Tour de France
Tour de France. Av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Frankrike rundt (Tour de France)

Danske Jonas vingegaard sikret seg seieren i Frankrike rundt i 2022 etter sterke prestasjoner i fjellene.

/AP/NTB.
Eddy Merckx er én av fire som har vunnet Frankrike rundt fem ganger. Belgieren vant fire ganger på rad fra 1969 til 1972, i tillegg til siste gang i 1974.
AP.

Artikkelstart

Frankrike rundt, mest kjent som Tour de France, er et profesjonelt landeveisrittsykkel. Rittet er for menn og er et av verdens lengste og hardeste etapperitt. Det er en av verdens største idrettsbegivenheter med opptil ti millioner tilskuere langs ruta. Frankrike rundt vinnes primært på etappene i fjellene og på tempoetappene. Mangler en sykkelrytter egenskapene til å takle disse etappene, er det i praksis umulig å vinne verdens mest prestisjefylte sykkelritt.

Faktaboks

Etymologi
fransk Le Tour de France
Også kjent som

La Grande Boucle (Den store sløyfen)

I 2022 kom Tour de France Femmes, som er for kvinner og arrangeres uka etter Frankrike rundt. Kvinnene starter sin første etappe der mennene har sin siste og avsluttende etappe.

Historie

Rittet ble etablert i 1903 av Henri Desgrange, sjefredaktør i bladet L'Auto. Desgrange hadde hatt suksess som banesyklist, og ble i 1893 den første som satte timesverdensrekord på bane, ved å tilbakelegge 35 kilometer på den tildelte timen.

Bladet L'Auto hadde som mål å dekke all slags idrett, mest sykkel. Men de hadde få lesere og måtte finne på noe for å øke opplaget. Desgrange snappet den beste journalisten fra konkurrenten L'Auto-Velo, Géo Lefévre. Han foreslo å etablere et etapperitt som skulle besøke de store byene i landet og trekke til seg de beste rytterne i verden. 1. juli 1903 stod 60 sykkelryttere på startstreken. Da de seks etappene på i alt 2428 kilometer var tilbakelagt, var det bare 21 ryttere som fullførte. 19. juli kjørte Maurice Garin først over streken, som vinner av den siste etappen og sammenlagt.

Fjelletappene

Fjelletappene spiller en svært viktig rolle i Tour de France.
/Reuters/NTB.

Desgrange ville utvikle rittet, og i 1910 ble etapper i fjellkjeden Pyreneene introdusert. Området var ufremkommelig, men Desgrange betalte lokale folk for å etablere en vei over fjellene. Rytterne skulle over Col de Peyresourde, Col d'Aspin, Col du Tourmalet og Col d'Aubisque. Da løypa ble kjent, førte det til opprør. Mange av de påmeldte rytterne trakk seg, og Desgrange var redd for konsekvensene av fjelleksperimentet. Flere billøp var blitt forbudt etter dødsulykker, og en lignende ulykke i fjellene ville kunne bli slutten for hele Touren. Da rytteren Octave Lapize kom på toppen av Col d'Aubisque, vendte han seg mot dommerne og skrek: «Mordere! Jeg bryter bare jeg kommer meg ned til Eux-Bonnes». Fjelletappene var imidlertid kommet for å bli, og i dag er det vanlig at Touren svinger innom både Alpene, Pyreneene og Massif central.

Den første TV-sendte etappen fant sted i 1952. Dette var også første gang en etappe hadde målgang på toppen av et fjell, l'Alpe d'Huez. Dette fjellet, i tillegg til Mont Ventoux, Col du Tourmalet og Col du Galibier er noen av de mest ikoniske fjellene i Frankrike rundt.

Duellene

En hel nasjon satt klistret til TV-skjermer og radioapparater da Jacques Anquetil og Raymond Poulidor utkjempet sine dueller. Poulidor vant aldri rittet og syklet heller aldri i gul trøye i løpet av karrieren.

AP.
Franske Laurent Fignon (t.v.) tapte til slutt med fattige 8 sekunder mot amerikaneren Greg LeMond i 1989. Til høyre tredjemann Pedro Delgado.
/AP/NTB.

Jacques Anquetil var den første som lyktes med å vinne rittet sammenlagt fem ganger. Han og hans bitre fiende Raymond Poulidor bergtok hele Frankrike med sine dueller på 1950- og 1960-tallet. Poulidor måtte alltid finne seg i å bli slått av Anquetil, og ble derfor kalt den evige toer. Han stod på pallen hele åtte ganger, men aldri på toppen. Etter karrieren fikk de et vennskapsforhold, og like før Anquetil døde av kreft, besøkte Poulidor ham på sykehuset for å ta avskjed. Da så den døende Anquetil på ham med humor i blikket og sa: «Jeg er lei for det, Raymond, men det ser dessverre ut til at jeg kommer først denne gangen også».

I 1989 kjørte Greg LeMond ut fra startrampen i Versailles som nest siste startende på den avsluttende tempoetappen til Paris. Halvveis hadde LeMond nesten halvert avstanden til ledende Laurent Fignon. Hver for seg suste de langs Seinen, forbi Eiffeltårnet, rundt triumfbuen og inn på Champs-Élysées. Det var klart at LeMond hadde kjørt strålende, og at sekunder ville avgjøre sammenlagtseieren. 100 meter før mål ble det helt stille, kun susingen fra platehjulet på temposykkelen til Fignon brøt stillheten. Fignon kom åtte sekunder for sent etter 3285 kilometer rundt Frankrike, og LeMond kunne juble for tidenes knappeste seiersmargin.

Kannibalen

Eddy Merckx ble kalt kannibalen fordi han vant 449 ritt i sin karriere, og fordi han gikk for seier uansett rittets betydning og således «slukte» sine konkurrenter. I sin Tour-debut i 1969 vant han sammenlagt, og i 1974 tok han sin femte og siste sammenlagtseier. Til tross for Merckx' totale dominans, økte interessen for sykkelsporten. Publikum ble trukket til TV-skjermene når de store rittene ble sendt. Årsaken til dominansen var, ved siden av talentet, en voldsom vilje og treningsdisiplin. Han kunne gjennomføre treningsturer på åtte til ni timer. Målinger viste at han kunne trå en belastning på 500 watt i en time. Med det ville han være i ypperste klasse også i dag.

Organisering

Siden starten i 1903 er rittet arrangert årlig med unntak av krigsårene 1915–1918 og 1940–1946. Arrangør fra året 1947 er sportsavisen L'Équipe, som nå er eid av Amaury Sport Organisation (ASO), som videre er en del av mediekonsernet Éditions Philippe Amaury (EPA). ASO er en av verdens største sportsarrangører i ulike typer sport, men flest innen sykkelritt.

Rittet, slik vi kjenner det i dag, har 21 etapper, deriblant fjelletapper i Alpene og Pyreneene og tempoetapper (enkeltstart og/eller lagtempo), med innkomst på hovedgaten Champs-Élysées i Paris som siste og avsluttende etappe.

Samlet distanse har variert med årene, og det lengste rittet ble arrangert i 1926 (5743 kilometer). I 2021 var rittet 3414 kilometer fordelt på 21 etapper, mens distansen i 2022 er planlagt til 3328 kilometer. Høyeste fjellpass i rittets historie er Col de la Bonette, 2 802 meter over havet, som har vært passert i alt fire ganger. Som regel går noen etapper helt eller delvis i nabolandene; i 2007 startet for eksempel første etappe i London, mens København har åpningsetappen i 2022.

De ulike trøyene

Før start på den 19. etappen i 2019.
Her er tre av rittets trøyer avbildet. Den hvite ungdomstrøya, den gule sammenlagtledertrøya og den grønne poengtrøya.
  • Lederen av rittet sammenlagt sykler i den gule ledertrøyen.
  • Lederen av spurtpoeng-konkurransen sykler i grønn trøye. Spurtpoeng deles ut underveis i etappene og for hver etappeseier. Det deles ut flest poeng for de flatere etappene.
  • Lederen av klatrekonkurransen sykler i hvit trøye med røde prikker. Klatrepoeng deles ut på bakketopper i fjellene.
  • Beste ungdomsrytter (hvit trøye) er den best plasserte i sammendraget under 26 år.
  • Mest angrepsvillige rytter blir utpekt etter hver etappe og får sykle med rødt startnummer neste dag.
  • Den som har brukt lengst tid sammenlagt, får tilnavnet Lanterne rouge (Den røde lanternen).
  • Det er også svært gjevt å bli det laget som har brukt kortest tid til sammen og vinne lagkonkurransen.

