Beltestakk. Av . Begrenset gjenbruk

Beltestakk fra Midt-Telemark

Mange av dagens bunader har sidere stakker enn det som var vanlig før. Men stakkelengden varierte også innen den perioden beltestakken var i tradisjonell bruk, slik at stakkene ble laget sidere mot slutten av 1800-tallet.

Beltestakk fra Midt-Telemark
Av .
Telemarksjente
.

Mange nysydde beltestakker har broderier av naturalistiske blomster på liv og forkle, og ens fargevalg på alle deler.

Beltestakk
Av .

Artikkelstart

Beltestakken er en særpreget folkedrakt som har vært i tilnærmet ubrutt tradisjon fra folkedrakt til bunad. Drakten har fått navn etter det brede, brikkevevde beltet.

I Midt- og Øst-Telemark i Hjartdal, Notodden og Midt-Telemark (Sauherad og ), er det bevart et rikt draktmateriale, noe som betyr at vi kan følge utviklingen fra 1700-tallet og fram til i dag. Slik kan vi også se hvordan eldre tradisjoner og nye impulser har gått sammen og skapt en helt særegen draktskikk, som tilfellet er for beltestakken. Den var i bruk fra rundt 1850 til cirka 1900, enkelte steder enda lenger. Det brede, brikkevevde beltet ble også tidligere brukt til rødtrøyekleda, men ble etter hvert bredere og fikk innslag av nye farger som kom på moten i denne perioden.

På mange måter er beltestakken en videreføring av rødtrøyekleda, men samtidig med klare trekk fra den rådende moten i perioden – mørkere farger, side og vide skjørt, markert midje og vide ermer. Også i perioden da beltestakken var i bruk, kan vi se endringer. Stakken og livet blir stadig sidere, og beltet og skoningen nede på stakken blir bredere. I perioden økte også tilgangen på nye farger og kjøpematerialer.

Dette bildet er tatt utenfor Heddal Stavkirke i 1884 og er et godt bilde på den tradisjonelle draktskikken. Kvinnene i beltestakk og mennene i gråkufte. Bildet er en fin illustrasjon på hvordan folkedraktskikken både var lik, men også ga rom for variasjon.

Heddal stavkirke, 1884
Av /Norsk folkemuseum.

Beltestakken som bunad

Tre eksempler på nysydde beltestakker, der idealet har vært å komme så nær den gamle drakthistoria som mulig.
.

Beltestakken ble først tatt opp igjen som bunad rundt 1960. Det var jenter i området som tok fram igjen gamle bevarte draktplagg, hjulpet fram av blant annet felespilleren Kristiane Lund. Bunaden ble straks populær, og nye draktdeler ble sydd for å supplere de gamle. Etter hvert begynte også produksjon av helt nysydde beltestakker.

Utover 1970- og 1980-tallet utviklet det seg en relativt standardisert form av beltestakken. Forbildet var beltestakken slik den så ut rundt 1900, da den var på vei ut av bruk og en ny draktskikk, stakk og liv, var på vei inn. Typisk for denne tiden var mørke farger, mye fløyel og agramaner og naturalistisk broderi på forkleet med blomstersøm i silke på silke. 1970- og 80-tallsvarianten preges av en fargeskala dominert av rosa og lilla samt mye mørke farger, belte og skoning er brede, og broderi på liv og forkle er naturalistiske blomster i moulinégarnsilke eller polyester. Til dette følger det hvit skjorte, gjerne med korsstingsbroderi, og svart trøye, som hører til en eldre del av draktskikken. Denne bunaden produseres fortsatt, og kan anses som en egen variant av beltestakken. I den senere tiden har mange jobbet for å få fram ulike tidsperioder av beltestakken, og mange har konsentrert seg om kjerneperioden for beltestakken – andre halvdel av 1800-tallet. Disse bunadene viser ofte større samsvar med folkedraktmaterialet, både når det gjelder utseende og produksjon.

I dag er dette en av de mest populære bunadene vi har i Norge. Som følge av at flere på samme tid sydde seg beltestakk til bunad og at det i dag finnes mange uavhengige produsenter, er mangfoldet stort. Noen av bunadene bygger mer løselig på det gamle materialet, mens andre syes i samsvar med tradisjonen. En av de mest synlige forskjellene er størrelsen på livet, som tradisjonelt var svært lite og skåret nærmest som to seler, kalt staup, foran. I dag syes flere med bredere og lengre liv, som dekker bysten. Ulikhetene mellom den tradisjonelle beltestakken og nysydde beltestakker var tema for en magistergradsavhandling som kom i bokform i 1998. Den er skrevet av Kari-Anne Pedersen.

