sneller

Plantene har krypende jordstengel og opprette, leddete stengler. Ved leddene sitter en krans skjellaktige blad som ser ut som tenner, og som nederst er vokst sammen til en slire. Det er gjennom denne sliren greinene vokser fram hos de artene som har greiner.

Sporehusene danner et aks i toppen av stengelen, kalt strobili. Sporene hos snellene er alle like, altså har de homospori. I tilknytning til sporene finnes to bånd (elatérer) som ved hjelp av hygroskopiske bevegelser bidrar til å frigjøre sporene fra sporehusene og slik hjelper til i spredningen av sporene. Noen arter produserer egne vårstengler som er uten klorofyll og dermed gule eller gulbrune og som har strobilus i toppen. Hos noen arter visner vårstenglene etter at sporene er spredt, men hos andre utvikles skuddene til grønne sommerstengler med klorofyll.

Som andre planter har snellene generasjonsveksling og hos denne gruppa er gametofyttene som spirer fra sporene ørsmå grønne forkim: hannlige med anteridier og hunnlige med arkegonier. Når eggcellen i arkegoniet er befruktet, vokser den og danner sporofyttene som er de egentlige snellene.

De fleste snellene vokser på fuktige steder.

Sneller vokser spredt over større deler av jorda, men det er få arter på den sørlige halvkule og ingen i Australia. I Sør-Amerika vokser én art, Equisetum giganteum, som blir ti til tolv meter høy.

I Norge er det åtte arter og i tillegg dannes det ganske ofte hybrider mellom noen av artene.

Fossile arter kjennes så langt tilbake som i paleozoikum. Noen av dem var store trær (se calamitter).

Snellene er arter som folk har lagt merke til, kjent igjen og noen arter har hatt nytteverdi. De vanligste navnene på artene med greiner, som åkersnelle, engsnelle og skogsnelle, har vært kjerringrokk, rokk eller varianter av dette. De fleste folkelig navn har ikke skilt på de ulike artene. Snelle-navnene er trolig først og fremst litterære. Opprinnelsen til navnene rokk og snelle kan knyttes til det eldre spinneredskapet håndtein.

Skavgras eller skjefte som er uten sidegreiner har fått egne navn knytta til bruken som skure- eller poleringsredskap. Skjefte er avleda av å skave.

Elvesnelle skiller seg også navnemessig ut idet det vanlige navnet på denne arten har vært storr/starr eller sammensetninger av dette. Dette har trolig tilknytning til opprinnelig bruk av ordet i betydninger som stiv, strittende urt (gress).

Sneller består av bare én nålevende slekt med om lag 20 arter. Hvordan snellene og de andre karsporeplantene skal ordnes systematisk har vært gjenstand for mange oppfatninger. Tidligere ble ofte snellene regnet for å være søstergruppe til alle de andre karsporeplantene, men basert på nye DNA-baserte metoder mener man nå at sneller er en av fire underklasser innen klassen Polypodiidae (bregner og slektninger).

• karsporeplanter

• Elven, Reidar; Bjorå, Charlotte Sletten; Fremstad, Eli; Hegre, Hanne; Solstad, Heidi (2022): Norsk flora, 8. utgåva. Oslo: Samlaget.
• Høeg, Ove Arbo (1974). Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973 Oslo: Universitetsforlaget. (Tilgjengelig digitalt på Nasjonalbiblioteket)
• PPG I. (2016). A community‐derived classification for extant lycophytes and ferns. Journal of systematics and evolution, 54 (6), 563–603.