Store skoger, forekomster av malmer og mineraler, variert fiskerikdom langs kysten og usedvanlig store vannkraftresurser dannet grunnlaget for oppbyggingen av mesteparten av landets industrier.

De fleste virksomheter har røtter flere hundre år tilbake i tiden. Av ny dato er oppdagelsen av store petroleumsresurser på norsk kontinentalsokkel, som gav grunnlag for en offshoreindustri. Norge er blitt både et industri- og oljeland.

Utviklingen av norsk industri begynte på 1500-tallet med primitiv behandling av råmaterialer som tre og jern. Også før den tid eksisterte en spredt håndverksmessig industri. Men det er først fra 1870-årene at Norge utviklet seg til et moderne industriland.

De eldste industrier, trelastindustri og jernutvinning, hadde allerede på 1600- og 1700-tallet betydelige dimensjoner. Vannsagen fra 1520 la grunnlaget for en sterk økning i eksporten av trelast.

Senere ble tømmerstokken bearbeidet videre til mekanisk tremasse (1863) og cellulose (1874). Etter hvert kunne sliperiene og cellulosefabrikkene selv foredle disse halvfabrikatene til papir, og den moderne papirindustri vokste frem.

På 1400-tallet ble det bygd smelteovner for utvinning av jern, og støpeteknikken utviklet seg. Kongene jaktet etter metaller, de hevdet enerett til all malm i fjellene, og kongemakten sikret seg avgjørende innflytelse over bergverksdriften.

Dette kom til uttrykk gjennom etablering av en sentral bergverksadministrasjon og Christian 3s bergverksanordning (1539). Fra samme tid daterer også de første norske kobber- og sølvverk seg.

Til de eldre norske industrier hører også tobakksindustrien fra 1683, glassverkindustrien fra 1739 og industriell ølbrygging fra omtrent 1820.

Den første norske industristatistikk fra 1829 omfatter 4090 «industribedrifter». Størstedelen, på 3400 bedrifter, var sagbruk. Dernest fulgte brennevinsbrennerier (172), teglverk (163), stampemøller (81), tobakksfabrikker (80), kalkbrennerier (42), repslagerier (37) og kornmøller (29). Bedriftene var imidlertid små.

I de etterfølgende 50 år ble industrien vesentlig endret og omstrukturert. Medvirkende årsaker var det økonomiske gjennombrudd da Norges Bank gjenopptok sølvveksling til pari (1842), og Anton Martin Schweigaards tolltariff (s.å.) som betydde mye for import av råvarer og en friere handel for industrien.

Den første betydelige industrialisering foregikk støtvis, i periodene 1871–75, 1886–89 og 1896–1900, og den virket ikke samtidig og med samme styrke i alle bransjer. I 1875 var 16,8 prosent av Norges yrkesaktive befolkning sysselsatt i industrien. Ved århundreskiftet var andelen steget til 19,5 prosent, og der stabiliserte den seg mange år fremover.

Kraftutbyggingen gjennom utnyttelsen av vannressursene satte fart i industrialiseringen i begynnelsen av 1900-tallet. Den falt sammen med oppfinnelser innen elektrokjemien og elektrometallurgien. Opprettelsen av Norsk Hydro 1905, som ble Norges største industriselskap, gav selve støtet til den storindustrielle ekspansjon. Aluminiumproduksjonen kom i gang 1906, nikkelproduksjonen 1912 og mange andre produksjonsgrener fulgte etter.

Med utbruddet av første verdenskrig i 1914 og innføring av konsesjonslovene, kulminerte veksten i industriutbyggingen. Etter 1918 inntraff ingen tilsvarende radikal nydannelse eller utvikling. Først 1925 ble produksjonsnivået fra 1916 passert.

Depresjonen på slutten av 1920-tallet rammet industrien hardt, men fra 1932 kom produksjonsveksten inn i en raskere takt. På grunn av den beskyttelsespolitikk som mange land, også Norge, praktiserte, ekspanderte særlig hjemmemarkedsindustriene og de skjermede industrier.

Ved krigsutbruddet i 1939 var både antall arbeidere, bedrifter og produksjonsvolum større enn noen gang tidligere. Under krigen og okkupasjonen sank produksjonen, og lå 1944 på 60 prosent av nivået i 1939.

I 1945 gikk Norge inn i en ny økonomisk vekstperiode med full sysselsetting, vedvarende produksjonsstigning og velstandsøkning. Industrien, som 1950 sysselsatte hele 25,7 prosent av yrkesbefolkningen, gjennomgikk en omforming.

Størst fremgang hadde skipsbyggingsindustrien og den øvrige verkstedsindustri, den kjemiske industri, maskinindustrien og den elektrotekniske industri.

Men mot slutten av 1970-årene oppstod problemer særlig for skipsbyggings- og verkstedindustrien, blant annet som følge av en langvarig skipsfartskrise. Denne industrien har også vært sterkt engasjert med leveranser til offshorevirksomheten.

Slutten av 1900-tallet var preget av at ny teknologi ble tatt i bruk. Datateknologi har bidratt til ytterligere rasjonalisering og effektivisering. I 2014 arbeider under 10 prosent av samtlige norske sysselsatte i industrien. Det er omtrent 256 000 mennesker. Tar man med oljesektoren øker tallet med 30 000.

Det statlige industriengasjement ble stadig utvidet fra 1945, blant annet med opprettelse av Norsk Jernverk, Årdal og Sunndal Verk, og kontroll av aksjemajoriteten i Norsk Hydro.

Fra 1980-årene har utviklingen gått den andre veien, blant annet gjennom privatisering av Norsk Jernverk, delprivatisering av våpenindustrien i Kongsberg og Raufoss, og omorganisering av Televerket (nå Telenor) og Postverket (nå Posten).

Privatiseringen har gjort at den politiske styringen og mulighetene for de folkevalgte til å drive en aktiv næringspolitikk er svekket.

Både statlige og kommunale etater er imidlertid engasjert i å tilrettelegge for etablering av industrivirksomhet. Distriktspolitiske hensyn ble tillagt voksende betydning i industrien med etableringen av to offentlige utbyggingsfond, som 1960 ble slått sammen i Distriktenes utbyggingsfond.

I 1993 ble dette slått sammen med blant annet Industrifondet til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), og fra 2004 er oppgavene overtatt av Innovasjon Norge.

I 1960 ble Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) opprettet. Norge fikk derved adgang til et marked på 90 millioner mennesker. Det stilte norsk hjemmemarkedsindustri overfor en stor omstilling.

I 1973 kom handelsavtalen med EF (nå EU) som etappevis avviklet tollen på viktige industrivarer og åpnet et marked i Europa med 300 millioner mennesker. Med EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994, er Norge en del av EUs såkalte indre marked.

  • Wasberg, Gunnar Christie & Arnljot Strømme Svendsen: Industriens historie i Norge, 1969

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.