Følgende presentasjon av draktdeler tar utgangspunkt i de som ligger nærmest tradisjonen. I flere tilfeller avviker mange av de nysydde draktene fra tradisjonen, og dette er kommentert. Mange produsenter skiller i dag dessuten mellom bunader som har sine forbilder fra ulike deler av beltestakkperioden. Denne utviklingen er også kort kommentert under de aktuelle plaggene. Ønsker man å sette sammen en bunad i dag som bygger på tradisjonen, tilbyr enkelte produsenter veiledning i forhold til kombinasjon av snitt, farger og utførelse.

Beltestakker fra 1970-tallet og 1980-tallet hadde normalt ikke sydde skjerter på stakken. I dag lages beltestakker både med og uten dette elementet, som tradisjonelt var viktig for stakkens utseende og funksjon.

Skjerter
Av .

Brudeutstyr

Brudehodeplagget i den perioden da beltestakken var i tradisjonell bruk, blir kalt malerull. Det består av en rull av ulike materialer, trekt med stoff og påsydd sølvmaljer. Gjennom maljene træs ei sølvlenke, slik at den danner rutemønster over bakhodet. På bildet ser vi malerullen brukt sammen med ei sølvtrøye, et plagg som opprinnelig hørte til brudeutstyret fra den eldre draktskikken på første halvdel av 1800-tallet, men som også ble brukt i beltestakkperioden.

Malerull
Av .

I siste del av beltestakkperioden ble det ikke brukt spesielt brudeutstyr, men tidlig i perioden kunne beltestakken brukes med sølvtrøye og malerull, slik det ble brukt til den eldre draktskikken med rødtrøyekleda. Sølvtrøya er i svart ull og er åpen foran. På hver side er det påsydd rader med maler og spenner. Malerullen er en tøyrull påsydd maler. Dette legges som en krans over løst hår, og festes med et sølvkjede som «veves» over bakhodet.

I draktskikken før 1850 hendte det også at man pyntet seg med ekstra mange silketørklær, blant annet som beltekluter, det vil si løsthengende tørklær oppå forkleet på hver side foran. De var festet ved at snippen ble stukket inn under beltet.

Draktdeler

Liv

Livet går ned til like under bysten og er sydd fast til stakken. Det er smalt, nærmest som seler foran og med store ringinger for erme og hals, slik at ryggen minner om en stor X. Tidlig i folkedraktperioden var livet bredere, og ryggen var ganske rett i nederkant mot stakken. I slutten av perioden kunne livet være litt lengre, og ryggen buet oppover. Foran var det skåret slik at det gikk utenom bysten, og stakken var ringet. På flere av de nysydde draktene er livet bredere og lengre, slik at det går ned til livet. Det er laget et innsnitt på hver side foran, slik at det skal ligge pent og dekke over bysten. Disse livene er ofte sydd i mørke stoffer av fløyel eller silke, og de ensfargete silkestoffene har broderi av naturalistiske blomster.

Materialet i livene har ellers stor variasjonsrikdom: bomull, ull, silke og fløyel. Dekoren kan være broderi eller båndpynt. Det er bevart mange liv med flerfarget rosesaum, ullgarnsbroderi på hvit bomull. I ryggen er det sledemeier og livene er kantet. Båndene og kantingen kan være fløyelsbånd, agramaner, metallbånd eller silkebånd, men det kan også være klippet av stoffer i ull og bomull. Fargebruken er like variert som materialbruken.

På de gamle livene til beltestakken var det små forskjeller i snitt og symåte, og store forskjeller i stoffer, farger og dekor. Rygg og seler var like små og smale uansett om de ble brukt av små eller store kvinner. Til dagens bunader forsøker noen å videreføre denne skikken. De tre livene til venstre er alle sydd etter disse prinsippene. De to livene til høyre er mer i samsvar med fargesyn og estetiske idealer fra slutten av 1900-tallet.

Liv til beltestakk
Av .

