Dovrefjell–Sunndalsfjella nasjonalpark av /Shutterstock. Begrenset gjenbruk

Dovrefjell–Sunndalsfjella nasjonalpark

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark og andre verneområder i nærheten: Nasjonalparker (oransje), landskapsvernområder (grønt) og naturreservater (rødt). 
Dovrefjell-Sunndalsfjella, Reinheimen og Rondane nasjonalparker
Lisens: CC BY SA 3.0

Dovrefjell-Sunndalsfjella nasjonalpark er en norsk nasjonalpark som ble opprettet 3. mai 2002. Den ligger i Molde og Sunndal kommuner i Møre og Romsdal fylke, Oppdal kommune i Trøndelag fylke og Dovre og Lesja kommuner i Innlandet fylke. Arealet er 1693 km².

Sammen med tilgrensende landskapsvernområder og naturreservater er dette fastlands-Norges største sammenhengende verneområde med cirka 4370 km². Nasjonalparken er en utvidelse av Dovrefjell nasjonalpark, som ble opprettet i 1974 og utgjorde 265 km².

Hensikten med vernevedtaket var å bevare et stort, sammenhengende og hovedsakelig urørt fjellområde. Vernet skal sikre et intakt høyfjellsøkosystem med villrein, jerv, fjellrev, kongeørn og ravn. Det har vært spesielt viktig å ta vare på en sentral del av leveområdet til villreinstammene i Snøhetta og Knutshø. Det er et omfattende merket stinett i hele parken med flere turisthytter, slik at den er lett tilgjengelig og meget populær som turområde både sommer og vinter.

Beskrivelse

Snøhetta er det høyeste fjellet på Dovrefjell og landets høyeste fjell utenfor Jotunheimen.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Nasjonalparken er delt i to områder, ett på hver side av E6 og Dovrebanen. Området mellom de to nasjonalparkdelene er sikret som landskapsvernområde (Hjerkinn landskapsvernområde på cirka 20 km², Kongsvoll landskapsvernområde på cirka 22 km² og Drivstua landskapsvernområde på cirka 15 km²).

Høyeste punkt i nasjonalparken er Snøhetta, 2286 meter over havet. Toppen er lett å bestige på god merket sti fra turisthytta Reinheim på sørsiden.

De tilgrensende verneområdene omfatter Fokstugu landskapsvernområde, Hjerkinn/Kongsvoll/Drivdalen landskapsvernområde, Jora landskapsvernområde, Knutshø landskapsvernområde, Åmotan-Grøvudalen landskapsvernområde, Åmotsdalen landskapsvernområde, Hjerkinn landskapsvernområde, Torbudalen biotopvernområde, Nordre Snøfjelltjønn naturreservat og Flåman naturreservat.

Botanikk

Norsk malurt (Artemisia norvegica).

Av /Artsdatabanken.
Lisens: CC BY 4.0

Knutshø og Dovrefjell har en viktig botanisk betydning. Det var den tyske professoren Georg Christian Oeder som oppdaget Dovres planteverden, og fra omkring 1770 har norske og utenlandske botanikere valfartet hit. Etter hvert kom det også profesjonelle plantesamlere fra hele Europa, og på Kongsvoll fjellstue hadde de et eget «presserom» – ikke for journalister, men for plantesamlerne. På grunn av trafikken ble det allerede i 1905 fremmet «Foranstaltninger til at verne om sjeldne Plantearter omkring Fjeldstuerne på Dovrefjeld».

En helt spesiell art er norsk malurt (Artemisia norvegica) som er beskrevet på basis av et eksemplar fra Knutshø. Arten har en underlig utbredelse. Foruten Dovre er den kjent fra Trollheimen og et par små forekomster på Vestlandet og en liten en i Skottland. Teorien er at den overlevet siste istid ute på de da tørre Nordsjøomrdået og så vandret inn da isen forsvant og Nordsjøen igjen ble fylt med vann.

«Flora Danica» grunnlegges på Dovre

Den tyske professoren Georg Christian Oeder dro til Dovre i 1756 for å samle planter til det store planteverket «Flora Danica» . Resultatet var at første hefte av første bind av verket inneholder et femtitalls norske fjellplanter, og plansje nr. 1 er vår egen molte, en plante som ikke finnes i Danmark! Både på Kongsvoll jerbanestasjon og ved Kongsvoll fjellstue er det opprettet små fjellplantehager hvor en kan få et første inntrykk av floraen i området.

Moskusfe

Moskusokse i Dovrefjell–Sunndalsfjella nasjonalpark.
Moskusokse
Shutterstock.

Av spesiell interesse når det gjelder dyreliv er bestanden av moskusfe. Fra fossiler vet vi at det det levd moskus i Norge i en periode etter istiden. Det er noe omstridt hvorfor den forsvant, men det kan være på grunn av en kombinasjon av jakt og endret klima. I 1920-årene ble det fremmet forslag om en gjeninnføring av moskusen i norsk fauna. Etter mange viderverdigheter er det nå etablert en stamme med dyr fra Grønland som for tiden er på omkring 200 dyr. Moskusen er vanligvis lett å se på Dovre, særlig langs ruten inn til Reinheim turisthytte fra Kongsvoll fjellstue.

Kulturminner

Kongsvoll fjellstue.

Fra de tidligste tider har veien over Dovre vært en viktig ferdselsvei mellom Østlandet og Trøndelag, og allerede under kong Øystein 1 Magnusson (konge 1103–1123) ble det bygget et husvære like ved den nåværende ved Hjerkinn fjellstue. Den gamle kongeveien er merket fra fjellstuen og nordover og ned til Kongsvoll fjellstue. Den siste ble brent under Den store nordiske krig med Karl 12, men ble oppbygd allerede i 1720.

I eldre tider gikk veien videre over Vårstigen, et høydedrag på vestsiden av Knutshø da Drivdalen var ugjennomtrengelig folk på grunn av flom og snøras. Veien var ikke ufarlig, og Aasmund Olavsson Vinje (på vei til kroningen av Oscar 2 i Nidarosdomen) beskrev den slik: «Det var den galnaste og styggaste ålmannveg eg enno hever farit på. Det er reint utruleg at folk kunne koma fram der køyrande, og at ikki kverannan mann vardt ihelslegjen af stein og skrida elder siglde til afgrunds i snjo og svoll haust og vår og veterstidir».

Først i 1858–59 ble det anlagt vei langs Driva, der europaveien går i dag. Den gamle veien over Vårstigen er idag godt merket med flere informasjonstavler.

Nasjonalparksenter

Det er opprettet et nasjonalparksenter på Kongsvoll fjellstue med informasjon om naturforholdene og friluftsliv.

Dovrefjellrådet

Det ble i 2002 opprettet et eget Dovrefjellråd med representanter fra alle berørte kommuner og fylkeskommuner. Fra lokal forvaltning ble innført 1. juli 2003, hadde Dovrefjellrådet forvaltningsansvaret for nasjonalparken, mens de øvrige verneområdene forvaltes av kommunene.

Ved iverksettelsen av ny modell med verneområdestyrer gikk forvaltningsansvaret for både nasjonalparken og øvrige verneområder over til Dovrefjell nasjonalparkstyre fra 2011, og Dovrefjellrådet ble nedlagt samme år.

Nasjonalparkstyret er som øvrige verneområdestyrer kommunalt nominert, men statlig oppnevnt. Det har samme sammensetning som Dovrefjellrådet, men kan i motsetning til dette i liten grad engasjere seg i næringsutvikling knyttet til verneområdene.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Brox, Karl H.: Dovrefjell-Sunndalsfjella, 2008, isbn 978-82-7643-471-2, Finn boken
  • Sande, Jostein, red.: Sunndalsfjella: fjell og folk, 2007, isbn 978-82-521-7019-1, Finn boken

Kommentarer (1)

skrev Carl S. Bjurstedt

Som opphavsmann til begrepet "Norges største sammenhengende verneområde" vil jeg anmode om en viss forsiktighet med begrepet i dag. Det var rett da det ble lansert i 2002, men mange nye områder og områdekomplekser er opprettet siden da. Uansett er det _Fastlands_-Norge det er snakk om - Vest-Spitsbergen og Dronning Maud land NP er jo svær mye større...Å nevne moskus i artikkelen og ikke villreinen, blir rart i og med at moskusen er en antropogen artefakt og ikke nevnt i vernebestemmelsene over hodet, mens reinen er hovedverneformålet.Beskrivelsen av Dovrefjellrådet er utdatert. Den er riktig fram til 2003, men i og med lokal forvaltning av området fra 1.7.2003 er Dovrefjellrådet siden da forvalter av nasjonalparken, mens kommunene forvalter øvrige VO.Dovrefjellrådet er en så pass spesiell og vellykket sak at det kunne fortjent en egen artikkel.Undertegnede var adm. leder ved oppstart fram til 2003, og nå igjen fra oktober i fjor.Bidrer gjerne med innhold til artikkelen.CBj

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg