Ecuadors samtidshistorie

Etter omfattende leting etter olje i andre halvdel av 1960-tallet, fant Texaco Gulf olje i Amazonas i 1967. Arbeidet med byggingen av en rørledning som kunne frakte råolje fra Amazonas over Andesfjellene og ut til kysten ble sluttført i 1972. Med dette trådte Ecuador inn i oljealderen. I det påfølgende tiåret førte åpning av nye oljefelt og høye oljepriser til en kraftig økonomisk oppsving i landet.

Oljereservene ble delvis nasjonalisert gjennom opprettelsen av et oljeselskap som i løpet 1970- og 1980-tallet tilegnet seg kompetanse og bygget kapasitet til å håndtere hele verdikjeden fra leting, utvinning, transport, raffinering og kommersialisering. Som et ledd i å oppnå selvråderett over oljeressursen, meldte Ecuador seg inn i Organisasjonen for de oljeeksporterende land, OPEC, i 1973. Ecuador forlot OPEC i 1992 og meldte seg inn igjen i 2007, og ut igjen i 2020 grunnet skiftende intern politikk om nasjonens integrering i den globale oljeøkonomien.

På 1970-tallet la inntektene fra oljen og en progressiv nasjonal oljepolitikk utformet av regjeringen til president Guillermo Rodriguez Lara, grunnstrukturen for en moderne velferdsstat. Under dette regimets regjeringsperiode fra 1972 til 1976, ble inntekter fra oljeproduksjonen blant annet omsatt i utbygging av offentlige helse- og utdanningsinstitusjoner, styrking av statens institutt for sosiale tjenester (IEES), og bygging av landsdekkende infrastruktur. Denne regjeringen sto også bak den andre og mest omfordelende jordreformen i landets historie.

Rodriguez Lara kom til makten gjennom et militærkupp. I samtidshistoriske kilder er det likevel stor grad av enighet om at dette regimet og dets politikk var reformorientert, politisk progressivt, orientert mot offentlig sosial velferd, og at det hadde et menneskelig ansikt. Rodriguez Laras styre fikk en turbulent avslutning da det ble utsatt for to militære statskupp satt i scene av politiske konservative krefter og miljøer. Det første i august 1975 mislyktes, mens det andre, ledet av Alfredo Poveda, førte til Rodriguez Lara-regjeringens avgang i januar 1976. Povedas militærregime styrte i tre og et halvt år før det igjen ble åpnet for demokratiske valg.

Rodriguez Laras styre representerer en politisk brytningstid i Ecuadors historie. I denne tiden begynte personer fra middelklassen å få tilgang til politisk makt og innflytelse, og den tradisjonelle eliten ble utfordret av nye politiske ledere. Selv tilhørte ikke Rodriguez Lara denne eliten, og hans vei til politisk makt gikk gjennom en militær karriere. Etter hans regjeringstid dukket det opp nye politiske ledere med andre bakgrunner. Et prominent eksempel er Osvaldo Hurtado som var visepresident i regjeringen til Jaime Roldos fra 1979, og president fra 1981 til 1984 (etter at Roldos omkom i en flyulykke). Hurtado vokste opp under beskjedne kår i en liten by i Andes-høyfjellene, og gjorde karriere som advokat, akademiker og politiker.

1980-tallet var også en brytningstid på andre måter. I dette tiåret gjorde urfolksbevegelsen seg gjeldende som en gryende nasjonal politisk motmakt. Dessuten var den eneste væpnede geriljagruppen i Ecuadors nyere historie, Alfaro Vive Carajo, aktiv i denne perioden. Gruppen som var forankret i de store byene gjennomførte en rekke aksjoner mot den politiske eliten i den hensikt å rette kritisk lys mot sosial urettferdighet og ulikhet. Høyre-regjeringen som avløste Hurtado i 1984, ledet av president León Febres Cordero, gikk svært hardhendt fram i bekjempelsen av Alfaro Vive Carajo, så vel som andre politiske opposisjonelle. Repressive virkemidler ble tatt i bruk, innbefattet tortur av politiske fanger. Regjeringsperioden til Febres Cordero hadde klare autoritære trekk, tilsidesatte grunnleggende menneskerettigheter, og utfordret grensene for de demokratiske spillereglene. Febres Cordero ble erstattet av en regjering med en helt annen sosialdemokratisk orientering i 1988, ledet av president Rodrigo Borja.

