawskij i tillegg til cello med Joseph Servais. Glass avbrøt etter en tid studiene ved konservatoriet, men fortsatte som klaverelev av Josef Wieniawskij.

Tilbake i Danmark var han fra 1886 til 1888 cellist i Tivolis Koncertsals Orkester samtidig som han studerte både med Gade og Franz Neruda. I 1889 mottok han det Ankerske Legat, en tildeling som krevde at han skulle oppholde seg seks måneder i utlandet. Med legat-midlene besøkte Glass Wagner-festspillene, Berlin, Leipzig, München, Wien, Riga, Pärnu (Estland), St. Petersburg og Napoli. Inntrykkene ble mange og givende.

Etter tilbakekomsten til Danmark overtok Glass i 1891 farens klaverskole og ble medlem i styret for det nystiftede Symphonia, en musikkforening som så det som sin oppgave å fremføre musikk av unge danske komponister. Fra 1892 til 1896 var Glass dirigent for amatørorkestret Euphrosyne og ble deretter en av stifterne for det særpregede Musikselskabet av 14. Marts 1896, et selskap som presenterte Anton Bruckner- og Gustav Mahler-symfonier i København – ikke for orkester – men i versjon for ett eller to klaver.

Midt på 1890-tallet utviklet Glass en svekkelse av muskulaturen i armene, noe som gjorde det umulig for ham å fortsette som pianist. Derimot klarte han fortsatt å dirigere. I 1901 var han medstifter av Dansk Koncertforening, ytterligere en forening med det formål å oppføre ny dansk musikk. Glass var foreningens formann fra 1903 til 1921 og fra 1927 til 1929.

• musikk i Danmark
• modernisme – musikk
• musikk i romantikken
• kammermusikk

• Claus Røllum-Larsen: Louis Glass og hans Kompositioner med særligt Henblik paa Symfonierne. Specialeafhandling til Magisterkonferens i Musikvidenskab ved Københavns Universitet. Roskilde 1980, 276 s.
• Claus Røllum-Larsen: «En genopdaget senromantiker» [Louis Glass], Berlingske Tidendes kronik, 24.5.1982.
• Niels Viggo Bentzon: «Louis Glass og hans ’cirkel’», Dansk Musiktidsskrift 60, årg. (1985–86), s. 219–223.