vortemelk

I slekta finnes både urter, busker, små trær og sukkulenter. Artene som er funnet i Norge er urter som ofte er bleikgrønne og uten hår. Artene i slekta har melkefarga plantesaft som er opphavet til det norske navnet. Melkesafta kan virke irriterende på huden og hos noen arter er safta giftig. Det er også arter i slekta der safta har vært brukt til kautsjuk.

I ørkenstrøk i Afrika og Madagaskar finnes sukkulente arter av vortemelk som i vekstform ligner mange kaktusarter. Noen av disse finnes i handelen og omtales gjerne som kaktus, men skiller seg fra ekte kaktus ved at de har melkesaft og blomstene er svært annerledes enn hos kaktus.

Blomsterstandene hos vortemelkslekta er helt særegne med sterkt reduserte enkeltblomster satt sammen i større eller mindre samlinger (se lenger ned i artikkelen). Uansett sammensetninger har enkeltblomstene kun ett kjønn, men én plante har som regel begge typer og plantene er dermed sambu. Mange vortemelkarter er dyrepollinert og det er som regel omdanna blader i blomsterstanden eller omdanna blad i tilknytning til blomsterstanden (høyblad) som fungerer som reklameapparat.

Fruktene hos vortemelkartene er kapsler som oftest har tre rom og som sprekker opp i tre deler, eksplosivt hos noen arter. I en så stor slekt er det mange variasjoner over dette temaet, for eksempel kan noen kapsler være kjøttfulle og dermed tilpassa spredning via dyr og hos noen finnes det vedheng på frøene (elaiosom) som er tilpasning til maurspredning.

Vortemelkslekta har arter over hele Jorda unntatt de kaldeste områdene nær polene. Mange arter av vortemelk er godt tilpassa ørkenforhold.

Mange arter dyrkes som prydplanter, både som innendørs potteplanter og som hageplanter i varmere områder. Julestjerne er trolig den mest kjente og mest utbredde av disse. I Afrika er flere arter populære som hekker. Flere sukkulente arter omsettes som potteplanter. Det er også noen arter som har vært benytta som kilde for lateks og Euphorbia antisyphilitica har gitt voks (candelilla), men dette er nå stort sett erstatta av petrokjemiske alternativer.

Safta av flere arter har vært brukt medisinsk mot ulike lidelser. Opphavet til det norske navnet ligger for eksempel i at safta ble brukt som middel mot vorter.

Navnet Euphorbia ble brukt av Dioskorides og Plinius den eldre som navn på en vortemelkart som kong Juba 2 (50 fvt. – cirka 23 evt.) i Mauretania hadde funnet i Atlasfjellene og gitt navn etter sin livlege, Euforbos, som egentlig betyr 'den velfødde'.

Blomsterstanden hos vortemelkslekta er helt særegen og finnes ikke hos noen andre planter. Dette er et eksempel på at flere blomster sitter sammen i en struktur som samla ligner på én blomst, et såkalt pseudanthium. Trolig er det mest kjente eksemplet på pseudanthium kurvene hos kurvplantefamilien, men hos vortemelkslekta er det hele organisert ganske annerledes og har fått betegnelsen cyathium (fra gresk kyathion, «lite beger»).

Enkeltblomstene er svært reduserte og uten blomsterblad. Det er egne hunn- og hannblomster og de består kun av fruktemnet hos hunnblomstene og kun én pollenbærer i hver blomst i de hannlige. Ett cyathium består av en skål med én hunnblomst i midten og hannblomster i fem samlinger rundt kanten. Hver slik samling av hannblomster kan bestå av én eller flere blomster. I tillegg sitter det fem nektarier på kanten av skåla og i tilslutning til nektariene kan det være omdanna blad som kan være i sterke farger og slik ligne på kronblader.

De enkelte cyathiene kan sitte aleine på en stilk, men vanligst er det at de er samla i skjermer, kvaster eller andre sammensatte strukturer. Selv om cyathiet i utgangspunktet er satt sammen av én hunnblomst og flere hannblomster, finnes det arter som er særbu ved at cyathiene mangler hunnblomster hos noen individer og hannblomster hos andre. Hos noen arter kan det også være slik at for eksempel det midterste cyathiet i kvasten er rent hannlig.

Hos flere arter blir den hunnlige blomsten i et cyathium moden før de hannlige slik at cyathiene kan sies å vær funksjonelt førsthunnlige (protogyne). Dette vil bidra til krysspollinering. Flere arter antas også å være selvinkompatible, det vil si at en genetisk mekanisme hindrer eget pollen i å kunne befrukte egne frøemner.

• vortemelkfamilien