Stakk og liv fra Øst-Telemark

Livet er ettersittende og går ned til livlinjen. Det har to skråstilte sømmer bak og flere innsnitt foran. Utringingene er relativt store og kantet med bånd; det vanligste i dag er svarte agramaner. Foran er det en tett lukking med hekter. Livet er helfôret, gjerne i baskerlin. De fleste syr i dag livet til linningen på stakken.

I dag sys livet gjerne av svart silkedamask, mens det opprinnelig også ble brukt fløyel, sateng av bomull eller silke og tynt ullstoff. Også variasjonen i bruk av bånd var større. Det er også bevart eldre liv med innsydde spiler, noe som tydelig viser motepåvirkningen. Livene var løse, og ble festet til stakken med hekter.

Stakken er i svart ullstoff og sydd av skrådde bredder. Vidden nede er langt mindre enn på beltestakken – i dag er det vanlig med mellom to og tre meter. Oppe er stakken foldet til en linning, med et bredt, glatt parti foran. Hele bredden foran kan være beholdt glatt. Enkelte velger å rynke et parti bak på stakken, og noen rynker hele stakken.

Stakken er sydd til en smal linning, to til tre centimeter bred, med åpning i venstre side som lukkes med hekter og trykknapper.

I hvor stor grad stakkefasongen er påvirket av motedrakten varierer både på gamle og nysydde stakker, men jevnt over har dagens stakker mer preg av bunad med mindre fasongsydde stakker og mer vidde. Tradisjonelt var stakken kortere enn til beltestakken, men i dag velger mange bunadsbrukere å ha den sid. Både før og nå kan stakken være pyntet med bånd nede, gjerne svarte.

I overgangen mellom beltestakk og stakk og liv kan vi se enkelte som bruker det brikkevevde beltet til stakk og liv, men dette er ikke lenger vanlig. I dag bruker mange et enkelt belte av fløyelsbånd eller et lærbelte. Det vanligste er likevel å ikke bruke belte.

Den kulørte undertrøya fra siste del av beltestakkperioden fulgte stakk og liv hele tiden. Den er sydd i mønstrete stoff i bomull, silke, fløyel eller i kunststoff. Snittet er primærsnitt, med splitt som går helt ned foran. Rundt halsen er det påsydd en rettklippet, nedbrettet krage. Ermene er rynket til en mansjett, som kan ha ulik bredde. Foran på brystet er det festet et rynket stykke, såkalt bringefølle, som dekker splitten.

Det blir brukt såkalt vippe til stakk og liv. På gamle fotografier kan vi se at de nå ikke lenger grer håret stramt bakover, men at alt håret henger løst før det vippes. Mange brukte også stakk og liv uten hodeplagg. I dag brukes løsvipper eller vippebånd som til beltestakken.

Det er ikke egne ytterplagg til stakk og liv. Tradisjonelt kunne man bruke moteplagg, eller store sjal i tynn ull.

Det brukes gjerne en understakk i kraftig bomull sydd av skrådde bredder. Nederst er det som regel sydd på en rynket kappe eller en litt stivere bredde for å få stakken til å falle fint.

Det var vanlig å bruke færre søljer til stakk og liv enn til de tidligere folkedraktene i Øst-Telemark. Som regel ble det bare brukt en bolesølje, som ble festet midt på bringeføllet, og mansjettknapper der ermelinningen ikke har knapper og hemper. Både før og nå er det enkelte som har sydd maler langs halsringingen fremme.