norsk industrihistorie

Bærums Verk. Hammerhytte med herd og stangjernshammer fra den gang det var jernverk her. Stikk av J. G. J. Haas etter maleri av C. A. Lorentzen ca. 1790.

Inne i smeltehytta på Røros Kobberverk, cirka 1894.
Østlandske Petroleumscompagnie ble drevet fra Steilene utenfor Nesodden.
Av /Statsarkivet i Stavanger.
Lisens: CC BY 2.0
Bilde fra produksjonshallen ved Norsk Jernverk, tatt 05.02.1955.
/Norsk Folkemuseum.
Lisens: CC BY-NC-ND

Historisk bilde fra Hydro Aluminium i Holmestrand. Rollforming av lakkerte bånd til tak og fasadeplater.

Av /KF-arkiv ※.

Store skoger, forekomster av malmer og mineraler, variert fiskerikdom langs kysten og usedvanlig store vannkraftressurser dannet grunnlaget for oppbyggingen av mesteparten av Norges industrier.

De fleste virksomhetene har røtter flere hundre år tilbake i tiden. Av ny dato er oppdagelsen av store petroleumsressurser på norsk kontinentalsokkel, som gav grunnlag for en offshoreindustri. Norge er blitt både et industri- og et oljeland.

Historikk

Utviklingen av norsk industri begynte på 1500-tallet med primitiv behandling av råmaterialer som tre og jern. Også før den tid eksisterte en spredt håndverksmessig industri. Men det er først fra 1870-årene at Norge utviklet seg til et moderne industriland.

De eldste industriene, trelastindustren og jernutvinningen, hadde allerede på 1600- og 1700-tallet betydelige dimensjoner. Vannsagen fra 1520 la grunnlaget for en sterk økning i eksporten av trelast.

Senere ble tømmerstokken bearbeidet videre til mekanisk tremasse i 1863 og cellulose i 1874. Etter hvert kunne sliperiene og cellulosefabrikkene selv foredle disse halvfabrikatene til papir, og den moderne papirindustrien vokste frem.

På 1400-tallet ble det bygd smelteovner for utvinning av jern, og støpeteknikken utviklet seg. Kongene jaktet etter metaller, de hevdet enerett til all malm i fjellene, og kongemakten sikret seg avgjørende innflytelse over bergverksdriften.

Dette kom til uttrykk gjennom etablering av en sentral bergverksadministrasjon og Christian 3s bergverksanordning fra 1539. Fra samme tid daterer også de første norske kobber- og sølvverkene seg.

Til eldre norske industrier hører også tobakksindustrien fra 1683, glassverkindustrien fra 1739 og industriell ølbrygging fra omtrent 1820.

Den første norske industristatistikken fra 1829 omfatter 4090 «industribedrifter». Størstedelen, 3400, var sagbruk. Dernest fulgte brennevinsbrennerier med 172, teglverk med 163, stampemøller med 81, tobakksfabrikker med 80, kalkbrennerier med 42, repslagerier med 37 og kornmøller med 29. Bedriftene var imidlertid små.

I de etterfølgende 50 årene ble industrien vesentlig endret og omstrukturert. Medvirkende årsaker var det økonomiske gjennombruddet da Norges Bank gjenopptok sølvveksling til pari i 1842, og Anton Martin Schweigaards tolltariff samme år som betydde mye for import av råvarer og en friere handel for industrien.

Den første betydelige industrialiseringen foregikk støtvis i periodene 1871–1875, 1886–1889 og 1896–1900, og den virket ikke samtidig og med samme styrke i alle bransjer. I 1875 var 16,8 prosent av Norges yrkesaktive befolkning sysselsatt i industrien. Ved århundreskiftet var andelen steget til 19,5 prosent, og der stabiliserte den seg mange år fremover.

Kraftutbyggingen gjennom utnyttelsen av vannressursene satte fart i industrialiseringen i begynnelsen av 1900-tallet. Den falt sammen med oppfinnelser innen elektrokjemien og elektrometallurgien. Opprettelsen av Norsk Hydro i 1905, som ble Norges største industriselskap, gav selve støtet til den storindustrielle ekspansjonen. Aluminiumproduksjonen kom i gang i 1906, nikkelproduksjonen i 1912, og mange andre produksjonsgrener fulgte etter.

Med utbruddet av første verdenskrig i 1914 og innføring av konsesjonslovene kulminerte veksten i industriutbyggingen. Etter 1918 inntraff ingen tilsvarende radikal nydannelse eller utvikling. Først i 1925 ble produksjonsnivået fra 1916 passert.

Depresjonen på slutten av 1920-tallet rammet industrien hardt, men fra 1932 kom produksjonsveksten inn i en raskere takt. På grunn av den beskyttelsespolitikken som mange land, også Norge, praktiserte, ekspanderte særlig hjemmemarkedsindustriene og de skjermede industriene.

Ved krigsutbruddet i 1939 var både antall arbeidere, bedrifter og produksjonsvolum større enn noen gang tidligere. Under krigen og okkupasjonen sank produksjonen, og lå i 1944 på 60 prosent av nivået i 1939.

I 1945 gikk Norge inn i en ny økonomisk vekstperiode med full sysselsetting, vedvarende produksjonsstigning og velstandsøkning. Industrien, som i 1950 sysselsatte hele 25,7 prosent av yrkesbefolkningen, gjennomgikk en omforming.

