I litteraturen fikk ekspresjonismen stor utbredelse i tiden før, under og etter den første verdenskrig, særlig i Tyskland, men også i andre land som fikk merke krigen og dens ettervirkninger. De ekspresjonistiske diktere stod i opposisjon både til den naturalistiske og den nyromantiske diktningen, som de mente gav et usant og uegentlig bilde av virkeligheten. De krevde at diktningen skulle uttrykke den indre virkelighetsopplevelsen. Skildringen av den ytre virkeligheten skulle veves sammen med dikterens sterkt følelsesmessige opplevelse av tilværelsen. Ved å forenkle og komprimere det språklige uttrykket søkte de å intensivere diktverkenes uttrykkskraft, setningene ble korte og opphakkede, dikterne eksperimenterte med syntaks og språklige nydannelser.

Ekspresjonistene tok avstand fra den psykologiske analyse, miljøskildringen og beskrivelsen av individuelle konflikter. De rettet oppmerksomheten mot det typiske og allmenngyldige, mot det de oppfattet som det «vesentlig» menneskelige. Dramatikerne og prosaforfatterne kunne helt eller delvis oppheve den logiske og psykologiske sammenheng mellom hendelser og følelsestilstander. Den ekspresjonistiske lyrikken er stort sett reflekterende; ofte kan fortvilelse og livsangst komme til uttrykk, andre ganger kan diktene sterkt betone gleden ved å være til, ved å eksistere.

Friedrich Nietzsche, Émile Verhaeren og Walt Whitman er hver på sin måte forutsetninger for den ekspresjonistiske diktning. Dikternes interesse for estetiske og litterære problemer var meget sterk, og de utarbeidet en rekke litterære programmer. Blant de betydeligste ekspresjonistiske dikterne kan nevnes østerrikerne Georg Trakl og Franz Werfel, i Norden var blant andre Pär Lagerkvist og Hjalmar Bergman representanter for retningen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.