Innenfor zoroastrismen og spesielt blant parserne i India, men også i Pakistan og Iran, blir betegnelsen dakhma brukt om lave runde tårn, begravelseshus. I nyere tid kalles disse «stillhetens tårn».
De detaljerte ritene for begravelser er best kjent fra moderne tid og tar sitt utgangspunkt i forestillinger om døde kroppers urenhet. De kultisk urene likene må ikke komme i berøring med ild, jord og vann, og de legges derfor på toppen av tårnene og utsettes for rovfugler (gribber), vær og vind. Menn legges ytterst, kvinner i midten og barn i midten. Når alle bløtdelene er borte, noe som kan ta fra noen timer til ett år, samles knoklene i bunnen. Derfra fører fire kanaler som leder ut til mindre groper. Ved hjelp av kalk, kull og sandfiltre blir også de siste restene etter hvert oppløst her.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.