Sivilsamfunnets betydning i Ecuadors politikk har siden 1980-tallet nær sammenheng med landets urfolksbevegelse. Grunnlaget for denne bevegelsen ble lagt så langt tilbake som til 1950-tallet, men framveksten av regionale urfolksorganisasjoner og en nasjonal paraplyorganisasjon tok for alvor til på 1980-tallet. Den nasjonale urfolksorganisasjonen, CONAIE (Confederación de nacionalidades indígenas de Ecuador), har helt fram til i dag og i vekslende grad av intensitet og styrke vært et sentralt talerør for urfolksspørsmål og en viktig politisk premissleverandør utenfor det parlamentariske systemet.

På begynnelsen av 1990-tallet sto urfolksbevegelsen bak flere nasjonale ‘opprør’. Den landsomfattende mobiliseringen i 1990 (el levantamiento indígena), betegnes som det første av en rekke urfolksopprør som utfordret de tradisjonelle maktelitene med alternative politiske løsninger, og en annen politisk, økonomisk og sosial fremtidsvisjon. I 1992 var urfolksbevegelsen sentral i protestene mot det de beskrev som 500-årsmarkeringen av kolonialiseringen av Abya Yala, og som ofte i majoritetssamfunnets syn ble referert til som feiringen av oppdagelsen av Amerika.

På tidlig 1990-tall møtte urfolksorganisasjonene forståelse og støtte fra den sittende regjeringen til Rodrigo Borja. Gjennom intense forhandlinger oppnådde CONAIE anerkjennelse fra staten om at Ecuador består av en rekke urfolksnasjonaliteter med ulike språk og levemåter. Denne anerkjennelsen innebar derimot ikke en samtidig konsolidering av egne urfolksterritorier. I dette tiåret så vel som i tiåret etter utgjorde urfolksbevegelsen på tross av interne problemer og splittelser, en stabil politisk motmakt. I allianser med andre sivilsamfunnsaktører var den en sentral forhandlingspartner i innføring av begrep og prinsipper for kulturelt mangfold i en ny grunnlov av 1998. Den var også sentral i arbeidet med en ny grunnlov i 2007–2008, da den nydannede regjeringen til president Rafael Correa inviterte et bredt spekter av sivilsamfunnsorganisasjoner til å bli med i utformingen av selve grunnlovsteksten. Gjennom denne prosessen ble blant annet forståelsen av utvikling knyttet til Kichwa-begrepet Sumak Kwasay (som referer til det å leve godt, velferd), og prinsippet om at naturen har rettigheter knyttet til Kichwa-begrepet Pachamama (som referer til moder jord, verden, hjem, tidsforankring).

Urfolksbevegelsen i Ecuador utgjør fortsatt en viktig politisk aktør i Ecuador, men urfolkspolitikk, til dels i sammenheng med miljøpolitikk, innbefatter i dag et bredere spekter av aktører som ikke nødvendigvis samarbeider eller konsoliderer makt. På midten av 1990-tallet ble den nasjonale urfolksorganisasjonen knyttet til et nyopprettet politisk parti, Pachakutik. Motsetninger mellom moderorganisasjonen og politisk parti har i senere år ført til at de to har tatt ulike veivalg gjennom alliansedannelser med andre politiske partier og miljøer. Per i dag er det uklart i hvilken grad Pachakutik fortsatt kan sees som CONAIEs partipolitiske talerør.

Tiårene rundt tusenårsskiftet var preget av kriser i Ecuador. Sentrum-høyre regjeringen ledet av president Sixto Durán Ballen i perioden 1992–1996 var den siste på en lang stund som fullførte en normal fireårs regjeringsperiode. I den drøye 10-årsperioden som fulgte fra 1996 til 2007 opplevde den ecuadorianske befolkningen sju ulike presidenter, og konstante omskiftinger i det politiske landskapet.

Valgte presidenter måtte gå av etter nasjonale krisetilstander og sterk sosial og politisk uro. Abdala Bucarám ble innsatt som president i august 1996 og avsatt seks måneder senere. Hans visepresident, Rosalía Arteaga, regjerte et interim styre i fem dager før nasjonalforsamlingen innsatte Fabián Alarcón som president i februar 1997. Alaracón skrev ut nyvalg i 1998, og ble avløst av Jamil Mahuad. Han regjerte fram til han ble avsatt i januar 2000 etter voldsomme protester og nasjonal uro. Hans visepresident, Gustavo Noboa, tok over og satt fram til nyvalg i 2002. I januar 2003 inntok Lucio Gutiérrez presidentembetet. Også denne presidenten måtte fratre stillingen etter nasjonale protester. Hans visepresident, Alfredo Palacio, overtok og satt fram til nyvalg i 2006. Denne perioden av politisk turbulens om omveltninger tok slutt med innsettelsen av Rafael Correa i januar 2007.

I tiårsperioden mellom 1996 og 2007 økte misnøyen mot politikere og parlamentarisk arbeid. Folk gikk til valg med en stigende erkjennelse av at det kunne bli nødvendig å ‘kaste’ regimet om de ikke klarte å innfri på valgløfter om politisk endring. Samtidig utgjorde hæren en viktig stabiliserende maktfaktor i denne tiden. Hæren i allianse med ulike politiske og sivilsamfunnsaktører, med urfolksbevegelsen som en viktig medspiller, sikret at Ecuador opprettholdt sitt parlamentariske, demokratiske styresett. Ikke på noe tidspunkt var det reell fare for at landet skulle vende tilbake til et autoritært styresett gjennom statskupp.

Perioden rundt årtusenskiftet var også preget av økonomiske krisetider. På grunn av fallende oljepriser på 1980- og 1990-tallet opparbeidet landet seg en vesentlig utenlandsgjeld. Dette økte avhengigheten til internasjonale kredittinstitusjoner (Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken), noe som igjen la føringer for den økonomiske politikken. De vekslende regjeringene, fra Durán Ballén i første halvdel av 1990-tallet til Palacio i andre halvdel av 2000-tallet, sto for innføringen av en rekke nyliberale økonomiske reformer. Dette innbefattet liberalisering av jordeierlovgivningen, nedbygging av arbeidsrettigheter, utstrakt privatisering av statlige bedrifter og andre tiltak som tilrettela for markedsliberalisering. Nyliberale reformer innebar nedskjæringer i offentlige budsjetter og nedbygging av vitale offentlige tjenester særlig innenfor helse, utdanning og sosial støtte, og disse rammet den fattige delen av befolkningen særlig hardt. Samtidig ble framtredende politikere beskyldt for å tillate og også være innblandet i korrupsjon. Delvis som et resultat av politisk atferd i denne perioden har korrupsjonsanklager blitt en viktig ressurs brukt av politisk opposisjon og sivilsamfunn for å øve press på sittende regimer.

Fram mot 2000, og under regjeringsperioden til Jamil Mahuad, gikk den nasjonale økonomien inn i en periode med hyperinflasjon. Foranledningen var et kraftig fall i oljeprisen i 1998 som førte til en rask nedgang i statsinntekter, noe som i sin tur gjorde det ytterst vanskelig for Ecuador å betjene sin utenlandsgjeld. Den økonomiske politikken som ble ført som svar på denne situasjonen skulle vise seg å utløse den største økonomiske krisen i nyere ecuadoriansk historie. Nasjonalbanken begynte å trykke opp valuta for å holde den offentlige økonomien i gang, noe som var svært inflasjonsdrivende og samtidig raskt reduserte folks kjøpekraft.

Manglende statlig kontroll av banksektoren ga stort rom for en uansvarlig og spekulativ utlånspraksis innenfor Ecuadors bankvesen. Mange store låntakere maktet ikke å betale ned lån, noe som tappet bankenes pengebeholdninger. Denne situasjonen forverret seg i begynnelsen av 1999 da folk i forsøk på å redde egen kapital tok penger ut av bankene og delvis også forsøkte å overføre dem til en stabil internasjonal valuta (hovedsakelig USD). I mars 1999 var det klart at finanssektoren ikke sto til å reddes da 16 banker gikk konkurs samtidig.

Mahuad-regjeringens respons til denne situasjonen har blitt stående igjen som de mest samfunnsfiendtlige politiske tiltak utført av en regjering i Ecuador gjennom tidene. 8. mars 1999 erklærte Mahuad en ‘bank-ferie’ (feriado bancario), det vil si en pause i alle former for finans- og valutarelaterte transaksjoner. Alle sparekonti ble fryst og størsteparten av disse midlene ble brukt til å redde noen av de konkursrammede bankene. Som direkte resultat av denne situasjonen mistet flere millioner ecuadorianere all egenkapital, mulighetene til å drive økonomisk virksomhet forsvant og store deler av befolkningen ble stående uten arbeid. For mange ble arbeidsmigrasjon til USA og Europa eneste utvei, og i underkant av en million ecuadorianere forlot landet i søken etter jobb de påfølgende årene.