Trøye

Trøya blir i dag sydd i svart ullstoff, men kan tradisjonelt, spesielt i overgangen mellom rødtrøyekleda og beltestakken, være i farger som mørkeblått og grønt. Trøya var også i starten svært lik rødtrøya i snitt og dekor, men endret snitt utover i perioden.

Trøya er fortsatt en omslagstrøye, som hektes på venstre side. Ryggen ble kortere og bredere, mens forstykket ble lengre. I bruk kan dette gi et inntrykk av at trøya tipper forover. Ermene er vide øverst og sydd glatt til livet. De smalner sterkt mot håndleddet, og avsluttes med en splitt med hekter eller knepping.

Dekoren på de gamle trøyene er tittekanter, bånd og stikninger, de tidligste utført for hånd, de senere med maskin. Trøya kalles lokalt for kufte. Tradisjonelt ble den brukt over skjorta, men ble i andre halvdel av perioden avløst av undertrøya til sommerbruk.

Undertrøye

Undertrøya kom i bruk i de siste tiårene av 1800-tallet. Den er i dag sydd i farget stoff av bomull, silke, fløyel og kunststoff. De gamle kunne også være i ull. Snittet er enkelt: vide ermer rynket til livet på skuldrene. Åpningen foran går helt ned, gjerne med en knappestolpe. Ved håndleddet er ermene rynket til linningen, og det er en smal kanting rundt halsåpningen. Denne undertrøya brukes i stedet for trøya; den brukes under stakken, men over den hvite skjorta.

Mot slutten av beltestakkperioden ble ermene på undertrøya smalere og sydd glatt til bolen. Mansjettene ble bredere; det ble påsydd krave samt en smekke man kalte bringefølle, som dekket åpningen foran. Denne trøya ble etter hvert brukt uten den hvite skjorta under.

Undertrøya har også vært kalt sommertrøye. Det kan tyde på at den i starten ble brukt om sommeren i stedet for den vanlige trøya, men at den etter hvert tok helt over for trøya.

Stakk

Nysydd beltestakk som er sydd etter dagens prinsipper og på flere punkter skiller seg fra den tradisjonelle draktskikken.

Beltestakk
Av .

Stakken er svært vid, den kan være oppimot åtte meter i omkrets nede. Den er satt sammen av flere bredder med svart ullstoff. Antall bredder kan variere fra tre til ni. Med dagens maskinvevde stoffer i 150 centimeters bredde er det vanlig med tre bredder. For å illudere eldre håndvevde stoffer, som var smalere, kan det være sydd vertikale legg. Breddene kan være skrådd, på én eller to sider. På mange nysydde bunader er stakken fotsid. Opprinnelig gikk stakken til midt på leggen, men i slutten av perioden ble den lengre.

Stakken er øverst rynket med flere rynketråder, med et glatt parti midt foran. De gamle stakkene har færrest rynketråder, mens nysydde kan ha et rynket parti på minst fem centimeter, noen ganger mer. Sårkanten er dekket av en rouleau med tittekant. På de gamle stakkene kan sårkanten være skråklippet, slik at rouleauen blir smal og stram.

De gamle stakkene ble alltid sydd med en hel bredde midt foran. Øverst var det en splitt. Stakker med høyt liv er svakt ringet foran for å ligge godt på eller så vidt under bysten. Både gamle og nye stakker kan ha sydd inn lommer i stakken.

Materialet i stakken er ulike ullstoffer. Fra gammelt var toskaft ull det vanligste, men også halvull og ulike bindingstyper ble brukt. I dag er det vanlig med et relativt lett, toskaft ullstoff, en lett ullsateng eller en spelsaukvalitet.

Nederst på stakken er det sydd en skoning. Dette er et avstivet stoffstykke, gjerne i kraftig vadmel med tette maskinsømstikninger. På forsiden er den dekorert med forskjellige stoffer og bånd. Denne skoningen kan være sydd og dekorert på flere måter.

De eldste er smale, og det er liten forskjell i vidden øverst og nederst på skoningen. Dekoren er enklere, med større innslag av stoff og bånd i ull. Utover beltestakkperioden ble skoningen bredere. Vadmelet ble behandlet for å få større vidde nederst enn øverst der den ble sydd til stakken. Dekoren fikk større innslag av kjøpebånd og stoffer i silke og fløyel. Skoningen var inndelt i skjerter. For å få den rette effekten skrådde man inn nederst på stakkesømmene, eller man nestet sammen for å få skjertene til å vippe fint utover. Det vanlige var ni til ti skjerter på en stakk.

