Der finnes spor av middelalderteater i Sverige i form av liturgisk drama mellom 1200-tallet og reformasjonen. Etter reformasjonen oppmuntret den lutherske kirken til skoleteater basert på latinske komedier, oppført av latinskoleelever, først på latin, senere på svensk. I 1628 inviterte kong Gustav Adolf en hoffteatertrupp til Sverige, og dronning Kristina fikk italienske commedia dell'arte-trupper til landet, i tillegg til å få installert kulissescenemaskineri. Med den sterkt teaterinteresserte Gustav 3 begynte en nasjonal skuespillkunst. I 1737 ble den første teatertrupp, Kungliga Swenska Skådeplatsen, grunnlagt under kongelig beskyttelse og med blandet svensk og fransk repertoar. Dronning Lovisa Ulrika tok initiativet til byggingen av Drottningholms slottsteater, et barokkteater som er bevart den dag i dag.

En operascene ble grunnlagt i 1773 av den operainteresserte kong Gustav 3 som også skrev dramatikk. I 1788 ble et nasjonalt kongelig dramatisk teater, Kungliga Svenska Dramatiska Theatern, grunnlagt etter mønster av Comédie-Française i Paris. Den første teatersjefen var Gustaf Mauritz Armfeldt. Teateret ble senere kalt Dramaten, og hadde teatermonopol i Sverige til 1842 og var direkte underlagt hoffet frem til 1888. I 1842 ble det første privatteater i Sverige grunnlagt under navnet Nya Teatern. Dette var under Ludvig Josephsons ledelse i 1880-årene et meget samtidsorientert teater som også spilte Bjørnson, Ibsen og Strindberg.

August Lindberg innførte moderne, psykologisk-realistisk ensemblespill og regikunst i svensk teater på slutten av 1800-tallet, og førte regi på en del av oppsettingene ved Nya Teatern under Josephson foruten å lede et turnéselskap. Med dette reiste han bl.a. rundt i Norden med den profesjonelle verdenspremieren på Ibsens Gengangere i 1883. Det var med August Strindberg at en moderne dramatikk ble grunnlagt, og det ble eksperimentert med virkemidlene i teateret for å kunne spille hans stasjonsdramaer. August Falck ledet Strindbergs teater, Intima teatern i Stockholm. Strindberg kom til å påvirke tysk dramatikk og teater i ekspresjonistisk retning, og det slo tilbake på svensk teater som etter hvert tok opp impulser fra den tyske ekspresjonismen så vel som fra Max Reinhardts regiteater. Per Lindberg var teatersjef på Lorensbergteatern i Göteborg 1919–23, og gjorde nyskapende oppsettinger ved å bruke åpne sceneløsninger. En annen sentral regissør på denne tiden var Olof Molander, teatersjef på Dramaten 1934–38. Gösta Ekman var en av de mest sentrale skuespillerne i svensk teater på denne tiden. Regissøren og skuespilleren Alf Sjöberg var aktiv på Dramaten i hele perioden fra 1930-årene til sin død i 1980. Han var særlig inspirert av fransk poetisk teater og vendte seg bort fra den tyske ekspresjonistiske tradisjonen. Fra 1950-årene etablerte det seg et meget sterkt kompani ved Dramaten med skuespillere som Lars Hanson, Inga Tidblad, Anders Ek og Allan Edwall. Ny dramatikk kunne by på en dramatiker som Lars Forsell, og i perioden 1963–66 hadde Ingmar Bergman sin første periode som teatersjef ved Dramaten.

Stadsteatre ble etablert i forskjellige byer utover 1900-tallet, slik som i Helsingborg 1921, Göteborg 1934 (nedlagt i 1997, men omstrukturert og gjenåpnet i 2002), Malmö 1944 (senere omstrukturert) og Stockholms Stadsteater 1961, med egen bygning i tilknytning til Kulturhuset på Sergels torg. Fra slutten av 1950-årene hadde det etablert seg et studentteater i Stockholm med tilholdssted i små kjellerteatre, og det var til dels disse som stod bak den sterke utviklingen av gruppeteater i Sverige fra 1960-årene. Det var i begynnelsen formeksperimenterende, men utviklet seg etter hvert i politisk retning og tok i bruk dokumentarisme, folkelig teater og revy. 1970-årene var også den tiden en lang rekke regionteatre ble grunnlagt i Sverige, slik som Norrbotnteatern i Luleå. De frie gruppene ble fra 1969 organisert i et Teatercentrum. Den statlige teaterpolitikken ble sterkt preget av et ønske om desentralisering av svensk teater.

Den samtidige situasjonen er preget av at en desentraliserende teaterpolitikk er opprettholdt. Mange frie sceniske grupper har etablert seg som miniinstitusjoner, særlig i Stockholm. Andre steder har tidligere frie grupper fått regionalteaterstatus. Et nytt formeksperimenterende teater kom med den sterkt visuelt dramaturgisk orienterte teatergruppe Remote Control Productions fra 1981. Stadsteateret i Malmö ble omorganisert til Malmö Dramatiska Teater, og ble 1992–98 ledest av regissøren Staffan Waldemar Holm. Her gikk han i spissen for det som en kan kalle et postmoderne regiteater, slik som med den Jeppe-oppsettingen (etter Holberg) som ble gjort i samarbeid med Den Nationale Scene i Bergen.

I forbindelse med at Stockholm var europeisk kulturby i 1998, var en lang rekke internasjonalt kjente regissører i toppklassen invitert til byen. Sverige vil således fortsatt markere seg som et av Europas mest betydningsfulle teaterland. Ikke minst har Ingmar Bergman bidratt til dette med sine oppsettinger i 1980- og 1990-årene ved Dramaten, i en stil som godt kan karakteriseres som postmoderne eller sterkt tablå-orientert. I Göteborg stod for øvrig en ny operabygning i havneområdet ferdigbygd i midten av 1990-årene, mens stadsteateret gjennomgikk en kraftig økonomisk og kunstnerisk krise. Etter omstruktureringen og ombyggingen av teateret kunne det gjenåpnes i 2002. Et samisk teater ble grunnlagt i Norrland i 1971, men har senere måttet legge ned driften på grunn av manglende økonomisk støtte. Sentrale nyere dramatikere er Lars Norén, Stig Larsson og Staffan Göthe.

Svensk revy har omtrent samme form som norsk og dansk, men kom til å påvirke de andre skandinaviske landene i stor grad allerede i første halvdel av 1900-tallet, med Ernst Rolfs gigantiske, amerikanskpåvirkede showteater og Karl Gerhards mer satiriske litterære revyer. Spor fra disse er tydelige hos etterkrigstidens mest sentrale revyskapere, den musikalsk- og språklig ekvilibristiske Povel Ramel og de mer politisk pregede Hasse&Tage (Hans Alfredsson og Tage Danielsson), frem til 1990-årenes originale ensemble Galenskaperna og Lorry-gänget.

Sverige har en levende operettetradisjon, men den store musikalbølgen er først kommet i 1980- og 1990-årene med stjerner som Jan Malmsjö og Tommy Körberg. Viktige originalverk er Benny Anderssons og Björn Ulveaus' Chess og Kristina från Duvemåla, basert på Vilhelm Mobergs store utvandrerepos.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.