Norske deltakere og etappeseire

Thor Hushovd er nordmannen med flest etappeseire i Frankrike rundt. Han har totalt vunnet 10 etapper, de fleste er spurtetapper. I tillegg vant han den grønne poengtrøyen i 2005 og 2009.
.
Lisens: fri

Fem nordmenn har vunnet etapper i rittet:

  • Dag Otto Lauritzen i 1987 (fjelletappe i Pyreneene).
  • Thor Hushovd, lagtempo i 2001 og 2011, og til sammen ti individuelle etappeseirer, stort sett på spurtetapper (én i 2002, én i 2004, to i 2006, én i 2007, én i 2008, én i 2009, én i 2010, og to i 2011 (derav én fjelletappe)).
  • Kurt Asle Arvesen i 2008.
  • Edvald Boasson Hagen i 2011 (to etappeseirer) og én i 2017.
  • Alexander Kristoff i 2014 (to etappeseirer), én i 2018 og én i 2020.

Thor Hushovd syklet i 2004 som første nordmann i den gule ledertrøyen (også i 2006 og i 2011) og har båret den i til sammen 10 dager. Han vant den grønne poengtrøyen i 2005 og i 2009. I 2006 vant han prologen (en relativt kort førsteetappe), samt den prestisjefylte sisteetappen i Paris. I 2020 syklet Alexander Kristoff i den gule ledertrøyen etter at han vant første etappe i Nice. Totalt har han fire etappeseire i rittet. Beste plassering sammenlagt har Jostein Wilmann som nummer 14 i 1980. Atle Kvålsvoll var i 1990 hjelperytter for sammenlagtvinneren Greg LeMond og senere Thor Hushovds personlige trener. Vegard Stake Laengen var i 2020 og 2021 hjelperytter for sammenlagtvinneren Tadej Pogačar. Knut Knudsen var den første nordmannen som deltok i Frankrike rundt. Han var med tre ganger og bar den grønne poengtrøyen i 1979.

Dansken Bjarne Riis vant rittet sammenlagt i 1996, som første nordiske syklist. Han innrømmet i 2007 at han hadde brukt ulovlige dopingpreparater, men har fått beholde rittseieren. Jonas Vingegaard vant sammenlagt i tillegg til to etapper og klatretrøyen i 2022.

Doping

Den første dopingskandalen kom i 1920. Hvor vanlig doping var i perioden 1920 til 1930, viser invitasjonen til det første Frankrike rundt for nasjonslag, hvor det stod: «Arrangøren betaler hotell og måltider – all preparater må rytterne betale selv». Etter andre verdenskrig skjøt det eventyrlig fart i legemiddelindustrien. Stadig nye preparater kom på markedet. Rytterne prøvde dem ut som best de kunne. Hvis en rytter vant noe ved å bruke et preparat, ville de andre umiddelbart ha det. Til slutt gikk det galt. I 1967, ikke langt fra toppen av Mont Ventoux, vinglet Tom Simpson fra side til side. To kilometer fra toppen veltet han og ble liggende. Simpson ble erklært død på sykehuset samme dag. En romkamerat hadde sett ham motta store doser med amfetamin. Ved foten av fjellet hadde Simpson sågar inntatt konjakk.

Frem til 1965 var det ingen regler som forbød doping. Året etter Tom Simpsons død ble systematiske dopingtester innført i rittet.

Rittet har vært preget av flere dopingskandaler de siste tiårene, og den første store avsløringen av systematisk dopingbruk i rittet kom i den såkalte Festina-skandalen i 1998. Her ble det avdekket at flere lag hadde organisert utdeling og bruk av dopingmidler i forkant og underveis i rittet, med ledere, leger og rytteres viten og tilslutning.