På nysydde stakker var det lenge vanlig å sy stakk og skoning uten disse skjertene. Det ga stakkene et et tyngre preg, og kombinert med stor sidde kan de være tunge å gå i. De senere årene har mange igjen begynt å sy stakker med skjerter, og stakkene er også ofte kortere.

Belte

Beltet er noe av det mest særmerkte ved denne bunaden, og det som har gitt den sitt navn. Det er i flerfarget brikkevev satt sammen av små mønsterrapporter. Brikkevev er en gammel teknikk, vi kjenner blant annet til funn fra vikinggraver, men det er bare i Øst-Telemark teknikken har hatt så sterk posisjon i folkedrakten og nå i bunaden.

Bredden kan variere fra de smaleste på bare fem centimeter til over 15 centimeter. Det vanlige er mellom 10 og 15 centimeter. De smale er fra den tidligste perioden, mens beltene ble stadig bredere etter hvert. Lengden er rundt 2,5 meter. Beltene er vevd i ullgarn med kraftigere innslag, i den ene enden henger renningen, tafset, løst. Beltet surres relativt stramt flere ganger rundt livet. I dag er det vanlig å feste det ved å dele tafset i enden i to, og stappe en del under beltet i overkant, den andre delen under beltet i underkant. Tradisjonelt er det større variasjon å i måten å feste beltene på.

De eldste, smalere beltene har mye plantefarget garn i rødt, gult og grønt. De har ofte et lysere uttrykk en de yngre og bredere variantene. De har større bruk av kjemiske farger i rosa og lilla kombinert med svart.

Forkle

I dag brukes det alltid forkle til beltestakken. Det er like langt som stakken og sydd av én stoffbredde, eller to, om stoffet er smalt. Øverst er det rynket eller foldet til en enkel linning. Fra den tidlige perioden er forklærne smalere, mens linningen oppe er lengre. Etter hvert ble de bredere etter som stoffbredden økte, mens linningen oppe ble smalere.

Materialet i forklærne kan være ulike kvaliteter av bomull eller ull. Noen forklær lages også i silke eller i ulike stoffkombinasjoner. De fleste av de gamle, bevarte forklærne er i et blankt bomullsstoff som kalles lasting. Svart er så godt som enerådende farge på forklærne i dag, men det finnes også bevart enkelte grønne forklær.

Nederste del av forkleet er fôret. Fra gammelt var dette gjerne et bomullsstoff. På nysydde forklær kan det være erstattet av fôrsilke. Enkelte produsenter velger også å helfôre forklærne. På forsiden er det dekorert med stoff, bånd, agramaner og metallblonder, som festes langs kanten og et stykke opp på sidene. Dekoren kan varieres i det uendelige i farger og kvaliteter, men på gamle registrerte forklær er det i gjennomsnitt bare tre bånd. Eldre forklær kan ha rosesøm i tillegg til eller i stedet for båndpynt. Jarekanten i sidene er gjerne skjult under et smalt bånd, ofte i rustbrunt.

Den standardiserte bunaden som ble utviklet på 1970-tallet, har ofte dekor av broderi med moulinégarn på silke eller kunststoff, med motiver av naturalistiske blomster. Disse er rammet inn av fløyelsbånd, silkebånd og agramaner.

Til linningen er det festet et flerfarget grindvevd forklebånd. Dette er noen få centimeter bredt, og midten på båndet er sydd midt på forklelinningen. Endene krysses bak på ryggen og knytes foran. Endene kan være dekorert med dusker og henger ned under beltet foran. Nysydde beltestakker har ofte forklebåndene hengende langt nede på forkleet, mens de fra gammelt av var ganske korte, kanskje 10–15 centimeter.

Skjorte

Under trøya og undertrøya hører det til hvit skjorte i lin eller bomull. Den syes i primærsnitt og er rikt dekorert på halslinning og ermelinning, og noen skjorter er også dekorert langs splitten foran. Den eldste typen har slengermer, det vil si at den ikke har ermelinning. Ermene er rette og vide nederst, dekorert med broderi. Denne typen hører for det meste til perioden for rødtrøyekleda. Den mest brukte skjorta i dag har glatte, isydde ermer, en relativt høy ståkrage og en litt smalere linning. Dekoren er gjerne sydd i flerfarget korsstingsbroderi med moulinégarn.

Tradisjonelt var det sjelden samme dekor på halslinning, ermelinning og langs splitten. Ermelinningen var også ganske smal, to til tre centimeter. Man kunne kombinere korssting, plattsøm og smøyg på én og samme skjorte. I dag er det vanligere å bruke det samme broderiet på hele skjorta. Tidligere var det også vanlig å brodere gjennom flere lag, mens vi i dag gjerne skjuler vrangen på broderiet.

En yngre type skjorte har videre ermer, som er rynket på skuldrene og har brede ermelinninger med hvitsøm og påsydd blonde, og ellers kun broderi på halslinningen. Den yngste skjortetypen kalles undertrøye, er i farget stoff som beskrevet tidligere, med liggende krave og bringefølle.

Hodeplagg

Sjal har vært et viktig ytterplagg i folkedrakttradisjonen. Her ser vi beltestakker og til høyre Raudtrøyebunad med sjal knytt på tradisjonelt vis. De legges i snipp over hodet og vikles omkring halsen og knytes i nakken.

Beltestakk og raudtrøyebunad
Av /Norsk bunadleksikon.

Kari-Anne Pedersen er magister i etnologi med en oppgave om beltestakk.

Kari-Anne Pedersen
Av /Norsk bunadleksikon.

Tradisjonelt vippet man håret med et om lag tre meter langt og noen centimeter bredt ullbånd, vevd med brikker eller grind. For å vippe håret deler man det i to, og vikler hver del inn i båndet så håret skjules. De to hårrullene legges i en krans rundt hodet, og endene knytes sammen av vippebåndet bak. Endene på vippebåndet henger ned langs ryggen, og kan være dekorert med dusker.

Til rødtrøyebunaden ble det tidlig på 1900-tallet laget løse vipper, sydd fast til stoffpølser som man kunne legge løst på hodet. Disse er også i bruk til beltestakken.

Flerfargede silketørklær uten frynser kan knyttes over vippene. Man kan bruke to tørklær, der det ene er brettet i snipp og knyttet under vippebåndet bak. Det andre er først brettet i snipp, og deretter til et langt, smalt stykke. Dette legges under den andre snippen og knytes med en sløyfe oppe på hodet. Alternativt kan man bruke ett tørkle, og da legges det i snipp, krysses i nakken og føres opp igjen på hodet der det knytes.

Tørklær over vippene ble tradisjonelt brukt både av gifte og ugifte, men utover i perioden ble det vanlig å bruke bare vipper.

Ytterplagg og tilbehør

På gamle fotografier ser vi at det var vanlig å bruke store ullsjal over hodet og knyttet rundt halsen som ytterplagg. Som tilbehør var det vanlig både før og nå med silketørklær i halsen. Det kan brukes flere utenpå hverandre, både inni og utenpå skjortelinningen. De er knyttet på forskjellige måter, med sløyfer, stramme knuter eller lagt løst i kors over brystet og snippene stukket inn under linningen på sidene.

Sko og strømper

Til bunadene i Øst-Telemark er det fortsatt mulig å få tak i håndsydde dufsesko. Dette er en lokal pumps-variant, dekorert med utskåret overlær, maljer og lær-dufser. Tradsjonelt har skobruken variert i alt fra tresko til snørestøvler.

Fra gammelt av hørte det også broderte vadmelsstrømper til beltestakken. Disse er nå tatt opp igjen, og det er utformet mønster som man kan få ferdig påtegnet.

Metall

Den rike sølvtradisjonen i Telemark synes også på beltestakken. I dag er det vanlig å bruke tre søljer. Den øverste er den minste, det er ofte en hornring og er festet i halslinningen. Den midterste er ofte en slangesølje og er plassert på brystet, mens den største, en bolesølje, er plassert nederst. Tradisjonelt var det større variasjon både i utforming og bruk av søljene.

De hvite skjortene har ofte mansjettknapper, mens de kulørte kan ha påsydd knapp og hekte. Livene kan ha påsydd maler fremme. Trøya kan være påsydd en trøyespenne.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg