norsk forfatter. Bodde i USA 1946–63, studerte en tid arkitektur og kunsthistorie. Hennes romanserie om Olav Haraldsson, Sølvhammeren (1961), Jærtegn (1962), Helgenkongen (1963), er preget av fortellertalent og vant et stort publikum. Den ble fulgt av en moderne ekteskapsroman, Glassberget (1966). En stor serie historiske romaner fra tiden etter reformasjonen i Norge ble innledet med Trollsteinen (1970) og fortsatte med Pilegrimsferd (1971), Blåbreen (1973) og Staupet (1975), avsluttet med Skjærsild (1977, og utgitt samlet i bd. 1–5 s.å.).
Ellers har Henriksen skrevet sagaspill, bl.a. Asbjørn Selsbane (i bokform 1972 sammen med Asbjørn Toms) og Sverdet, som ble skrevet for olsokfeiringen i Borg (uroppført 1974). I det hele tatt har sagatidens materiale gitt grunnlag for mange av hennes bøker, med skildring av dramatiske hendelser i tillegg til kunnskapsrikt historisk innblikk. Det gjelder Dronningsagaen (1979) og Kongespeil (1980), og romantrilogien «Bodvars saga»: Odins ravner (1983), Spydet (1984) og Ravn og due (1989), men også sakprosafremstillinger som Sagaens kvinner (1981), Skjebneveven (1982), Verdenstreet (1984), Hellig Olav (1985) og Mot verdens ytterste grense (1988).
Med Klangen av en lutt (2001) og Ildens sang (2002) – to bind som utgjør den sammenhengende beretningen om jesuitten og luttspilleren Jon Bentsson – har Henriksen skrevet to sterke historiske romaner fra tidlig på 1600-tallet, der handlingen flytter seg frem og tilbake fra Norge og ut i mange land i Europa i en farlig og urolig tid. – Hun har også skrevet historisk om Luftforsvaret i romanform, Silhuetter mot hvitt lys (1990), og i sakprosa i bd. 1 (1994) og 2 (1996) av Luftforsvarets historie.