Rittledelsen lovet en opprydding i etterkant av 1998-utgaven, men senere kom det fram at vinneren av de neste syv rittene, Lance Armstrong, også hadde bedrevet systematisk doping. Armstrongs seiere ble strøket, uten at andre ryttere ble utpekt som vinnere. Flere av rittets andre vinnere etter 1998 har også blitt utestengt og/eller etterforsket for doping, blant andre Floyd Landis og Alberto Contador.

Vinnere

Alberto Contador (t.v.) vant sammenlagt i Frankrike rundt i 2007, 2009 og 2010, men ble senere fratatt seieren i 2010 etter en positiv dopingprøve og seieren ble gitt til Andy Schleck (t.h.).
/Reuters/NTB.
Fausto Coppi hylles for sammenlagtseieren når han ruller inn på Parc des Princes under avslutningsetappen i 1949.
AP.

Vinnere med flest seirer

Jacques Anquetil var den første som vant Frankrike rundt fem ganger.
AP.
Miguel Induráin i aksjon på en tempoetappe.
Spanjolen Miguel Induráin er den eneste som har vunnet Frankrike rundt fem ganger på rad (1991-1995).
Miguel Induráin i aksjon på en tempoetappe.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
Franskmannen Bernard Hinault med kallenavnet "Grevlingen" vant Tour de France fem ganger (1978, 1979, 1981, 1982 og 1985).
AP.

Britiske Chris Froome har vunnet Frankrike rundt fire ganger.

/AP/NTB.

Oversikten omfatter syklister med mer enn én seier til og med 2021.

Rytter Antall seire
Jacques Anquetil, Frankrike 5
Bernard Hinault, Frankrike 5
Miguel Induráin, Spania 5
Eddy Merckx, Belgia 5
Chris Froome, Storbritannia 4
Louison Bobet, Frankrike 3
Greg LeMond, USA 3
Philippe Thys, Belgia 3
Alberto Contador, Spania 2
Gino Bartali, Italia 2
Ottavio Bottecchia, Italia 2
Fausto Coppi, Italia 2
Laurent Fignon, Frankrike 2
Nicholas Frantz, Luxembourg 2
Firmin Lambot, Belgia 2
André Leducq, Frankrike 2
Sylveer Maes, Belgia 2
Antonin Magne, Frankrike 2
Lucien Petit-Breton, Frankrike 2
Bernard Thévenet, Frankrike 2
Tadej Pogačar, Slovenia 2