Størst fremgang hadde skipsbyggingsindustrien og den øvrige verkstedindustrien, den kjemiske industrien, maskinindustrien og den elektrotekniske industrien.

Men mot slutten av 1970-årene oppstod problemer særlig for skipsbyggings- og verkstedindustrien, blant annet som følge av en langvarig skipsfartskrise. Denne industrien har også vært sterkt engasjert med leveranser til offshorevirksomheten.

Slutten av 1900-tallet var preget av at ny teknologi ble tatt i bruk. Datateknologi har bidratt til ytterligere rasjonalisering og effektivisering. I 2014 arbeider under 10 prosent, omtrent 256 000 mennesker, av samtlige norske sysselsatte i industrien. Tar man med oljesektoren øker tallet med 30 000.

Industripolitikk

Det statlige industriengasjementet ble stadig utvidet fra 1945, blant annet med opprettelse av Norsk Jernverk, Årdal og Sunndal Verk, og kontroll av aksjemajoriteten i Norsk Hydro.

Fra 1980-årene har utviklingen gått den andre veien, blant annet gjennom privatisering av Norsk Jernverk, delprivatisering av våpenindustrien i Kongsberg og Raufoss, og omorganisering av Televerket (nå Telenor) og Postverket (nå Posten).

Privatiseringen har gjort at den politiske styringen og mulighetene for de folkevalgte til å drive en aktiv næringspolitikk er svekket.

Både statlige og kommunale etater er imidlertid engasjert i å tilrettelegge for etablering av industrivirksomhet. Distriktspolitiske hensyn ble tillagt voksende betydning i industrien med etableringen av to offentlige utbyggingsfond, som i 1960 ble slått sammen i Distriktenes utbyggingsfond.

I 1993 ble dette slått sammen med blant annet Industrifondet til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), og fra 2004 er oppgavene overtatt av Innovasjon Norge.

I 1960 ble Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) opprettet. Norge fikk derved adgang til et marked på 90 millioner mennesker. Det stilte norsk hjemmemarkedsindustri overfor en stor omstilling.

I 1973 kom handelsavtalen med EF (nå EU) som etappevis avviklet tollen på viktige industrivarer og åpnet et marked i Europa med 300 millioner mennesker. Med EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994, er Norge en del av EUs såkalte indre marked.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Wasberg, Gunnar Christie & Arnljot Strømme Svendsen: Industriens historie i Norge, 1969

Kommentarer (2)

skrev Anders Marthinsen

Jeg ser ikke at det fremkommer med tekstilindustrien i denne artikkelen med virksomheter som kommer på midten av 1800-tallet. Det er betydelig mye av industrihistorien og forståelsen mellom norske og engelske relasjonen som er bygget på det. Hvor briter kommer til Norge og starter fabrikker utfor Bergen og langs Akerselva.

Jeg har skrevet det slik, da dette er en del av læreplanmålet til videregående tredje året.

Industrielle revolusjon i Norge

Selv om Norge hadde utvikling på 1500 og 1600 tallet med sagbruk, bergverk og fiske var ikke landet blitt en moderne industristat enda. Det var England som var først. De hadde oppfinnelser og teknologi som de hadde forbud mot å selge til det som kunne være konkurrenter.
Tekstilindustrien vokste opp i tettsteder og kom til Norge på midten av 1800-tallet.
Utenlandske investorer fant gode forhold for industrietablering i Norge. Billig arbeidskraft og lett tilgjengelighet for vannkraft. De første tekstilfabrikkene ble etablert utenfor Bergen og langs Akerselva i Oslo i 1846.

Pengene, maskinene og kunnskapen kom fra England og Tyskland. De fant billige tomter og isfri havn som ga dem mulighet for handel og råvarer året rundt.
Bomull ble importert fra USA og Egypt. Arbeidskraften og villigheten til jobb var stor blant ungdom fra gårder, og de tok med seg synet på en arbeidsdag skulle være fra morgen til kveld fra gårdsdriftene.

Tettsted vokste frem rundt fabrikkene, og fikk boliger, skoler og institusjoner rundt. Lokalbefolkningen sørget for billig arbeidskraft og et marked med penger i omløp til sitt eget samfunn som ga dem større velferd, og produkter kunne kjøpes av alle. Slik som pris og etterspørsel er styrt rundt.

Rundt overgangen til 1900-tallet begynte flere norske industriarbeidere å stille krav om lønn og arbeidsvilkår. Fagforeningene vokste frem og bedre regelverk ble dannet.
1892 fabrikktilsynsloven vedtatt: forbudt å ansette barn under 12 år til fabrikkarbeid. Loven om 8-timers arbeidsdag ble innført i 1920.

I Norge førte den industrielle revolusjonen med seg store endringer, mye takket den evige kamp for en bedre tilværelse. Lønnsforhold og levekår har endret seg dramatisk i løpet av de siste 150 årene og ført frem til velferdssamfunnet som vi har i dag.
Industrieiere verden over flytter tekstilindustrien til land som ikke har hatt noe industri.
Kina, India og Bangladesh.

kilde: https://ndla.no/subjects/subject:9/topic:1:182163/topic:1:183762/topic:1:183763/resource:1:145863

svarte Ida Scott

Hei! Tusen takk for kommentar og innspill. Denne artikkelen har, som du ganske riktig påpeker, flere mangler. Ny artikkel er bestilt fra fagperson, så vi skal nok få rettet opp i dette snart. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg