norsk industrihistorie

Tekstilindustrien var blant den tidligste norske industrien, og startet opp i 1840-årene. Bildet viser Nedre Vøien Spinderi (Knud Graah) og Hjula Veveri ved Hjulafossen.
Av .
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Den norske industrialiseringen begynte i 1840- og 1850-årene, da landet fikk sine første dampdrevne tekstilfabrikker, selv om det fantes protoindustri som bergverk og jernverk fra 1500–1600-tallet. Gjennombruddet for norsk industri kom først i tiårene rundt 1900. Viktige etapper i den norske industrielle revolusjon er dampsagbruk og høvlerier fra 1860-årene, tremasse-industrien fra 1870-årene, cellulose- og papirindustrien fra 1880-årene og den elektrokjemiske og elektrometallurgiske industrien fra rundt 1900. Av nyere dato er oppdagelsen av store petroleumsressurser på norsk kontinentalsokkel i 1960-årene, som gav grunnlag for en offshoreindustri.

Den første industrielle bølgen (1840–1850-årene)

Aker mekaniske verksted i Oslo ble grunnlagt i 1841 og hadde skipsbygging som hovedaktivitet. Bedriften sysselsatte snart mange arbeidere. Foto fra 1898.
Av /Norsk teknisk museum.
Lisens: CC BY SA 3.0
Nylands Verksted var et skipsbyggeri og skipsreparasjonsverksted, etablert i 1854 med verksted på Grønlandsleiret, men flyttet 1860 til odden Nyland ved Bjørvika, vest for Akerselvas munning. Foto fra rundt 1880.
Av .
Christiania Seildugsfabrik ble grunnlagt i 1856 ved AkerselvaGrünerløkka i Oslo. Fabrikken produserte seilduk og andre tekstilprodukter. Bedriften ble nedlagt i 1978 og fabrikksbygningene er i dag lokaler for Kunsthøyskolen i Oslo. Foto av fabrikkbygninger og arbeidere fra 1906.

Nydalens Compagnie var en norsk tekstilfabrikk. Bedriften ble etablert i 1845 ved Akerselva som Nydalens Bomuldsspinderi på initiativ av Adam Severin Hiorth. Spinneriet var i drift fra 1847. Fra 1867 var det aksjeselskap under navnet Nydalens Compagnie. Bygningene står fortsatt. Bildet viser en del av de gamle spinneribygningene ved Akerselva.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Den første industrielle bølgen nådde de store byene i Norge i 1840- og 1850-årene, og tekstilfabrikker og mekaniske verksteder vant innpass. I 1842 konkluderte finansdepartementet med at industrien i Norge aldri ville kunne drives vidt i Norge. Konkurransen fra utenlandske fabrikker ville bli for stor, og dessuten var daglønnen som arbeiderne krevde for høy. Avgjørende for den første industribølgen i Norge var import av britiske pakkeløsninger. Britiske maskinverksteder sendte fagfolk for å prosjektere og bygge og drive fabrikker med maskiner, og gi norske arbeidere opplæring. Det samme ekspertiseimporten gjaldt i stor utstrekning også for de mekaniske verkstedene som skjøt opp i kjølvannet av tekstilindustrien.

Tekstilindustrien kunne utnytte en sterk etterspørsel i Norge som fulgte folketallsvekst, urbanisering og velstandsøkning. En annen viktig forutsetning var at råbomullen som ble importert, ikke minst fra Storbritannia, var billig. Samtidig virket norsk beskyttelesstoll til å fordyre bomullsgarn og vevde stoffer. For verkstedsindustrien åpnet det seg et stor marked i og med at det var økende etterspørsel. Folk ville kjøpe jordbruksredskaper i jern, slik som ploger og harver, jern til sagbruk, vasshjul og dampmaskiner, veve- og spinnemaskiner og til strykejern i hjemmene. Med dampskipsruter og etter hvert tog og jernbanespor eksploderte behovet for jernprodukter fra verkstedene.

Liberaliseringen i lovverket mot fri produksjon og fri handel drev også fram den første industrialiseringen i 1840-årene. Håndverksloven av 1839 hadde gjort det klart at det ikke skulle kunne opprettes nye laug, og at de etablerte laugene skulle avskaffes når siste mester døde, og læretvangen forsvant. Dette var et angrep på monopolene som laugene hadde hatt med hensyn til produksjon og salg av håndverksartikler. Den nye handelsloven av 1842 hadde gjort det enkelt for alle myndige menn og enslige kvinner (ugifte, separerte, skilte og enker) å starte opp handelsbedrifter i byene, og ladestedene fikk fulle handelsrettigheter på linje med kjøpstedene. Ikke minst ble det lettere å få handelsborgerskap, og småhandel ble helt frigitt uten at man trengte bevilling eller borgerskap. Derimot måtte landhandlerne fremdeles handle et stykke utenfor byen, og de fikk ikke lov til å skrive fast utsalgssted og måtte overholde forbudet mot å selge importvarer fra utlandet. Samme år opphevet Storbritannia utførselsforbudet mot maskiner, noe som forenklet import av teknologi fra verdens ledende industrinasjon.

Christiania markerte seg sterkest av norske byer i den første industrialiseringen i 1840—1870, da mekaniske spinnerier og veverier og mekaniske verksteder grodde opp langs Akerselva og dannet perler på en snor fra Nydalen i nord til Nyland ved havna. Nye industristeder skjøt også opp i Kværnerdalen sør for byen, på Kampen, på Bislett og Skøyen. Import av britisk teknologi var avgjørende. Kristine Bruland har hevdet at nordmennene like mye videreutviklet britiske oppfinnelser som å imitere dem. Norske oppfinnere hadde utdannelsen sin fra utlandet, men fra 1855 ga marinebasen ved Horten praktisk opplæring av kommende ingeniører. Tekniske skoler så dagens lys i Trondheim i 1870, Oslo i 1873 og Bergen i 1875.

Entreprenørene Knut Graah og Adam Hiorth hadde møttes i et spinneri i Manchester, og der funnet ut at de delte de samme fabrikkdrømmene. Senere dro til Christiania, og Hiorth hadde reist Nydalen Compagnie i 1845 og Graah hadde fått i gang Vøiens Bomuldsspinderi i 1846. Det store veveriet HjulaSagene kom opp i 1855. I 1855–1856 kom storbedriften Christiania Seildugsfabrik.

Samtidig skjøt betydelige mekaniske verksteder opp, slik som Akers Mekaniske verksted i 1841, Myrens verksted i 1848 og Christiania Spigerverk i 1853. Også andre byer fulgte etter i 1840-årene med å få bygd tekstilfabrikker, slik som Trondheim og Bergen. Arna utenfor Bergen fikk et stort veveri i 1846, og i 1856 startet Bergens mekaniske verksted opp. I Trondheim hadde Nidelvens mekaniske verksted sett dagens lys allerede i 1843, og Trolla Brug fra 1854 markerte seg som et stort skipsverft. Også Stavanger og Kristiania fikk hvert sitt mekaniske spinneri i 1850-årene. Men Christiania og Aker fortsatte å dominere. I 1865 hadde området 11 av landets 29 spinnerier og veverier, og sysselsatte 1700 av 2750 tekstilfabrikkarbeidere. I 1895 sysselsatte Christiania og Aker nesten en tredel av alle arbeidere i all industri. Christiania uten Aker hadde da halvparten av alle industriansatte som fantes i byene.

Fra 1875 fikk Østlandet sterkest økonomisk vekst av landsdelene. Veksten kom som følge av ekspansjonen for mekaniske verkstedene og treforedlingsindustrien, og den raskt økende urbanisering og sterk befolkningsvekst. Christiania fikk en eksplosjonsartet vekst i folketall, areal, næringsutvikling og administrasjon. Byen hadde 13000 innbyggere i 1814 og 100 000 innbyggere i 1875.

Begrensningene som fulgte den første industrielle bølgen var den svake koplingen mellom vitenskap og industri. Norge manglet lenge tekniske høgskoler, og unge menn måtte utdanne seg til ingeniører i utlandet. Teknologien og ekspertisen måtte i stor grad importeres. Derimot pekte samlingssteder for norske vitenskapsmenn og næringsdrivende i Den tekniske Forening fra 1847 og Polyteknisk forening i 1852.

I 1850 sysselsatte verkstedene, støperiene, spinneriene og veveriene under 2000 arbeidere. Av tolv bedrifter hadde bare to–tre bedrifter over 50 ansatte. I 1885 fantes det 9000 arbeidere i disse industriene. Nå var det fire-fem bedrifter som hadde over 300 kvinner og menn i arbeid.

Fra oppgang til krise (1830–1875)

En nærings- og nytelsesindustri grodde fram i 1880–1890-årene. Freia Chokoladefabrik ble grunnlagt i 1889 av Fredrik Christensen og Olaf Larsen på Rodeløkka i Oslo. Fabrikkbygningene fotografert omkring 1935.
Av /Oslo Museum.
Lisens: CC BY SA 3.0
Fra 1890-årene ble det norske forsvaret kraftig rustet opp, blant annet med ny teknologi, og de gamle våpnene ble byttet ut med moderne Krag-Jørgensen-geværer. Disse ble produsert på Kongsberg Våpenfabrikk. Bildet viser femten norske soldater med Krag-Jørgensen-rifler, cirka 1905. Bildet er antakelig tatt på Vardøhus festning.
Av /Norgeshistorie.
Lisens: CC BY NC ND 3.0
I 1870-årene skjøt det opp en rekke tresliperier langs Drammens- og Skiensvassdraget, og Union i Skien ble den største bedriften. Union Co.s fabrikker, foto fra 1914.
Av .
Lisens: CC BY ND 3.0

Fra rundt 1830 til 1875 utgjorde en lang vekstperiode i norsk næringsliv og eksport. Veksten skyldtes sterk befolkningsvekst, omfattende urbanisering og begynnende industrialisering i Nord-Amerika og Europa. Dette betydde økt etterspørsel etter varer som Norge kunne tilby. I denne perioden ble norske bedrifter også eksportører av industrivarer, slik som maskiner og utstyr fra mekaniske verksteder og høvlet last og tremasse. Økonomisk liberalisme hadde som nevnt åpnet for at mange kunne etablere handels- og industribedrifter, og at toll og andre restriksjoner ble redusert.

Like avgjørende var at staten fra 1842 oppgav paripolitikken og deflasjonspolitikken – å holde spesidaleren og skillingen i fast kurs – noe som gjorde norske varer dyrere i utlandet enn hva en ekspansiv valutapolitikk hadde ført til. Mer tilgang på norsk valuta og lavere kurs styrket norsk eksportnæringer utover 1840-årene. Staten kom endelig til å gi drahjelp ved å sørge for utbygging og standardheving av veier, utbygging av jernbaner og dampskipruter. Staten ble i så måte en moderniseringsagent.

Tiden mellom 1860 og 1875 kalles gjerne den andre fasen i den norske industrialiseringen, med ettervirkninger inn i kriseårene i 1880-årene. På midten av 1870-årene rammet en langvarig internasjonal økonomisk krise også Norge, og først utover på 1890-årene satte det inn en ny oppgang. Lufta gikk ut av en lang oppgang. Investeringene, produksjonen og tilbudet av varer og tjenester nådde et langt høyere nivået enn behovet og etterspørselen. Den mer og mer internasjonaliserte økonomien i landet syntes overopphetet. Krisen førte til omstillinger og teknologisk nyvinning.

Fram til midten av 1870-årene fikk de mekaniske verkstedene stadig flere oppdrag som følge av transportrevolusjonen med damp og stål, sagbruk og tremasseindustri, og det åpnet seg et marked i utlandet for norske verkstedsprodukter. Også fram til århundreskiftet hadde verkstedene mange avtakere av produkter og tjenester, og elektromotorer skulle modernisere næringen. Fra 1875 til 1900 økte antall arbeidere ved verksted- og metallindustrien fra 5000 til 17 000 trass i nedgangstider. Verkstedbedriften O. Mustad og Søn vant eksportmarkeder med sine spikre, økser, hesteskosøm og fiskekroker. Kongsberg Våpenfabrikk etablerte i 1880-årene som storprodusent av Krag-Jørgensen-gevær, og senere harpuner.

En nærings- og nytelsesindustri grodde fram. Det ble flere møller, og nye og større bakerier og bryggerier med større grad av mekanisering dukket opp i byer og større tettsteder. I 1880- og 1890-årene slo hermetikkindustrien igennom, og sukkertøy og sjokolade ble produsert i store fabrikker. Sætre Kjeksfabrik og Freia Chokoladefabrik så dagens lys i 1883 og 1889. I 1890-årene vokste Stavanger fram som den store hermetikkbyen. I 1912 rommet byen 48 hermetikkfabrikker og sysselsatte 3000–4000 personer, i hovedsak kvinner.

I 1860-årene ble det reist en rekke sager og høvlerier som ble drevet ved hjelp av damp. Opphevelsen av sagbruksprivilegiene i 1854 med virkning fra 1860 sprengte bort en viktig hindring. Sammen med ny teknologi – dampmaskinen – kunne entreprenører starte opp sagbruk som ikke var avhengig av fossefall. Rundt Fredrikstad, Drammen, Larvik og Skien vokste en ny trelastindustri opp. Bare langs Glomma ved Fredrikstad kom det opp 26 sager og høvlerier på damp i disse årene. I Fredrikstad steg det fram storgrossister som brødrene Bjørnebye, Julius Nicolai Jacobsen og Søren Wiese. Fra 1855 til 1890 ble folketallet i Fredrikstad tredoblet.

I 1860-årene kom tresliperiene som framstilte tremasse ved å presse tømmeret mot roterende stein. Det begynte først langs Akerselva i Christiania. I 1870-årene skjøt det opp en rekke tresliperier langs Drammens- og Skiensvassdraget, og Union i Skien ble den største bedriften. Treforedlingsindustrien hentet kunnskap og teknologi fra Tyskland og Sveits, men turbiner, drivverk og slipeapparater ble utviklet av norske mekaniske verksteder. Kværner, Myren og Thunes mekaniske verksted rykket fram som pionerer i den teknologiske utviklingen, og norske ingeniører markerte seg på avgjørende måter. Tresliperiene var ikke avhengig av bestemte tømmerdimensjoner, og bedriftene kunne utnytte tømmer av dårlig kvalitet, slik skogene knyttet til Drammensvassdraget mer og mer bød på. Tremasse ble et stadig viktigere eksportprodukt. I 1880-årene sto Norge fram som den største eksportør i verden, og Storbritannia var det viktigste markedet og hovedimportør. Borregaard ble den mest vellykkede cellulosefabrikken, og den startet sin produksjon i 1892 ved Sarpsfossen i Østfold. I 1896 kom den første papirproduksjon i gang. I 1895 leverte Borregaard en tredjedel av verdens celluloseproduksjone.

Norge sakker akterut (1875–1905)

Norges tekniske høgskole i Trondheim ble opprettet i 1910. Hovedbygningen på NTH, tegnet av arkitekt Bredo Greve. Den stod ferdig i 1910. I dag er NTH en del av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet.
Av /NTNU Universitetsbiblioteket.
Lisens: CC BY SA 3.0

Mellom 1875 og 1905 hadde Norge lavere vekst enn Danmark og Sverige, og enda mer sakket Norge etter Tyskland, USA og Storbritannia. Norge vedvarte å henge etter andre skandinavisk land og ledende industrinasjoner i verden med hensyn til å fornye produksjonsmåter, redskaper og maskiner. Norge manglet store forretningsbanker som var villig til å investere i større industrielle foretak, og finanseringskildene var små og mange. Norge savnet også et utviklet verdipapirmarked. De mange små aksjeselskapene kunne ikke dekke det finansieringsbehovet som den nye industrien krevde. Det er betegnende at staten fra 1882 til 1895 stoppet jernbaneutbyggingen. Rundt 5000 anleggsarbeidere måtte finne seg annet arbeid. Masseutvandringen fra Norge til USA, som bare ble overgått av Irland i relativ andel av befolkningen, var et sterkt uttrykk for den økonomiske krisen landet var inne i.

Den store emigrasjonen fra Norge til USA bidro også til å dempe den økonomiske verdiskapingen. Folketapet førte til mindre tilgang på arbeidskraft og kom til å drive lønningene opp. Noe annet er at utvandringen til USA førte til nye kontakter og impulser, og mange utvandrere vendte hjem med penger, ny kunnskap og innsikt om de nye framskrittene og den nye verden over havet.

Også Norge kom til å gjennomgå viktig industrielle fornyelse, i treforeldling, mekanisk verksteder og nytelsesindustrien, ikke minst når det gjaldt hermetikk. Det var også i tidsrommet 1875–1905 at låne- og forvaltningskapitalen i Norge fikk sterkt oppsving. Antallet forretningsbanker tidoblet seg. I 1880 fantes det 135 forretningsbanker, i 1900 så mange som 353. Utbygging og forbedring av skolevesen i Norge skilte seg fra mange andre land i positiv forstand og gav landet en viktig forutsetning for å gå inn i en mer omfattende industrialiseringsfase etter 1905. Skolegang for alle var Venstrestatens motto fra slutten av 1880-årene. Imidlertid var det først i 1910 at Norge fikk sin Norges Tekniske Høiskole, og det i Trondheim.

Den økonomiske veksten som Norge opplevde trass i kriser kom til å bli jevnere fordelt enn i en del andre europeiske land. Reallønnsveksten falt heldig ut for mange, ikke minst arbeiderklassen. Det kooperative innslaget i norsk økonomi slo røtter i alle deler av landet fra 1860-årene og innover på 1900-tallet. Private næringsdrivende, ofte bønder og småbrukere på bygdene, gikk sammen om å starte brennerier, smøreksportforretninger, meierier, innkjøps- og salgslag, slakteier og egglag. Dette styrket den demokratiske kapitalismen. Kommunene ble også eksponenter for en kooperativ ånd gjennom å eie og drive viktige økonomiske institusjoner i lokalsamfunnene. Sparebankene, som brøt fram som en bølge i tiårene rundt 1850, ble ofte noe folkevalgte i formannskap og kommunestyre styrte over. Det kommunale eierskapet ble utvidet til nye virksomheter da elektrisitetsverkene spratt opp i byer og bygder i de to-tre første tiårene av 1900-tallet. Televerkene som reiste seg i samme tiår, hadde enten kommunale eier eller var eid av brukere i aksjeselskap.

Lykkeårene 1905–1914

Norsk Hydro ble grunnlagt i 1905, og satte i gang gjødselfabrikker på Notodden og Rjukan. Kraftstasjonen på Vemork (bildet) ruvet lenge som Norge største vannkraftanlegg

Av /Norsk Hydro/flickr.com.
Lisens: CC BY NC SA 2.0
A/S Sydvaranger, som ble stiftet i 1914, sysselsatte 1400 mann rundt driften av jernmalmleiene sør for Kirkenes. Foto fra anrikingsverket. Lastekrana foran i bildet ble brukt å laste briketter ut til malmtoget som i midten av bildet kommer oppover fra utfraktningsanlegget. Fotografen var sorenskriver i Varanger i årene 1919–1936, så fotografiet er antakelig fra den perioden.
Av /Finnmark Fylkesbibliotek.
Lisens: CC BY NC 3.0
Orkla Grube-Aktiebolag (se Orkla ASA) ble stiftet i 1904 og begynte produksjon og eksport av svovelkis fra Løkken gruve i Meldal, Trøndelag. To arbeidere ved skinnegangene i gruva med et luftlokomotiv. Lokomotivet ble anskaffet i 1913, så fotografiet er fra dette året eller senere.
Av /NTNU.
Lisens: CC BY-SA 4.0
Østlandske Petroleumscompagnie ble drevet fra Steilene utenfor Nesodden.
Av /Statsarkivet i Stavanger.
Lisens: CC BY 2.0

Det virkelig store industrielle gjennombruddet kom fra rundt 1905, etter at et større krakk hadde rammet viktige finans- og næringsmiljøer i 1899. Men i 1900 sto bygg og anlegg, bergverk, industri og kraftproduksjon for 28 prosent av nasjonalproduktet. Industriandelen kom til å synke, før den nådde 30 prosent i 1930. Ennå i 1920 var bare 20 prosent av landets arbeidsstokk knyttet til industri og industrireising.

Hovedkomponenten i denne veksten var elektrisitet. Elver med begrenset vannføring og stor fallhøyde som Norge var rik på, ga grunnlag for storstilt kraftutbygging. Like etter 1900 hadde landet fått 600 elektriske anlegg, og de fleste var knyttet til fabrikker, sagbruk og bergverk. I 1885 kunne treforedlingsbedriften Laugstol Bruk i Skien levere strøm også til private kunder. I 1900 hadde 24 byer i Norge elektrisitet i gater og i hjem. Raskt kom elektromotorer til å erstatte dampdrevne maskiner. I 1920 var det ingen andre land i verden som hadde kommet så langt i å bruke elektrisitet i industriproduksjon, belysning, oppvarming og matlaging i fabrikker, hoteller, restauranter og private hjem. To tredjedeler av den norske befolkningen hadde innlagt strøm i 1920, mens andelen var en tredjedel i Canada og USA, og en sjettedel i Storbritannia og Sverige. Fra 1905 til 1920 hadde Norge den største veksten i bruttonasjonalprodukt i Vest-Europa med en vekst på 60 prosent. I samme periode økte norsk industriproduksjon med 80 prosent.

Elektrisitet var billig å produsere og en lett anvendelig kraft som betydde stor effektivitet. Det var i tiden Kristian Birkeland som oppfinner og Samuel Eyde som entreprenør satte i gang framstilling av kunstgjødsel ved å framstille nitrogen fra luft ved hjelp av elektriske utladninger. Dette ble grunnlaget for at Norsk Hydro startet opp i 1905. Hydro satte i gang gjødselfabrikker på Notodden og Rjukan. Kraftstasjonen på Vemork ruvet lenge som Norge største vannkraftanlegg. Elektriske motorer ble etter 1905 viktige for trevare-, møbel-, hermetikk- og beklednings- og trykkeriindustrien.

Den elektrokjemiske industrien hadde størst vekst. Elektrisiteten banet vei for en moderne og omfattende gruvedrift. Det ble mulig å utvinne mindre rike malmforekomster. Elektrisiteten drev maskiner, til smelting, til elektrolyse og til magnetisk separasjon. Bergverkene Kongsberg og Røros fikk en ny renessanse. Orkla Grube-Aktiebolag satset friskt på å utvinne den kobberholdige svovelkisenLøkken, og ble landets tredje største verk. A/S Sydvaranger, som ble stiftet i 1914, sysselsatte 1400 man rundt driften av jernmalmleiene sør for Kirkenes. Mindre gruvedrift meldte seg i Bjørkåsen i Ballangen, Rana, Malm, Folldal, Kvinesdal og Stord. Jernmalm og svovelkis sto for 96 prosent av bergverksproduksjonen i Norge i mellomkrigstiden. Gruvene leverte råstoffer til smelteverk, slik som i Jørpeland, Eydehavn, Porsgrunn, Notodden, Thamshavn, Meråker, Ulefoss og Kristiania. Aktieselskabet Hafslund fra 1898–1899 bygde kraftstasjonen Sarpsfossen, som forsynte kraft til framstilling av karbid ved et kjemisk smelteverk. Antallet arbeidere i fabrikker, gruver og anlegg steg fra om lag 250 000 i 1875 til 650 000 i 1920.

Elektrisiteten ble viktig for norske verft, selv om største skipene ble bygget i utlandet. Hvalskipene som kom ut i stort antall før første verdenskrig, var en effekt av dette. Aker mekaniske verksted var ledende som produsent av hvalskip. Derimot kom ikke den elektrotekniske industrien i Norge, med bedrifter som Elektrisk Bureau og NEBB i spissen, til å greie seg særlig godt i den internasjonale konkurransen. Den nye fossekraften gav god uttelling for treforedlingen. I årene 1905–1913 økte eksporten av tremasse og cellulose med mer enn femti prosent, og eksporten av papir doblet seg. Den raske teknologiske utviklingen i Norge slo også ut i en rask overgang til eksplosjonsmotoren drevet av petroleum. Rundt 1920 hadde tre av fire fiskebåter norskproduserte motorer.

Industrieventyret hadde en utenlandsk bismak. I 1909 var 39 prosent av samlet aksjeselskap i norsk industri på utenlandske hender. En stor del av investeringene i norsk industri i perioden 1896–1914 ble gjort av utlendinger, og på det meste skjøt utlendingene inn en tredjedel av frisk kapital i ulike industriforetak. Eierne var briter, tyskere, franskmenn, belgiere og dessuten amerikansk-kanadiske selskaper. Svenske industri- og finansfolk som Nils Persson, Knut Tilberg og Marcus Vallenberg raget høyt, og styrte over tungindustribedrifter, slik som Sør-Varanger, Alta, Glomfjord, Sulitjelma, Mo i Rana, Løkken verk, Orkdalsøra, Notodden, Odda og Tyssedal.

Konsesjonslover og fagbevegelse

De mest framtredende fagforbundene på arbeidstakersiden ble Norsk Arbeidsmandsforbund og Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Foto fra Norsk Arbeidsmandsforbunds landsmøte i 1908.
Av .
Lisens: CC BY NC ND 3.0

De utenlandske investeringene tvang fram statlig regulering og kontroll. Særlig oppsiktsvekkende var det i 1909 at utenlandske selskaper hadde hånd om 80 prosent av aksjekapitalen i bergverkene og 85 prosent i den kraftkrevende industrien. Konsesjonslovene fra 1906 og 1917 betydde at kjøp av naturressurser, slik som vannkraft, skoger og bergverk, måtte godkjennes. Særlig var lovene rettet mot utenlandsk kjøp av norsk eiendom. Lokalsamfunn ble sikret at utbyggerne måtte sørge for boliger skoler og butikker for lokalsamfunn rundt industribedrifter, at norsk industri skulle levere maskiner og utstyr og at stat og kommuner ble sikret inntekter ved konsesjonsavgifter. Hjemfallsretten skulle også hindre varig utenlandsk eierskap eller varig monopolisering i næringsgrener. Etter 60-80 år skulle gruver og vannfall falle tilbake til den norske stat uten vederlag.

Industrialiseringen rundt 1900 førte til utviklingen av en sterk fagbevegelse rundt arbeiderne og en omfattende motmobilisering av arbeidsgiverne. I 1899 sto Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon fram som hovedorganisasjonen for arbeiderne, og i 1900 frontet arbeidsgiverne med det nystiftede Norsk Arbeidsgiverforening. Organiseringen på begge sider i arbeidslivet førte til tidlig gjennombrudd for tariffavtaler og gjensidig respekt og forståelse for bruk av kampmidler i arbeidskonflikter, slik som streik og lockout. Den landsomfattende tariffavtalen i 1907 ble skjellsettende. De mest framtredende fagforbundene på arbeidstakersiden ble Norsk Arbeidsmandsforbund og Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund. Mange forbund ble knyttet til LO, og alt i 1906–1907 hadde antall medlemmer skutt i været til 37 000. Organiseringen innen arbeidslivet førte til tryggere ansettelser og sterkere oppsigelsesvern, men ikke til sterk lønnsøkning. Tariffsystemet virket som en modererende kraft i lønnsoppgjørene. I tillegg kom Venstres statsminister Gunnar Knutsen til å gå langt i å sikre fred i arbeidslivet og med lover om tvungen megling og tvungen voldgift og opprettelse av arbeidsrett i 1915. Dette satte grenser for hvor langt arbeidskampene kunne utarte.

Første verdenskrig (1914–1918)

Under første verdenskrig opplevde Norge som nøytralt land en jobbetid og stor etterspørsel etter norske varer i utlandet. Innenfor alumiuniums- og nikkelindustrien ble det satset friskt. Kristiansand Nikkelraffineringsverk søkte å etablere seg i Canada, mens Norsk Aluminium Company kjøpte forekomster av bauxitt i Frankrike og Nederlandsk Guyana og reiste et verk i Frankrike som produserte aluminiumoksid. Selskapet grunnla også et aluminiumsverk i Høyanger i Sogn.

Imidlertid kom norsk industri til å merke problemer utover krigen når den ikke kunne få tak i maskiner, deler og råstoffer som man var avhengig av fra utlandet. Størst betydning var det at Storbritannia og Tyskland tvang Norge til å slutte å eksportere fisk, mineraler og metaller til Tyskland. En rekke aksjeselskap fristet lykken, og handel med matvarer kunne gi store fortjenester.

Utviklingen under første verdenskrig beveget norske myndigheter til å regulere priser, trygge matforsyningen til husholdningene og offentlig kontroll av produksjon og næringslivet. Det ble opprettet to nye departementer, Provianteringsdepartementet i 1916 og Industridepartementet i 1917. I de mange kommunene kom det i stand en provianteringskommisjon som sørget for å fordele forsyninger til innbyggerne og for å tilsyn med lokale priser og markeder, og å subsidiere nødvendighetsartikler, slik som kull, til fattige og vanskeligstilte.

Stillstand og omstilling (1920–1940)

Bilde fra produksjonshallen ved Norsk Jernverk, tatt 05.02.1955.
/Norsk Folkemuseum.
Lisens: CC BY-NC-ND

Fra høsten 1920 trakk krisen i verdensøkonomien Norge med i fallet. Prisene falt, og bedriftene fikk en merke en stupende etterspørsel og store overskuddslagre, og handelen mellom landene skrumpet kraftig inn. I Norge kom en tredjedel av flåten til å ligge i opplag i 1921. Krisene meldte seg i tur i 1920-årene. En bedring meldte seg i siste del av 1920-årene, men den store bankkrisen i 1929 slo hardt inn over Norge i 1930-årene, før krisen var overvunnet rundt 1935. De svarte årene var 1921, 1926–1927 og 1931–1934.

Siste del av 1930-årene betydde en ny økonomisk oppgangstid. Noe som forsterket den økonomiske krisen i Norge i 1920-årene var paripolitikken som tok strupetak på norsk eksporthandel, og begrenset veksten i de gode årene, og gjorde gjelda langt verre å bære for bedrifter, banker, kommuner og småbrukere. Resultatet var ikke bare at bedrifter og gårdbrukere gikk konkurs, men også en rekke banker, og kommuner måtte under statlig administrasjon. De tunge investeringene i elektrisitetsverk rammet både kommuner og lokale sparebanker.

I 1920 hadde Norge 192 forretningsbanker, i 1935 var tallet nesten halvert. Opp mot 50 000 gårder gikk under hammeren fra 1927 til 1936. Den norske industriproduksjonen sto fra 1920 til 1935 så å si stille. Det var ingen reell vekst, i sterk kontrast til årene 1905–1920. I 1933 slo krisa sterkt ut for industrien. Hvert tredje fagforeningsmedlem i Norge gikk arbeidsløs.

Noe av krisen for den norske industrien, var «hjemmelaget». Den nye paripolitikken som Nicolai Rygg, direktør ved Norges Bank, sto for, fikk negative virkninger. Forsøket på å holde en høy kronekurs svekket avsetningen av norske eksportvarer. Kronen ble bundet til gullstandarden og til det britiske pundet. Norsk treforedlingsindustri merket det snart da utenlandske kjøpere brøt sine kjøpskontrakter, og høvlet last, tremasse, cellulose og papir ikke kom ut. Union i Skien, som var en sammenslutning av tretten treforedlingsbedrifter, måtte skjære kraftig ned på produksjon, permittere arbeidere og søke å skru lønningene ned. Dette sparket i gang en storstreik. Slik historikeren Sverre Knutsen har påpekt, kom sviktende bankhåndverk til å ramme norsk næringsliv. Lånelysten og risikoviljen hos norske banker fortsatte etter 1920 i tider da det var all grunn til å stramme inn. Dette førte flere banker inn i store tap og konkurser enn tilfellet hadde vært om forsiktighet og måtehold hadde fått grunnen.

Rasjonalisering og stordrift ble løsningen ut av krisen. Hydro valgte å gå inn i trusten under I. G. Farbenindustrie i 1927, tok i bruk Haber-Bosch-patentene og ved hjelp av nye metoder begynte produksjon av ammoniakk på Notodden. Ammoniakkfabrikken måtte legges ned etter få år. Flere norske storbedrifter ble lagt ut på billigsalg for utlendinger. Det gjaldt det norskeide aluminiumsselskapet NACO med bedrifter i Høyanger og Holmestrand og det norske teknologiselskapet Elkem, og det store nikkelverket i Kristiansand.

For norske politikere og myndigheter ble det viktig å forhindre for mange sammenslutninger og prisavtaler. Trustene skulle motarbeides. Prislovene av 1920 og 1922 og trustloven av 1926 tok sikte på å holde konkurransen oppe og sikre priser etter loven om tilbud og etterspørsel. I 1931 søkte Venstre-regjeringen å forhindre fusjonen mellom det norske Lilleborg og det britisk-nederlandske Unilever, men uten å lykkes. Dette førte til regjeringskrise.

Likevel var tilnærmingen til Hydro tidstypisk. Bedriftene søkte å innføre nye produksjonsmåter, senke kostnadene og utgiftene, redusere arbeidsstokken og lønnsutgifter og finne nye markeder. Standard- og masseproduksjon vant stadig større plass i industrien. Man søkte å overvåke, kontrollere og effektivisere arbeidsdagen til de ansatte. Det skulle bli færre tomme vendinger og tiden skulle utnyttes bedre, og mer skulle lages og skapes per time. Samlebånd, spesialiserte og disiplinerte arbeidsoperasjoner under oppsyn av kontrollører kom stadig flere arbeidere til å måtte leve under. Nå kunne dyre fagarbeidere erstattes av ungdom og kvinner uten fagopplæring som kunne lønnes mindre.

De som lyktes gjennom krisene, var bedrifter som greide å møte nye behov i markedet. Kunstsilke ble en suksess for treforedlingsbedrifter som Borregaard og Saugbrugsforeningen. Akers mekaniske verksted lyktes i å lage motorskip for norske redere som på den måten styrket sin konkurranseevne på verdenshavene. Den norske tramptrafikken mellom andre land med norske tankere, hadde stort hell med seg, og mange redere greide seg godt gjennom mellomkrigstiden.

Askim gummivarefabrikk fra 1920 slo seg opp blant annet ved å produsere bilringer i tiår med sterk økning i biler og motorisert trafikk. Folketallsøkningen i 1930-årene dro i gang boligbygging som gagnet snekkere og murere i mange byer, som igjen hadde gode ringvirkninger for for eksempel industri som laget sement og byggevarer. Møbelfabrikkene på Sunnmøre sto fram som enda en industrisuksess på 1930-tallet da en ny velstandsøkning meldte seg. Regionen nøt godt av aksept om å holde arbeidslønningene lave. Industribedrifter som framstilte elektriske maskiner og apparater som komfyrer og støvsugere, maktet å finne et stadig voksende marked.

Mot lysere tider

Historisk bilde fra Hydro Aluminium i Holmestrand. Rollforming av lakkerte bånd til tak og fasadeplater.

Av /KF-arkiv ※.

I 1931 oppgav Norges Bank gullstandarden og satte i gang en betydelig devaluering etter at britene hadde gjort det først. I 1935 kom Arbeiderpartiet til makten, og Nygaardsvold-regjeringen søkte å presentere kriseløsninger i samspill med arbeids- og næringslivet. Billig masseproduksjon av forbruksvarer skulle forenes med fred og enighet mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne, og en sterk stat med vilje til å gripe inn i økonomien. Etter 1935 kom omstillingene og rasjonaliseringen i de mange norske småbedriftene til stadig større nytte da de internasjonale konjunkturene forbedret seg betraktelig. En økonomisk nasjonalisme vokste fram i 1920- og 1930-årene, og holdningen om at alle landets innbyggere burde kjøpe norsk bredte seg. Allerede i 1921 ble Landsforeningen Norsk Arbeide stiftet.

Flere organisasjoner kom til å drive kampanjer og propaganda for at nordmenn burde være lojale mot norske industribedrifter og produsenter. Etter 1935 slo også John Maynard Keynes' teori gjennom om at staten burde føre motkrisepolitikk ved å øke offentlige investeringer og utgifter, noe som ville øke produksjon, omsetning og sysselsetting, og til slutt skape økonomisk vekst. I realiteten kom arbeiderpartiregjeringen til å føre en nokså forsiktig økonomisk politikk. Imidlertid ble partiets ideologer, slik som Ole Colbjørnsen og Axel Sømme, overbevist om at staten måtte spille en aktiv og ekspansjonistisk økonomisk politikk, og det betydde at staten måtte sette hjulene i gang gjennom større planer og programmer. Det betydde ikke bare økte offentlige utgifter i veier, sykehus og bygg, men åpnet også for mer statlig eierskap i industri og næringspolitikk. Treårsplanen som Colbjørnsen og Sømme presenterte i 1933 foregrep den økonomiske politikken som Arbeiderpartiet kjørte fram etter 1945.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Anders Marthinsen

Jeg ser ikke at det fremkommer med tekstilindustrien i denne artikkelen med virksomheter som kommer på midten av 1800-tallet. Det er betydelig mye av industrihistorien og forståelsen mellom norske og engelske relasjonen som er bygget på det. Hvor briter kommer til Norge og starter fabrikker utfor Bergen og langs Akerselva.

Jeg har skrevet det slik, da dette er en del av læreplanmålet til videregående tredje året.

Industrielle revolusjon i Norge

Selv om Norge hadde utvikling på 1500 og 1600 tallet med sagbruk, bergverk og fiske var ikke landet blitt en moderne industristat enda. Det var England som var først. De hadde oppfinnelser og teknologi som de hadde forbud mot å selge til det som kunne være konkurrenter.
Tekstilindustrien vokste opp i tettsteder og kom til Norge på midten av 1800-tallet.
Utenlandske investorer fant gode forhold for industrietablering i Norge. Billig arbeidskraft og lett tilgjengelighet for vannkraft. De første tekstilfabrikkene ble etablert utenfor Bergen og langs Akerselva i Oslo i 1846.

Pengene, maskinene og kunnskapen kom fra England og Tyskland. De fant billige tomter og isfri havn som ga dem mulighet for handel og råvarer året rundt.
Bomull ble importert fra USA og Egypt. Arbeidskraften og villigheten til jobb var stor blant ungdom fra gårder, og de tok med seg synet på en arbeidsdag skulle være fra morgen til kveld fra gårdsdriftene.

Tettsted vokste frem rundt fabrikkene, og fikk boliger, skoler og institusjoner rundt. Lokalbefolkningen sørget for billig arbeidskraft og et marked med penger i omløp til sitt eget samfunn som ga dem større velferd, og produkter kunne kjøpes av alle. Slik som pris og etterspørsel er styrt rundt.

Rundt overgangen til 1900-tallet begynte flere norske industriarbeidere å stille krav om lønn og arbeidsvilkår. Fagforeningene vokste frem og bedre regelverk ble dannet.
1892 fabrikktilsynsloven vedtatt: forbudt å ansette barn under 12 år til fabrikkarbeid. Loven om 8-timers arbeidsdag ble innført i 1920.

I Norge førte den industrielle revolusjonen med seg store endringer, mye takket den evige kamp for en bedre tilværelse. Lønnsforhold og levekår har endret seg dramatisk i løpet av de siste 150 årene og ført frem til velferdssamfunnet som vi har i dag.
Industrieiere verden over flytter tekstilindustrien til land som ikke har hatt noe industri.
Kina, India og Bangladesh.

kilde: https://ndla.no/subjects/subject:9/topic:1:182163/topic:1:183762/topic:1:183763/resource:1:145863

svarte Ida Scott

Hei! Tusen takk for kommentar og innspill. Denne artikkelen har, som du ganske riktig påpeker, flere mangler. Ny artikkel er bestilt fra fagperson, så vi skal nok få rettet opp i dette snart. Vennlig hilsen Ida Scott, redaksjonen.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg