Store skoger, forekomster av malmer og mineraler, variert fiskerikdom langs kysten og usedvanlig store vannkraftressurser dannet grunnlaget for oppbyggingen av mesteparten av Norges industrier.

De fleste virksomhetene har røtter flere hundre år tilbake i tiden. Av ny dato er oppdagelsen av store petroleumsressurser på norsk kontinentalsokkel, som gav grunnlag for en offshoreindustri. Norge er blitt både et industri- og et oljeland.

Utviklingen av norsk industri begynte på 1500-tallet med primitiv behandling av råmaterialer som tre og jern. Også før den tid eksisterte en spredt håndverksmessig industri. Men det er først fra 1870-årene at Norge utviklet seg til et moderne industriland.

De eldste industriene, trelastindustren og jernutvinningen, hadde allerede på 1600- og 1700-tallet betydelige dimensjoner. Vannsagen fra 1520 la grunnlaget for en sterk økning i eksporten av trelast.

Senere ble tømmerstokken bearbeidet videre til mekanisk tremasse i 1863 og cellulose i 1874. Etter hvert kunne sliperiene og cellulosefabrikkene selv foredle disse halvfabrikatene til papir, og den moderne papirindustrien vokste frem.

På 1400-tallet ble det bygd smelteovner for utvinning av jern, og støpeteknikken utviklet seg. Kongene jaktet etter metaller, de hevdet enerett til all malm i fjellene, og kongemakten sikret seg avgjørende innflytelse over bergverksdriften.

Dette kom til uttrykk gjennom etablering av en sentral bergverksadministrasjon og Christian 3s bergverksanordning fra 1539. Fra samme tid daterer også de første norske kobber- og sølvverkene seg.

Til eldre norske industrier hører også tobakksindustrien fra 1683, glassverkindustrien fra 1739 og industriell ølbrygging fra omtrent 1820.

Den første norske industristatistikken fra 1829 omfatter 4090 «industribedrifter». Størstedelen, 3400, var sagbruk. Dernest fulgte brennevinsbrennerier med 172, teglverk med 163, stampemøller med 81, tobakksfabrikker med 80, kalkbrennerier med 42, repslagerier med 37 og kornmøller med 29. Bedriftene var imidlertid små.

I de etterfølgende 50 årene ble industrien vesentlig endret og omstrukturert. Medvirkende årsaker var det økonomiske gjennombruddet da Norges Bank gjenopptok sølvveksling til pari i 1842, og Anton Martin Schweigaards tolltariff samme år som betydde mye for import av råvarer og en friere handel for industrien.

Den første betydelige industrialiseringen foregikk støtvis i periodene 1871–1875, 1886–1889 og 1896–1900, og den virket ikke samtidig og med samme styrke i alle bransjer. I 1875 var 16,8 prosent av Norges yrkesaktive befolkning sysselsatt i industrien. Ved århundreskiftet var andelen steget til 19,5 prosent, og der stabiliserte den seg mange år fremover.

Kraftutbyggingen gjennom utnyttelsen av vannressursene satte fart i industrialiseringen i begynnelsen av 1900-tallet. Den falt sammen med oppfinnelser innen elektrokjemien og elektrometallurgien. Opprettelsen av Norsk Hydro i 1905, som ble Norges største industriselskap, gav selve støtet til den storindustrielle ekspansjonen. Aluminiumproduksjonen kom i gang i 1906, nikkelproduksjonen i 1912, og mange andre produksjonsgrener fulgte etter.

Med utbruddet av første verdenskrig i 1914 og innføring av konsesjonslovene kulminerte veksten i industriutbyggingen. Etter 1918 inntraff ingen tilsvarende radikal nydannelse eller utvikling. Først i 1925 ble produksjonsnivået fra 1916 passert.

Depresjonen på slutten av 1920-tallet rammet industrien hardt, men fra 1932 kom produksjonsveksten inn i en raskere takt. På grunn av den beskyttelsespolitikken som mange land, også Norge, praktiserte, ekspanderte særlig hjemmemarkedsindustriene og de skjermede industriene.

Ved krigsutbruddet i 1939 var både antall arbeidere, bedrifter og produksjonsvolum større enn noen gang tidligere. Under krigen og okkupasjonen sank produksjonen, og lå i 1944 på 60 prosent av nivået i 1939.

I 1945 gikk Norge inn i en ny økonomisk vekstperiode med full sysselsetting, vedvarende produksjonsstigning og velstandsøkning. Industrien, som i 1950 sysselsatte hele 25,7 prosent av yrkesbefolkningen, gjennomgikk en omforming.

Størst fremgang hadde skipsbyggingsindustrien og den øvrige verkstedindustrien, den kjemiske industrien, maskinindustrien og den elektrotekniske industrien.

Men mot slutten av 1970-årene oppstod problemer særlig for skipsbyggings- og verkstedindustrien, blant annet som følge av en langvarig skipsfartskrise. Denne industrien har også vært sterkt engasjert med leveranser til offshorevirksomheten.

Slutten av 1900-tallet var preget av at ny teknologi ble tatt i bruk. Datateknologi har bidratt til ytterligere rasjonalisering og effektivisering. I 2014 arbeider under 10 prosent, omtrent 256 000 mennesker, av samtlige norske sysselsatte i industrien. Tar man med oljesektoren øker tallet med 30 000.

Det statlige industriengasjementet ble stadig utvidet fra 1945, blant annet med opprettelse av Norsk Jernverk, Årdal og Sunndal Verk, og kontroll av aksjemajoriteten i Norsk Hydro.

Fra 1980-årene har utviklingen gått den andre veien, blant annet gjennom privatisering av Norsk Jernverk, delprivatisering av våpenindustrien i Kongsberg og Raufoss, og omorganisering av Televerket (nå Telenor) og Postverket (nå Posten).

Privatiseringen har gjort at den politiske styringen og mulighetene for de folkevalgte til å drive en aktiv næringspolitikk er svekket.

Både statlige og kommunale etater er imidlertid engasjert i å tilrettelegge for etablering av industrivirksomhet. Distriktspolitiske hensyn ble tillagt voksende betydning i industrien med etableringen av to offentlige utbyggingsfond, som i 1960 ble slått sammen i Distriktenes utbyggingsfond.

I 1993 ble dette slått sammen med blant annet Industrifondet til Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), og fra 2004 er oppgavene overtatt av Innovasjon Norge.

I 1960 ble Det europeiske frihandelsforbund (EFTA) opprettet. Norge fikk derved adgang til et marked på 90 millioner mennesker. Det stilte norsk hjemmemarkedsindustri overfor en stor omstilling.

I 1973 kom handelsavtalen med EF (nå EU) som etappevis avviklet tollen på viktige industrivarer og åpnet et marked i Europa med 300 millioner mennesker. Med EØS-avtalen, som trådte i kraft i 1994, er Norge en del av EUs såkalte indre marked.

  • Wasberg, Gunnar Christie & Arnljot Strømme Svendsen: Industriens historie i Norge, 1969

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.