Vinnere år for år

Maurice Garin, Frankrike rundt i 1903.
Maurice Garin vant den første utgaven av Frankrike rundt i 1903.
Maurice Garin, Frankrike rundt i 1903.
Av .
År Vinner
1903 Maurice Garin, Frankrike
1904 Henri Cornet, Frankrike
1905 Louis Trousselier, Frankrike
1906 René Pottier, Frankrike
1907 Lucien Petit-Breton, Frankrike
1908 Lucien Petit-Breton, Frankrike
1909 François Faber, Luxembourg
1910 Octave Lapize, Frankrike
1911 Gustave Garrigou, Frankrike
1912 Odile Defraye, Belgia
1913 Philippe Thys, Belgia
1914 Philippe Thys, Belgia
1915–1918 Ikke arrangert
1919 Firmin Lambot, Belgia
1920 Philippe Thys, Belgia
1921 Léon Scieur, Belgia
1922 Firmin Lambot, Belgia
1923 Henri Pélissier, Frankrike
1924 Ottavio Bottecchia, Italia
1925 Ottavio Bottecchia, Italia
1926 Lucien Buysse, Belgia
1927 Nicholas Frantz, Luxembourg
1928 Nicholas Frantz, Luxembourg
1929 Maurice De Waele, Belgia
1930 André Leducq, Frankrike
1931 Antonin Magne, Frankrike
1932 André Leducq, Frankrike
1933 Georges Speicher, Frankrike
1934 Antonin Magne, Frankrike
1935 Romain Maës, Belgia
1936 Sylvère Maës, Belgia
1937 Roger Lapébie, Frankrike
1938 Gino Bartali, Italia
1939 Sylvère Maës, Belgia
1940–1946 Ikke arangert
1947 Jean Robic, Frankrike
1948 Gino Bartali, Italia
1949 Fausto Coppi, Italia
1950 Ferdinand Kübler, Sveits
1951 Hugo Koblet, Sveits
1952 Fausto Coppi, Italia
1953 Louison Bobet, Frankrike
1954 Louison Bobet, Frankrike
1955 Louison Bobet, Frankrike
1956 Roger Walkowiak, Frankrike
1957 Jacques Anquetil, Frankrike
1958 Charly Gaul, Luxembourg
1959 Federico Bahamontès, Spania
1960 Gastone Nencini, Italia
1961 Jacques Anquetil, Frankrike
1962 Jacques Anquetil, Frankrike
1963 Jacques Anquetil, Frankrike
1964 Jacques Anquetil, Frankrike
1965 Felice Gimondi, Italia
1966 Lucien Aimar, Frankrike
1967 Roger Pingeon, Frankrike
1968 Jan Janssen, Nederland
1969 Eddy Merckx, Belgia
1970 Eddy Merckx, Belgia
1971 Eddy Merckx, Belgia
1972 Eddy Merckx, Belgia
1973 Luis Ocaña, Spania
1974 Eddy Merckx, Belgia
1975 Bernard Thévenet, Frankrike
1976 Lucien van Impe, Belgia
1977 Bernard Thévenet, Frankrike
1978 Bernard Hinault, Frankrike
1979 Bernard Hinault, Frankrike
1980 Joop Zoetemelk, Nederland
1981 Bernard Hinault, Frankrike
1982 Bernard Hinault, Frankrike
1983 Laurent Fignon, Frankrike
1984 Laurent Fignon, Frankrike
1985 Bernard Hinault, Frankrike
1986 Greg LeMond, USA
1987 Stephen Roche, Irland
1988 Pedro Delgado, Spania
1989 Greg LeMond, USA
1990 Greg LeMond, USA
1991 Miguel Induráin, Spania
1992 Miguel Induráin, Spania
1993 Miguel Induráin, Spania
1994 Miguel Induráin, Spania
1995 Miguel Induráin, Spania
1996 Bjarne Riis, Danmark*
1997 Jan Ullrich, Tyskland
1998 Marco Pantani, Italia
1999 Ingen vinner***
2000 Ingen vinner
2001 Ingen vinner
2002 Ingen vinner
2003 Ingen vinner
2004 Ingen vinner
2005 Ingen vinner
2006 Oscar Pereiro Sio, Spania **
2007 Alberto Contador, Spania
2008 Carlos Sastre, Spania
2009 Alberto Contador, Spania
2010 Andy Schleck, Luxembourg****
2011 Cadel Evans, Australia
2012 Bradley Wiggins, Storbritannia
2013 Chris Froome, Storbritannia
2014 Vincenzo Nibali, Italia
2015 Chris Froome, Storbritannia
2016 Chris Froome, Storbritannia
2017 Chris Froome, Storbritannia
2018 Geraint Thomas, Storbritannia
2019 Egan Bernal, Colombia
2020 Tadej Pogačar, Slovenia
2021 Tadej Pogačar, Slovenia
2022 Jonas Vingegaard, Danmark

* Bjarne Riis offentliggjorde i 2007 at han hadde brukt dopingmidler i 1996, men ble ikke fratatt seieren

** Den opprinnelige vinneren Floyd Landis fra USA ble fratatt seieren etter avsløringer om dopingbruk

*** Lance Armstrong vant syv ganger på rad fra 1999-2005, men ble fratatt alle seirene i 2012 etter avsløringer om dopingbruk.

**** Den opprinnelige vinneren Alberto Contador ble fratatt seieren på grunn av dopingbruk og tittelen ble senere gitt til Andy Schleck.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Johan Kaggestad og Atle Nielsen: Tour de France. Schibsted 2006.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg