ytringsfrihet, retten til fritt å gi uttrykk i skrift og tale for meninger om politikk, religion, moral og alle andre forhold. Tidlig anerkjent som et av grunnvilkårene for et fritt statsstyre. En viktig del av ytringsfriheten er trykkefriheten. Prinsippet om ytringsfrihet er gjennomført i de fleste demokratiske stater. Nevnt i FNs menneskerettighetserklæring (art. 19), Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (art. 10), og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter av 1966 (art. 19).

I Norge er ytringsfrihet grunnfestet gjennom Grunnlovens § 100, som ble endret ved Stortingets vedtak 30. september 2004. Bestemmelsen trådte i kraft umiddelbart.

De endringer som nå er foretatt i Grunnloven § 100, er de første endringer i bestemmelsen siden vedtakelsen av Grunnloven i 1814. Fra flere hold ble det hevdet at bestemmelsen var foreldet, og at den ikke gav et tilstrekkelig vern til ytringsfriheten i et moderne samfunn. På denne bakgrunn ble ytringsfrihetskommisjonen oppnevnt ved kongelig resolusjon 26. august 1996. Kommisjonen ble ledet av professor Francis Sejersted. Kjernepunktet for kommisjonens arbeid skulle være en revisjon av grunnlovsvernet for ytringsfriheten, med utgangspunkt i en analyse av de forhold som påvirker den reelle ytringsfrihet og en drøftelse av det rettspolitiske grunnlag for grunnlovsvernet av ytringsfriheten, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004) s. 13. Ytringsfrihetskommisjonen fremmet sine forslag til endringer av Grunnloven § 100 i NOU 1999: 27 «Ytringsfrihed bør finde Sted». Ytringsfrihetskommisjonens forslag til endringer av § 100, samt flere alternative forslag, ble presentert for Stortinget av regjeringen Stoltenberg i St.meld. nr. 42 (1999–2000). Regjeringen Bondevik II fremmet 19. mars 2004 sine forslag til endringer, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004). Debatten i Stortinget var sammensatt og langvarig, og det ble ikke oppnådd tilstrekkelig flertall for den foreliggende grunnlovsteksten før like før tidsfristen for vedtakelse. Spørsmålene som ble diskutert i Stortinget er reflektert i Innst. S. nr. 270 (2003–2004) og i St.forh. (2003–2004) s. 3585–3607.

Ved behandlingen av grunnlovsforslagene, sluttet Stortinget seg til ytringsfrihetskommisjonens og Justisdepartementets forståelse av ytringsfrihetens grunnleggende samfunnsmessige funksjoner. Ytringsfriheten anses således å verne sannhetssøking, individets frie meningsdannelse og demokratiet, jf. Innst. S. nr. 270 (2003–2004) s. 8. Et hovedsiktemål med den nye bestemmelsen har vært å fremheve ytringsfrihetens begrunnelse i grunnlovsteksten. Dette skal bidra til en realistisk avveining mellom hensynene bak inngrep i ytringsfriheten og den skade eller forstyrrelse som inngrepet kan påføre de prosesser ytringsfriheten verner, jf. St.meld. nr. 26 (2003–2004) s. 11.

Bestemmelsens første ledd er en prinsippbestemmelse om ytringsfrihet. Annet ledd omfatter klassisk ytringsfrihet, informasjonsfrihet og retten til taushet i sin alminnelighet. Tredje ledd gir et særlig sterkt vern for politiske ytringer. Vilkårene for inngrep mot politiske ytringer er strengere enn vilkårene for inngrep etter annet ledd. Den nærmere rettslige regulering av blant annet ærekrenkelser, blasfemiske ytringer, rasistiske og andre hatefulle ytringer, politisk reklame/propaganda og ansattes ytringsfrihet, må ta hensyn til avveiningen tredje ledd gir anvisning på. Fjerde ledd angir grensene for forhåndssensur, og har medført at filmsensur rettet mot voksne ikke lenger er tillatt. Femte ledd grunnlovfester den enkeltes rett til dokumentoffentlighet og møteoffentlighet, mens sjette ledd pålegger myndighetene å legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.

Grunnloven § 100 reiser en rekke tolkningsspørsmål. Disse spørsmålene er nærmere berørt i dokumentene det er vist til ovenfor. Dokumentene er tilgjengelige på Justisdepartementets og Stortingets hjemmesider på Internett.

Det ble i 2006 foretatt enkelte språklige endringer i § 100 annet og tredje ledd, se nærmere Innst. S. nr. 75 (2005–2006).

Grunnloven § 100

«Ytringsfrihed bør finde Sted.

Ingen kan holdes retslig ansvarlig for at have meddelt eller modtaget Oplysninger, Ideer eller Budskap, medmindre det lader sig forsvare holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sanhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse. Det retslige ansvar bør være foreskrevet i Lov.

Frimodige Ytringer om Statsstyrelsen og hvilkensomhelst anden Gjenstand ere Enhver tilladte. Der kan kun sættes slige klarlig definerede Grændser for denne Ret, hvor særlig tungtveiende Hensyn gjøre det forsvarligt holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelser.

Forhaandscensur og andre forebyggende Forholdsregler kunne ikke benyttes, medmindre det er nødvendigt for at beskytte Børn og Unge imod skadelig Paavirkning fra levende Billeder. Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter.

Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer. Det kan i Lov fastsættes Begrænsninger i denne Ret ut fra Hensyn til Personvern og af andre tungtveiende Grunde.

Det paaligger Statens Myndigheder at lægge forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig samtale.»

Les mer om ytringsfrihet i Nasjonalbiblioteket

Anbefalt litteratur

Eggen, Kyrre: Ytringsfrihet : vernet om ytringsfriheten i norsk rett, 2002, Finn boken
Fliflet, Arne: Kongeriket Norges grunnlov : grunnloven med kommentarer, 2005, Finn boken