Selv om Rafael Correa nå bor i eksil i Belgia har han, og den politiske bevegelsen han var opphav til, fortsatt så betydelig støtte i befolkningen at den oppfattes som en trussel i politiske miljøer som har tilegnet seg makt siden 2017. På mange måter kaster eks-presidenten lange skygger over det politiske livet lenge etter at han har hatt noen reell innflytelse over politikkutformingen. Og det er ikke uvanlig å høre at han tillegges skyld for mye som går galt og som rimeligvis burde adresseres til landets sittende regjeringer og deres politikk. Slike beskyldninger blir også næret av Correas egne uttalte ambisjoner om å vende tilbake til et politisk virke i Ecuador.

Lenin Moreno, politikeren som overtok som statsoverhode i 2017, var tidligere visepresident i to av Correas regjeringer. Med Moreno, derimot, tok politikken en vending mot høyre. Den politiske bevegelsen både Moreno og Correa tilhørte ble splittet, og regjeringen begynte å samarbeide med konservative partier og politikere. I 2019 undertegnet Moreno-regjeringen en avtale med Det internasjonale pengefondet på 4,2 milliarder dollar. Sammen med lånet, og som en betingelse for det, kom en plan for omstilling av den økonomiske politikken. Omstillingen dreide seg om å bygge ned statsapparatet og redusere investeringer i offentlige tjenester, handelsliberalisering, deregulering av arbeidslivet og tilrettelegging for private selskaper. Denne nyliberale dreiningen utløste voldsomme demonstrasjoner mange steder i Ecuador i oktober 2019. Disse hadde en bred folkelig tilslutning og ble ledet av CONAIE, landets nasjonale urfolksorganisasjon. Lenin Morenos popularitet dalte kraftig i løpet av hans regjeringsperiode, og han stilte ikke til valg i 2021.

Den dype uenigheten i Ecuadors befolkning om Correas politiske prosjekt har etter Moreno ført konservative politikere til makten. I presidentvalgene i 2021 og 2023 mobiliserte Guillermo Lasso i 2021, og Daniel Noboa i 2023, en anti-Correa-stemning. Det er rimelig å forstå begge disse politikernes vei til presidentembete som et resultat av protestvalg snarere enn støtte til deres politiske program. Dette kommer også til uttrykk i små partigrupper rundt disse presidentene i nasjonalforsamlingen. Folk stemte på motkandidatene til presidentembetet uten å samtidig stemme på representanter til nasjonalforsamlingen fra disse kandidatenes politiske partier.

For Guillermo Lasso resulterte dette i en komplisert parlamentarisk situasjon som tvang ham til å trekke seg i november 2023. I løpet av hans to og et halvt år lange regjeringsperiode økte igjen protestene mot en fortsatt nyliberal innretning av den økonomiske politikken. Uroen kulminerte i nasjonale protester i juni 2022 med krav om å få presidenten avsatt. Lasso reddet seg ut av denne situasjonen gjennom støtte fra et knapt flertall mot et mistillitsforslag i nasjonalforsamlingen. Derimot klarte han ikke å samle nok parlamentarisk støtte for å få stoppet en riksrettssak som ble åpnet mot ham i mars året etter. I denne var han anklaget for å være innblandet i en større narkotika-relatert korrupsjons-skandale. Presset fra mange hold valgte Lasso i denne situasjonen å ta i bruk et virkemiddel i den ecuadorianske grunnloven som heter muerte cruzada. Gjennom denne har presidenten anledning til å oppløse nasjonalforsamlingen og samtidig avsette seg selv. Ifølge grunnloven kan dette virkemidlet utløses av en prekær politisk krisesituasjon, og i mai 2023 ga Grunnlovsdomstolen presidenten medhold i at muerte cruzada kunne tas i bruk. Nasjonalforsamlingen ble oppløst i mai, og Lasso styrte landet gjennom president-dekreter inntil det ble utskrevet nyvalg.

Daniel Noboa ble konstituert som Ecuadors nye president i november samme år. På grunn av dette maktskiftet utenfor ordinære perioder, vil den nyvalgte presidenten regjere fram til 2025.