Klaus Mann, foto fra 1933.
Klaus Mann var en tysk forfatter. Han er og først og fremst kjent for romanen Mephisto (1936, norsk oversettelse Mefisto (1983)). Litteraturhistorisk tilhører forfatterskapet den tyskspråklige eksillitteraturen.
Han var sønn av Thomas Mann og nevø av Heinrich Mann.
Klaus Mann vokste opp i München. I 1924 flyttet han til Berlin og etablerte seg som teaterkritiker. Klaus Mann var en av de første i Tyskland som vedkjente seg sin homoseksualitet, som den gang var straffbart.
Da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933, emigrerte Klaus Mann til Frankrike. Et år senere ble han fratatt sitt tyske statsborgerskap. I eksil spilte han en sentral rolle for å organisere det tyskspråklige kulturlivet. I 1933–1935 var han redaktør for eksiltidsskriftet Die Sammlung som kom ut på forlaget Querido i Amsterdam, det viktigste forlaget for tyskspråklig eksillitteratur. Han forsøkte å danne en felles antifascistisk kulturfront mot nasjonalsosialismen som samlet en rekke forfattere og kulturpersonligheter.
I 1936–1937 oppholdt han seg i flere måneder i USA og holdt, sammen med søsteren Erika Mann (1905–1969), en rekke foredrag. Fra 1938 bodde han, sammen med resten av Mann-familien, i USA. Her ga han ut det avantgardistiske tidsskriftet Decision. A Review of Free Culture (1941–1942). Etter avlagt verneplikt ble Mann i 1943 amerikansk soldat og stasjonert i Europa. Etter andre verdenskrig arbeidet han som journalist og forfatter i både Italia, Nederland og USA. I 1949 døde Klaus Mann av en overdose med sovetabletter.
Klaus Mann var del av den mest berømte familien i tyskspråklig litteratur: familien Mann. Faren var Thomas Mann, Heinrich Mann var onkelen hans. Søsteren Erika Mann var skuespiller, kabaretist og forfatter. Broren Golo Mann var en av etterkrigstidens mest anerkjente historikere.
Klaus Mann debuterte i 1924 med fortellinger i tidsskrift og aviser. I 1925 kom romanen Der fromme Tanz, en av de første romanene i tyskspråklig litteratur som tematiserte homofili, som på den tiden var en straffbar handling. Det samme temaet behandles i han teaterstykket Anja und Esther, hvor han også debuterte som skuespiller sammen med sin forlovede Pamela Wedekind (1906–1986, skuespiller og datteren til Frank Wedekind), søsteren Erika Mann og hennes forlovede Gustaf Gründgens (1899–1963, Erika Mann og Gründgens var gift i perioden 1926–1929).
Romanen Treffpunkt im Unendlichen (1932), hvor Mann bearbeider tabutema han kjenner godt av egen erfaring – homoseksualitet, rusmisbruk og selvmordtanker – og tegner et bilde av en tapt generasjon kort tid før det nasjonalsosialistiske diktaturet er et faktum.
De første eksilromanene Flucht in den Norden (1934), hvor handlingen delvis utspiller seg i Finland, og Symphonie Pathétique (1935), om komponisten Pjotr Tsjajkovskij fikk en positiv mottakelse, men Manns hovedverk i denne perioden er Mephisto. Roman einer Karriere (norsk oversettelse Mefisto: Roman om en karriere (1983), som kom ut ut på eksilforlaget Querido i Amsterdam i 1936. Handlingen utspiller seg i tidsrommet 1926–1936. Hovedpersonen Hendrik Höfgen er skuespiller og politisk opportunist. Han lar seg instrumentalisere politisk for å fremme sin egen karriere, og selger sin sjel, noe som symboliseres gjennom hans glansrolle som Mefistofeles, djevelen, i Johann Wolfgang von Goethes Faust.
Likhetene mellom Hendrik Höfgen og skuespiller og regissør Gustaf Gründgens, som ikke distanserte seg fra det nasjonalsosialistiske Tyskland, er tydelige. Selv om Klaus Mann avviste at romanen var en nøkkelroman, ble den lest slik, noe som forsinket en utgivelse i Tyskland etter andre verdenskrig. Romanen ble filmatisert i 1981 i regi av Iszván Szabó (født i 1938), med Karl-Maria Brandauer (født i 1943) i hovedrollen. Filmen fikk Oscar-prisen for beste fremmedspråklige film i 1982.
I 1939 kom Klaus Manns siste store roman, Der Vulkan. Roman unter Emigranten. Det dreier seg om en flerperspektivisk roman som med utgangspunkt i skjebnen til tyske eksilanter, i blant annet Amsterdam, Paris, Zürich og USA, tematiserer de brutale følgene av nasjonalsosialismens raseideologi og motstanden mot det nasjonalsosialistiske Tyskland. Sentralt i romanen står Marion Kammerer, som har trekk av Erika Mann, og Martin Korella, som delvis er basert på forfatterens egne erfaringer. I romanen gir Mann et usminket bilde av motstandskampens og emigrasjonens harde vilkår og tegner sitt ideal av en sosialistisk humanisme hvor alle, også de som skiller seg ut fra massen, har sin plass. Der Vulkan er en av de mest betydningsfulle eksilromaner i tyskspråklig litteratur.
Klaus Mann skrev flere selvbiografiske tekster: Kind dieser Zeit (1932), del to kom ut på engelsk under tittelen The Turning Point. Thirty-Five Years in this Century (1942, tysk versjon under tittelen Der Wendepunkt. Ein Lebensbericht (1952), norsk oversettelse Vendepunktet: en livshistorie (1994)). Han hadde en stor essayistisk produksjon, blant annet Fragment von der Jugend (1926), Heute und Morgen. Zur Situation des jungen geistigen Europas (1927). I 1943 ga han ut en biografi om André Gide: André Gide und die Krise des modernen Denkens.
Erika Mann og Klaus Mann hadde et nært samarbeid som resulterte både i felles foredragsturneer og felles publikasjoner, blant annet reiseberetningene Rundherum. Das Abenteuer einer Weltreise, som gir innblikk i en lang utenlandsreise i tidsrommet 1927–1928, Das Buch von der Riviera (1931) og Escape to Life. Deutsche Kultur im Exil (1939), en samling portretter av blant annet familien Mann, forfatterne Bertolt Brecht, Ernst Toller og Carl Zuckmayer, men også av andre kjente tyske personligheter i eksil: Albert Einstein, George Grosz og Max Reinhardt.
Klaus Mann var blant de yngste eksilforfatterne og hans innsats for tysk litteratur i eksil, blant annet som redaktør, ble verdsatt også i hans egen samtid. Det samme gjorde enkelte av hans romaner, særlig Mephisto, men forfatterskapet stod i skyggen av hans berømte far, noe som Klaus Mann led under.
Mephisto, som kan leses som en nøkkelroman, provoserte og fascinerte i Manns samtid. Rettssaker og offentlige diskusjoner forsinket resepsjonen i Tyskland. I 1956 kom den ut i DDR, først i 1981 i Vest-Tyskland. Romanen ble dramatisert av Ariane Mnouchkine for Théâtre du Soleil i 1979 (denne dramatiseringen ble spilt på Trøndelag Teater i 1994), senere fulgte ytterligere scenebearbeidelser. Størst gjennomslag fikk imidlertid filmatiseringen i 1981 i regi av Iszván Szabó (født i 1938), med Karl-Maria Brandauer (født i 1943) i hovedrollen. Filmen fikk Oscar-prisen for beste fremmedspråklige film i 1982.
Også andre av Manns romaner er filmatisert, blant annet Treffpunkt im Unendlichen (1984), Flucht in den Norden (1985) og Der Vulkan (1999). I fjernsynsserien om familien Mann, Die Manns – Ein Jahrundertroman (2001), spilte Sebastian Koch rollen som Klaus Mann.
Manns bøker er oversatt til en rekke språk, også til norsk. Forfatterskapet er tilgjengelig i ei rekke utgaver, også i historisk-kritiske edisjoner. Både hans eksilromaner og hans betydning for utviklingen av det tysk kulturliv i eksil er gjenstand for forskning. Det samme gjelder Klaus Manns biografi og hans rolle i den berømte Mann-familien.
Store norske leksikon
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.