Mani

Mani var en iransk religionsstifter og grunnleggeren av manikeismen, født av iranske foreldre i Ktesifon i det nåværende Irak. Mani var en original religiøs tenker, en stor organisator og grunnlegger av en religion som i over tusen år var spredt fra Nord-Afrika til Kina.

Mani vokste opp i et miljø preget av stort religiøst mangfold, blant annet gnostiske retninger, astrologi og zoroastrisme. Fra han var 12 år gammel mente han å få guddommelige åpenbaringer, noe som gav ham en sterk følelse av å være kallet til å forkynne sitt budskap. Da han var 24 år, stod han frem og forkynte en gnostisk frelseslære der kontrasten mellom en guddommelig lysverden og et demonisk mørke spilte en sentral rolle. Han skapte en dramatisk mytologi omkring menneskesjelens lengsel etter å frigjøres fra materie og forgjengelighet.

Selv betraktet han seg som «profetens segl», den siste i en rekke profeter som bestod av Buddha, Zarathustra og Jesus. Sitt voksne liv viet han til en utrettelig misjonsinnsats og lange reiser, blant annet til India. Han ønsket å forkynne sin lære til hele menneskeheten, og skrev selv en rekke bøker på arameisk og middelpersisk. Dessverre er det bare fragmenter som er bevart av disse skriftene, men det er klart at han hadde svært gode kunnskaper om religioner i sin samtid, medregnet kristendommen og mahayana-buddhismen.

Den iranske (persiske) sasanidekongen Shahpur 1 var velvillig overfor Mani og lot ham fritt forkynne sin lære. Etter Shahpurs død i 272 oppnådde imidlertid magerne, det tradisjonelle zoroastristiske presteskapet, å vende de følgende kongene mot Mani. Etter ordre fra Bahram 1 ble han kastet i fengsel og døde i fangenskap.