Friederike Caroline Neuber

Caroline Neuber flyktet fra en tyrannisk far og sluttet seg til en av de mange omreisende teatertruppene i Tyskland. I 1717 ble hun, sammen med ektemannen Johann Neuber (1697-1759), engasjert som skuespiller i Christian Spiegelbergs (1682-1732) trupp, senere vekslet hun og ektemannen seg til den kjente Haack-Hoffmann-truppen. Her så Johann Christoph Gottsched henne på scenen, og de to innledet et samarbeid. I 1727 overtok ekteparet Neuber truppen som deretter gikk under navnet Neubersche Truppe. Selv om ektemannen på papiret var teatertruppens sjef, var det i realiteten Caroline Neuber som bar det kunstneriske og økonomiske ansvaret. I tidsrommet 1727–1750 spilte de regelmessig i Leipzig, men opptrådte også i mange andre tyske byer, i St. Petersburg og i Wien. De siste årene av sitt liv tilbrakte Caroline Neuber syk, fattig og isolert i Laubegast ved Dresden.

Caroline Neubers målsetting med sitt teaterarbeid var å løfte vandretruppenes kunstneriske og moralske status og skape et nytt tysk teater. Hun delte Gottscheds ønske om å få slutt på det folkelige og til dels grove teatret og ville skape et teater i opplysningstidens ånd, som samtidig – der var hun uenig med Gottsched – skulle underholde publikum og ha kunstnerisk verdi. Fra 1730 bestod repertoaret hennes til en stor del av oversatt fransk dramatikk (blant annet Pierre Corneille, Jean Racine og Voltaire), som dermed ble kjent også for et tysk publikum. I 1731 iscenesatte hun Gottscheds Der sterbende Cato, senere fulgte oppsettinger av samtidig tysk dramatikk: Gotthold Ephraim Lessing, Christian Fürchtegott Gellert, Johann Elias Schlegel (1719-1749) og Christian Felix Weiße (1726–1804). I 1737 jagde hun Hanswurst-figuren (den tyske varianten av Harlekin) fra scenen og sluttet også å spille de populære Haupt- und Staatsaktionen. Hennes reformarbeid ble ikke verdsatt av de brede teaterpublikummet, noe som førte til finansielle problemer for truppen. I 1741 kom det til en konflikt med Gottsched, som hun anklaget for å være for pedantisk og for lite opptatt i hva som fungerer på scenen. Det mangeårige samarbeidet var ugjenkallelig over da hun parodierte ham i sitt eget stykke Der allerkostbarste Schatz (1741).

Caroline Neubers forfatterskap springer ut av hennes daglige virke som teatersjef og skuespiller. Forfatterskapet omfattet et titalls dramatiske tekster, mange av dem pro- og epiloger. Mye har gått tapt og er kjent kun gjennom overleverte tittelblad eller teateroppslag. Lystspillet Das Schäfer Fest oder Die Herbstfreude (1753) er det eneste dramaet som foreligger i fullstendig utgave. Hyrdespillet er konvensjonelt i form, men går utover sjangerens innholdsmessige rammer gjennom sitt oppfordring til å heve de omreisende skuespillernes status og et selvbevisst kvinnelig blikk.

Viktige bidrag til teaterhistorien på 1700-tallet er Neubers mange pro- og epiloger som gir innblikk i hennes arbeid for teaterreformer og for hennes engasjement for å bedre vilkårene for skuespillerstanden, ikke minst for kvinnelige skuespillere. Blant de viktigste tekstene er Die dankbaren Schäfer (1735), Die von der Weisheit wider die Unwissenheit beschätzte Schauspiel-Kunst (1736), Die Verehrung der Vollkommenheit durch die gebesserten deutschen Schauspiele (1737), Der alte und der neue Geschmack (1738) og Gottsched-parodien Der Allerkostbarste Schatz (1741).

Caroline Neuber skrev også en rekke dikt, som så å si utelukkende består av leilighetsdiktning. Hennes mange hyldningsdikt, rettet til blant annet keisere, fyrster og hertuger, må sees som en del av hennes politiske anstrengelser for å oppnå ulike privilegier som var nødvendige for å få spilletillatelse i de ulike byene. Det samme gjelder en rekke oder (såkalte Glückwunsch-Oden) og søknader om ulike former for støtte i bundet form (såkalte Bittgedichte). Hennes lyrikk er konvensjonell og springer ut av hennes kunstneriske og økonomiske ansvar som teatersjef.

Caroline Neuber var svært kjent i sin samtid, både som skuespiller, teatersjef og forfatter. I tysk teaterhistorie er det ingen andre kvinner som kan vise til tilsvarende betydning for utvikling av teater og dramatikk. Gjennom sin kontakt med Johann Christoph Gottsched og Gottholdt Ephraim Lessing satte hun sitt preg på utvikling av tysk dramatikk. Mens hennes innsats helt siden 1700-tallet har blitt framhevet i teaterhistorieskrivingen, spilte hun lenge en marginal rolle i litteraturhistorien. Fra 1990-tallet har de av hennes tekster som fortsatt eksisterer blitt utgitt på nytt i kommenterte utgaver, og det har blitt større interesse for henne i germanistisk forskning. Også hennes biografi har vakt interesse, både i form av biografier (Petra Oelker: Nichts als eine Komödiantin. Die Lebensgeschichte der Friederike Caroline Neuber, 1993, og Petra Oelker: Die Neuberin. Die Lebensgeschichte der ersten deutschen Schauspielerin, 2004) og romaner (Angelika Mechtel: Die Prinzipalin. Roman, 1994).

Siden 1998 deler Leipzig annen hvert år ut Caroline Neuber-prisen som en utmerkelse til kvinnelige tyske teaterpersonligheter.

• Tysklands litteratur
• Teater i Tyskland

• Deutsche Biographie: Caroline Neuber
• FemBio (FrauenBiographieforschung): Caroline Neuber