Saint Kilda, liten britisk øygruppe i Atlanterhavet, 64 km vest for Outer Hebrides. Øygruppen er berglendt med topper opp til 426 moh., bygd opp av basalt og gabbro, og er meget utilgjengelig unntatt ved det gamle landingsstedet i sørøst. I 1930 ble den resterende befolkning på rundt 40 personer etter eget ønske flyttet fra øya. Befolkningen hadde et sterkt norsk element. Øyene er nå naturreservat og har et rikt fugleliv. 250 arter observert, vesentlig sjøfugl. Verdens største havsulekoloni (60 500 par i 2000) og Storbritannias største kolonier av stormsvale (45 000), havhest (67 000) og lunde (135 000). Dessuten er havsvale, havlire, storjo, krykkje og lomvi vanlig. På grunn av isolasjonen finnes stedegne (endemiske) underarter av gjerdesmett og liten skogmus. Den primitive soaysauen lever på Soay og Hirta, bestanden svinger mellom 600 og 2000. Havert er vanlig og 10 hvalarter forekommer langs kysten. Øygruppen ble i 1987 ført opp på UNESCOs Liste over verdens kultur- og naturarv.

Navnet skyldes at en nederlandsk kartograf på 1600-tallet tok navnet på brønnen Tobair Childa (Kilda-brønnen) for å være navnet på selve øya, han må ha trodd at Kilda var en helgen. Navneelementet -childa er identisk med norrønt kelda (kilde). Øyas gæliske navn, Hiort, er også av norrønt opphav; i Prestssaga Guðmundar Arasonar er øygruppen kalt Hirtir, som er norrønt flertall av hjort.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.