Mani, iransk religionsstifter, grunnlegger av manikeismen, født av iranske foreldre i Ktesifon i det nåværende Irak. Han vokste opp i et miljø preget av stort religiøst mangfold, bl.a. gnostiske retninger, astrologi og zoroastrisme. Fra han var 12 år gammel fikk han åpenbaringer som gav ham en sterk kallsfølelse. Da han var 24, stod han frem og forkynte en gnostisk lære der kontrasten mellom den guddommelige lysverden og det demoniske mørket spilte en sentral rolle. Han skapte en dramatisk mytologi omkring menneskesjelens lengsel etter å frigjøres fra materie og forgjengelighet. Selv betraktet han seg som «profetens segl», den siste i en rekke profeter som bestod av Buddha, Zarathustra og Jesus. Sitt voksne liv viet han til en utrettelig misjonsinnsats og lange reiser, bl.a. til India. Han ønsket å forkynne sin lære til hele menneskeheten, og skrev selv en rekke bøker på arameisk og middelpersisk. Dessverre er det bare fragmenter som er bevart av disse skriftene, men det er klart at han hadde svært gode kunnskaper om religioner i sin samtid, medregnet kristendommen og mahayana-buddhismen.

Den iranske kongen Shapur 1 i sasanide-dynastiet var velvillig overfor Mani og lot ham fritt forkynne sin lære. Etter Shapurs død 272 oppnådde imidlertid magerne, det tradisjonelle persiske presteskapet, å vende de følgende kongene mot Mani. Etter ordre fra Baram 1 ble han kastet i fengsel og døde i fangenskap. Mani var en original religiøs tenker, en stor organisator og grunnlegger av en religion som i over tusen år var spredt fra Nord-Afrika til Kina.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.