vestnorsk - sørvestlandsk a-mål

Det sørvestlandske a-målet er ei undergruppe under dei vestnorske dialektene, sjå artikkelen vestnorsk.

Geografisk område

Dialekta i Hardanger høyrer inn under det sørvestlandske a-målet. Bildet viser Hardangerfjorden med Aksnesholmene og eldre naust. Øystese og Fykse i bakgrunnen. Kvamsøy til høyre. Bildet er henta frå pirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Den dialektgruppa som blir kalla det sørvestlandske a-målet, strekker seg frå Lista i Vest-Agder og vest- og nordover til Indre Sogn, sjå kart.

Infinitiv av verb og svake hokjønnsord i ubestemt form eintal

I dette a-målsmålområdet har opphavleg trykklett ‑a halde seg i mest alle stillingar. Namnet a -mål i høve til e‑mål byggjer likevel på vokalutviklinga i i infinitiv og svake hokjønnsord ubestemt form eintal. A-målet har såleis a-ending i ord som: å kasta, å veta, ei gryta, ei veka og så bortetter. I tillegg finn ein endinga ‑a i adjektiv­former som den stora kyrkja, det stora 'fjedle og i adverb som heima, idla, mesta, fudla, jedna, lika og andre, også ofte -a som bindevokal i samansette ord: hestalort, bygdasnakk og så bortetter.

Lydverk (fonologi)

Kartet viser dialektinndelinga i Noreg. Det sørvestlandske a-målet strekker seg frå vestre Agder til Indre Sogn.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

A‑målet forlenger til vanleg vokalen i norrøne kortstava ord: eit skòt, eit lòk, å veta, å vera og så bortetter, ofte også kåma og gamal.

Vokalisme

I dette målområdet er det ein del diftongering av norrøne langvokalar. Mest av dette er det på Indre Agder, på Voss, i Hard­anger og Indre Sogn, jamfør Voss: baot (båt), skaol (skål) og så bortetter. Typiske former i Vest-Agder er: heus (hus), beu (ei bu), soul (sol), teime (time), døyna (dyne) og så bortetter. Dei «gamle» diftongane ei, øy og au held seg: stein, røys, laus.

Voss og delar av Hardanger har innskotsvokalen ‑u (nærmar seg ein o‑lyd) både i omlydssubstantiv (fleire bøk’u og fø’tu) og i presens av sterke verb og i adjektiv eintal: ein rik'u mann, han kjem'u (slik er det også i islandsk). Elles i a-målet er innskotsvokalen ‑e vanleg i presens av sterke verb og i adjektiv (ho er rik'e og han kjæm’e ).

Konsonantar

Heile det sørvestlandske a-målet (med unntak av det meste av Vest-Agder) har segmentasjon ll til dl, i ord som adle, fudle (fulle), kjedlar (kjellar).

I sørvestlandsk er det tradisjonelt palatalisering av ‑g og ‑k i innlyd: å tenkja – tenkjer, ein bekkden bekkjen, ein veggden vejjen, har tekje (teke), har seje (har sige) og så bortetter. (Nokre unntak finst i Indre Sogn.)

Sør i området har p, t, k blitt/b, d, g/, og dette «kystfenomentet» strekkjer seg inn i landet til og med Øvre Sirdal i Vest-Agder, jamfør døma: «å baga ei kaga» og «ho åd lide mad».

Om lag frå Nord-Ryfylke og Søre Sunnhordland og nordover (med unntak av Nordhordland og nordlege Sunnhordland) finn ein at fleire konsonant­samband held seg utan å bli assimilerte. Det gjeld ld, nd, ng og mb, døme: kveld, sand, ting, lamb. Nordhordland og nordlege delar av Sunnhordland har assimilasjon av nd, ng og mb, medan ld her har vorte dl: kvedl, å hadla og så bortetter. Norrøn ll er segmentert til dl i mest heile a‑målet (med unntak for det meste av Vest-Agder). Typeformer er her såleis: å kadla, å stedla, ein kjedlar og så bortetter. Indre Vest-Agder har ll til dd i slike ord.

Norrøn nn og mm etter kort vokal er i Nordhordland og i nordlege delar av Sunnhord­land segmentert til dn og bm: å fidna, å kåbma og så bortetter. Voss, Hardanger, Sunnhordland og delar av Ryfylke og Jæren har overgangen rn > dn etter lang vokal i ord som steidn (stein) og raudn (raun). Mest heile a‑målet har rn til dn etter kort vokal: kòdn og hòdn (horn). Storparten av a‑målet har pt, ps og tl i ord som ei tupt, å glepsa, eit fatle (fasle).

Formverk (morfologi)

Substantiv

Bestemt form eintal av svake og sterke hokjønnsord har i delar av området falle saman i endinga ‑å/-o: den viså/‑o og den bygdå/‑o, men fleire stader er det ulik ending, typen: bygdæviso eller bygdiviso.

I ubestemt form fleirtal av substantiv er det berre Indre Hardanger og Ryfylke som held på r-ending. Halden ‑r i presens av svake verb har endå mindre råderom.

I ubestemt form fleirtal av substantiva er det slik at dei norrøne endingane ‑ir og ‑ur som hovudregel er reduserte til -e i ubestemt fleirtal, det heiter: fleire skåle(r) og fleire vise(r), medan opphavleg ‑ar held seg: fleire hesta(r). Systemet er då som hovudsystemet i nynorsk skriftmål. Voss, noko av Hardanger og Indre Agder har tre ulike endingar i fleirtal ved at ‑ur held seg: hesta(r), skåle(r), visu(r).

Omlydssubstantiva vil i Vest-Agder og heilt sør i Rogaland enda på ‑a i ubestemt form fleirtal : feire bøga/bøka, fleire føda/føta og så bortetter. Voss og Indre Hard­anger har endinga ‑u i desse orda.

Inkjekjønnsord har ikkje ending i ubestemt form fleirtal : fleire hus, fleire eple. Ytre Agder har likevel former som fleire epla, fleire belta. Sørvest på Agder heiter det også fleire breve og fleire blae (brev og blad). I bestemt form fleirtal har hankjønns‑ og hokjønnsorda i storparten av området tre sta­vingar: alle hestane, alle skålene. Vest-Agder og Indre Sogn har likevel tostavingsformer: alle hestan og alle skålen.

Innafor a-målet er det berre Voss, Øvre Lærdal og Borgund i Sogn som tradisjonelt har hatt levande dativbruk.

Verb

A‑verba blir bøygde slik : å kasta – kasta(r) – kasta – har kasta, men fleire a‑verb der rotstavinga endar på kort konsonant, har fått dentalending i preteritum: bakte, likte (av baka og lika). Desse verba held likevel på a-bøying i presens lika(r) og baka(r). Med unntak av eit område nord for Bergen har heile området former med innskotsvokal i presens av sterke verb og i presens av ja‑verb, typen: kjem’e og tel’e (av telja).

Fleirtalsbøying av verb har tradisjonelt funnest på Voss, i delar av Nord­hordland og inst i Sogn, døme: eg kjæm’e snart mot me kåma snart.

Les meir i Store norske leksikon

Litteratur

  • Jahr, Ernst Håkon (red.): Den store dialektboka, Novus forlag, 1990.
  • Skjekkeland, Martin: Dei norske dialektane, Høyskoleforlaget, 1997.
  • Skjekkeland, Martin: Dialektar i Noreg. Tradisjon og fornying, Høyskoleforlaget, 2005.
  • Skjekkeland, Martin: Dialektlandet, Portal forlag, 2010.
  • Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn: Det norske dialektlandskapet, Cappelen Damm Akademisk, 2012.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg