EØS-borgere vil si statsborgere av land som omfattes av EØS-samarbeidet mellom EU og EFTA. Norge deltar i EFTA og omfattes av EØS-samarbeidet, så alle norske statsborgere er EØS-borgere. Se liste over EU og EFTA-land nederst i artikkelen.

Den viktigste forskjellen mellom EØS-borgere som ikke er norske statsborgere, og andre utlendinger er at EØS-borgere ikke trenger å søke om oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse men kan bevege seg fritt mellom EØS-landene. Reglene for bortvisning og utvisning er også mindre strenge for EØS-borgere enn andre utlendinger.

I Norge er det en rekke særlige regler som gjelder for EØS-borgere som ikke er norske statsborgere. Reglene står i utlendingsloven kapittel 13.

EØS-borgere har valget mellom å søke om tillatelser etter utlendingslovens kapittel 13 (altså som EØS-borger) eller etter lovens øvrige bestemmelser dersom de oppfyller vilkårene for det. For noen kan det for eksempel lønne seg å søke om midlertidig oppholdstillatelse i stedet for å søke som EØS-borger, fordi det kan gi selvstendige rettigheter.

Et viktig mål og utgangspunkt for EØS-avtalen er å sørge for at personer skal kunne bevege seg fritt i EØS-territoriet. Siden EØS-avtalen ble gjeldende som norsk rett 27. november 1992 har det vært laget regler i Norge for å virkeliggjøre avtalens mål om fri bevegelighet. Dette utgangspunktet står i skarp motstrid til utlendingsrettens hovedregel om at man først må ha tillatelse til arbeid og opphold før man kan reise til Norge.

Den viktigste forskjell mellom EØS-borgere og andre utlendinger er at EØS-borgere fritt kan reise til Norge for å ta opphold, ta arbeid eller drive ervervsvirksomhet her, mens andre utlendinger må søke om tillatelse på forhånd. EØS-borgere har oppholdsrett i Norge etter lovens § 109.

Oppholdsretten er begrenset til tre måneder etter lovens § 111 såfremt man ikke får seg arbeid eller har andre inntektskilder. Dersom man kan forsørge seg selv, så kan man etter lovens § 112 oppholde seg her utover tre måneder. Dersom EØS-borgeren har hatt sammenhengende lovlig opphold i riket i fem år, så får han varig oppholdsrett.

De samme rettigheter som EØS-borgeren har hans eller hennes familiemedlemmer. De har også rett til opphold i riket når EØS-borgeren har det. De har også rett til varig oppholdsrett dersom de har hatt lovlig opphold i Norge i mer enn fem år. Det stilles ikke noe krav om at EØS-borgerens familiemedlem selv har inntekt eller selv er EØS-borger. Således kan familiemedlemmer som opprinnelig kommer fra tredjeland og som ikke oppnår oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag (eksempelvis asyl), gjennom ekteskap eller samboerskap med en EØS-borger oppnå oppholdsrett dersom EØS-borgeren har oppholdsrett.

Hvem som regnes som familiemedlemmer er redegjort for i lovens § 110. Det er i første rekke EØS-borgerens ektefelle, samboer, barn under 21 år og foreldre til EØS-borgeren som forsørges av denne.

Familiemedlemmets oppholdsrett er betinget av at familierelasjonen består. Ved død, skilsmisse eller samlivsbrudd, så er fortsatt oppholdsrett for familiemedlemmet i utgangspunktet betinget av at de selv oppfyller vilkårene for selvstendig oppholdsrett. For familiemedlemmer som ikke selv er EØS-borgere er det i tillegg oppstilt enkelte tilleggsvilkår i § 114.

EØS-borgere og familiemedlemmer til EØS-borgere som oppholder seg i riket i mer enn tre måneder, plikter å registrere seg. Familiemedlemmer til EØS-borgere som ikke selv er EØS-borgere plikter å anskaffe oppholdskort. Ved varig oppholdsrett utstedes varige oppholdsbevis til EØS-borgere og deres familiemedlemmer. For familiemedlemmer som ikke selv er EØS-borgere må det søkes om varig oppholdskort. Utlendingsdirektoratet avgjør søknader om oppholdsbevis og oppholdskort.

Regler om bortvisning av EØS-borgere og deres familiemedlemmer er i lovens § 121. Bortvisningsgrunnene er begrenset til mangel på gyldig reisedokument og mangel på rett til opphold i riket. I tillegg kan de bortvises når det foreligger utvisningsgrunn.

Utvisningsadgangen er i henhold til lovens § 122 begrenset til situasjoner der offentlig orden eller sikkerhet tilsier det forutsatt at utvisningen ikke innebærer et uforholdsmessig tiltak for EØS-borgeren eller hans familiemedlemmer. I saker som vedrører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Forholdsmessighetsvurderingen etter lovens § 122 er en EU-rettslig standard der praksis fra EU-domstolen har atskillig vekt. Vurderingen er noe mer omfattende enn forholdsmessighetsvurderingen som gjelder utvisning av andre utlendinger etter lovens § 70.

En EØS-borger med varig oppholdsrett kan som hovedregel ikke utvises. Heller ikke mindreårige EØS-borgere kan som hovedregel utvises.

  • Tyskland
  • Frankrike
  • Nederland
  • Belgia
  • Luxembourg
  • Storbritannia
  • Irland
  • Polen
  • Tsjekkia
  • Slovakia
  • Litauen
  • Latvia
  • Estland
  • Finland
  • Sverige
  • Danmark
  • Irland
  • Ungarn
  • Østerrike
  • Romania
  • Bulgaria
  • Slovenia
  • Kroatia (fra 1. juli 2013)
  • Hellas
  • Italia
  • Kypros
  • Malta
  • Spania
  • Portugal
  • Norge
  • Island
  • Liechtenstein
  • Sveits. Sveits har reservert seg mot deltagelse i EØS-samarbeidet og statsborgere av Sveits er således i utgangspunktet ikke regnet som EØS-borgere, men er allikevel omfattet av reglene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.