Moss Jernverk

Flere av de gamle norske jernverkene ble lagt til steder hvor det fantes jernmalm. Slik var det ikke med Moss jernverk. Det som kunne graves opp av malm i nærheten var uten større verdi. Det var andre ting som avgjorde lokaliseringen: en elv med et fall på mer enn 23 meter og en foss som så å si lå ut i havgapet, en ideell havn for seilskip, enorme skoger, et omfangsrikt vassdrag til tømmerfløting, og – sist, men ikke minst – nærhet og enkel transport til markedet. Markedet besto i flere festninger rundt Oslofjorden og i København. Mens elva, fossen og havna fungerte som de skulle, viste det seg gjennomgående vanskelig å skaffe nok trekull til verket.

Jernverket ble grunnlagt i 1704, og kongen ga privilegier for drift av verket året etter. Det var ei gunstig tid for å opprette jernverk. Det var krig i Europa (den store nordiske krigen) og krig i vente i Norden, og det trengtes kanoner, kuler og annet krigsmateriell. To andre jernverk ble grunnlag samtidig, nemlig Egelands jernverk og Odal jernverk.

Det var kongens overkammersekretær og deputert for finansene Ernst Ulrich Dose som var den første eieren av jernverket. Dose rakk å få startet anlegget og få privilegier, men døde i 25. november 1706, året før driften kom i gang. Hans enke Margrethe Elisabeth Mohr arvet verket, men utviklet ikke verket videre. Dødsboet ble kjøpt av kammerjunker Jacob von Hübsch og justisråd/etatsråd og senere stiftsbefalingsmann over Island og Færøyene Henrik Ochsen. De eide henholdsvis ¾ og ¼ av jernverket. Ochsen bodde i København hele tiden. Hübsch døde i 1724, og enka, Elisabeth von Hübsch, drev verket sammen med Ochsen fram til 1743. Da havnet hun i økonomiske vansker og måtte overlate sine eiendeler til Ochsen. Han var eneeier av verket fram til 1749.

To kjøpmenn i Fredrikshald (dagens Halden), Erik Ancher og Mathias Wærn, kjøpte verket i 1749. Forholdet mellom kompanjongene ble etter hvert dårlig, og gjennom langvarige prosesser ble Wærn løst ut, slik at Ancher ble eier av verket. Oppgjøret med Wærn kostet Ancher dyrt, samtidig som det var en nedgangstid for jernverkene. Samtidig hadde jernverket i 1758 fått monopol på drift av kanonstøperi i 20 år. Kongen var på denne måten interessert i å opprettholde den krigsviktige produksjonen og innvilget et lån på 100 000 riksdaler til Ancher. Han var eneeier fra 1767 til 1776. Fra 1776 til 1783 gikk jernverket over i eie til Erik Anchers nevøer, Bernt og Jess Ancher. Bernt løste ut Jess Anker i 1783 og eide verket alene. Fra 1784 og til verket ble nedlagt ble det ledet av en stedlig forvalter.

Kammerherre Bernt Anker var Norges rikeste mann i sin tid, og han eide verket fra 1776 til 1805. Moss jernverk med underliggende sagbruk var bare én av hans mange virksomheter, samtidig som det var den mest verdifulle enhet i hans store eiendomskompleks – landets største. Fra 1830 var det valseverk med store leveranser av sagblad til norske sagbruk. Bedriften ble nedlagt i 1876.

Privilegiene ga Moss jernverk vide rettigheter til å utvinne og kjøpe fritt jernmalm. Verket fikk førsterett på malm fra gruvene Høyåsen og Nes gruve ved Arendal. Dersom disse ikke ble drevet av andre, kunne Moss jernverk sjøl drive dem eller få andre til å utvinne malm for verket. Ved oppstarten drev Moss jernverk i egen regi Langsæ gruve, også denne ved Arendal, dessuten et skurv på Vågsnes på Tromøya og utvant malm på gården Kjendalen i Søndeled. Verket fikk også rett til å lete etter og ha rett til å utvinne jern innenfor både verkets egen og andre jernverks sirkumferenser. Denne rause tildeling av rettigheter til malm vitner om hvor viktig det var for kongen at kanonstøpingen på Moss kom i gang.

Likevel var det ikke nok. Hundre år etter oppstarten hadde Moss jernverk omtrent 120 gruver og skjerp rundt Arendal og Skien, langt flere enn noe annet norsk jernverk. Grunnen til det var at gruvene med den beste malmen allerede var tildelt andre jernverk da Moss jernverk startet opp. Verket måtte rett og slett prøve å få det beste ut av gruvene som var igjen. En god del gruver ble ikke drevet i særlig grad, slik som åtte små gruver utenfor Egersund. Også hjemmegruvene i verkets egen sirkumferens var av liten verdi.

Fra midten av 1700-tallet var det fire gruver som ble viktigst for Moss jernverk. Tre av dem lå i Arendalsfeltet: Østre Buøy, Vestre Buøy og Weding. Den siste ga malm av høy kvalitet som kunne brukes til flere ulike produkter. Den fjerde var Langgang i Gjerpen (Skien).

Det fantes en utstrakt handel med malm jernverkene seg i mellom. Ulike produkter krevde ulike kvaliteter på malm, og jernverkene supplerte hverandre der det trengtes. Moss jernverk kjøpte og solgte malm, blant annet fra og til Bærums jernverk.

Moss jernverk var fra starten av tenkt som et støperi for kanoner og ammunisjon. Verket slet lenge med å tilvirke kanoner som tålte skyting. Dette gjaldt særlig for de største kalibrene. Flere ganger sprakk kanonene under prøveskytingen. I perioden 1754–1761 ble det levert 80 18-pundige og 310 12-pundige kanoner til Landetaten. En forsending på 29 12-pundere havnet på havets bunn. Det var få og små leveranser av kanoner til Sjøforsvaret på denne tida.

Jernverket var ledende på spikerproduksjon. Andre viktige produkter var gryter, tønnebånd og sagblader.

• jernverk
• norsk industrihistorie før 1940

• Næs jernverksmuseum
• Østfoldmuseene
• Knut Thorvaldsens side om Moss jernverk

• Dørum, Knut: Hvordan kullbøndene seiret i striden med Bernt Anker – bondepolitikk og bondeøkonomi rundt oslofjorden på 1700-tallet, Historisk tidsskrift, 2006, 85 (3): 403-431.
• Opstad, Lauritz: Moss Jernverk. "Et af de skjönneste Anlæg i Staten". Utgitt av M. Peterson & Søn., Moss: Cammermeyers Boghandel, Gustav E. Raabe, 1950.
• Pettersen, Tage: Konvensjonsgården i Moss: en bauta fra 1814, Kulturarven Vågåmo: Stiftelsen Norsk kulturarv, 2013.
• Svendsen, Åsmund: Konventionsgaarden på Moss verk. Faser i hovedbygningens historie. Østfoldmuseenes skriftserie, 2012.

• Enkelte arkivsaker i Norsk Teknisk Museum (regnskapsbok 1751–52), Moss museum og Bærums Verk, ellers har arkivmateriale blitt oppbevart hos Peterson & Søn, deretter hos Moss by & industrimuseum.