EØS-borgere vil si statsborgere av land som omfattes av EØS-samarbeidet mellom EU og EFTA. Norge deltar i EFTA og omfattes av EØS-samarbeidet, så alle norske statsborgere er EØS-borgere. Se liste over EU og EFTA-land nederst i artikkelen.

Den viktigste forskjellen mellom EØS-borgere som ikke er norske statsborgere, og andre utlendinger er at EØS-borgere ikke trenger å søke om oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse men kan bevege seg fritt mellom EØS-landene. Reglene for bortvisning og utvisning er også mindre strenge for EØS-borgere enn andre utlendinger.

I Norge er det en rekke særlige regler som gjelder for EØS-borgere som ikke er norske statsborgere. Reglene står i utlendingsloven kapittel 13.

EØS-borgere har valget mellom å søke om tillatelser etter utlendingslovens kapittel 13 (altså som EØS-borger) eller etter lovens øvrige bestemmelser dersom de oppfyller vilkårene for det. For noen kan det for eksempel lønne seg å søke om midlertidig oppholdstillatelse i stedet for å søke som EØS-borger, fordi det kan gi selvstendige rettigheter.

Et viktig mål og utgangspunkt for EØS-avtalen er å sørge for at personer skal kunne bevege seg fritt i EØS-territoriet. Siden EØS-avtalen ble gjeldende som norsk rett 27. november 1992 har det vært laget regler i Norge for å virkeliggjøre avtalens mål om fri bevegelighet. Dette utgangspunktet står i skarp motstrid til utlendingsrettens hovedregel om at man først må ha tillatelse til arbeid og opphold før man kan reise til Norge.

Den viktigste forskjell mellom EØS-borgere og andre utlendinger er at EØS-borgere fritt kan reise til Norge for å ta opphold, ta arbeid eller drive ervervsvirksomhet her, mens andre utlendinger må søke om tillatelse på forhånd. EØS-borgere har oppholdsrett i Norge etter lovens § 109.

Oppholdsretten er begrenset til tre måneder etter lovens § 111 såfremt man ikke får seg arbeid eller har andre inntektskilder. Dersom man kan forsørge seg selv, så kan man etter lovens § 112 oppholde seg her utover tre måneder. Dersom EØS-borgeren har hatt sammenhengende lovlig opphold i riket i fem år, så får han varig oppholdsrett.

De samme rettigheter som EØS-borgeren har hans eller hennes familiemedlemmer. De har også rett til opphold i riket når EØS-borgeren har det. De har også rett til varig oppholdsrett dersom de har hatt lovlig opphold i Norge i mer enn fem år. Det stilles ikke noe krav om at EØS-borgerens familiemedlem selv har inntekt eller selv er EØS-borger. Således kan familiemedlemmer som opprinnelig kommer fra tredjeland og som ikke oppnår oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag (eksempelvis asyl), gjennom ekteskap eller samboerskap med en EØS-borger oppnå oppholdsrett dersom EØS-borgeren har oppholdsrett.

Hvem som regnes som familiemedlemmer er redegjort for i lovens § 110. Det er i første rekke EØS-borgerens ektefelle, samboer, barn under 21 år og foreldre til EØS-borgeren som forsørges av denne.

Familiemedlemmets oppholdsrett er betinget av at familierelasjonen består. Ved død, skilsmisse eller samlivsbrudd, så er fortsatt oppholdsrett for familiemedlemmet i utgangspunktet betinget av at de selv oppfyller vilkårene for selvstendig oppholdsrett. For familiemedlemmer som ikke selv er EØS-borgere er det i tillegg oppstilt enkelte tilleggsvilkår i § 114.

EØS-borgere og familiemedlemmer til EØS-borgere som oppholder seg i riket i mer enn tre måneder, plikter å registrere seg. Familiemedlemmer til EØS-borgere som ikke selv er EØS-borgere plikter å anskaffe oppholdskort. Ved varig oppholdsrett utstedes varige oppholdsbevis til EØS-borgere og deres familiemedlemmer. For familiemedlemmer som ikke selv er EØS-borgere må det søkes om varig oppholdskort. Utlendingsdirektoratet avgjør søknader om oppholdsbevis og oppholdskort.

Regler om bortvisning av EØS-borgere og deres familiemedlemmer er i lovens § 121. Bortvisningsgrunnene er begrenset til mangel på gyldig reisedokument og mangel på rett til opphold i riket. I tillegg kan de bortvises når det foreligger utvisningsgrunn.

Utvisningsadgangen er i henhold til lovens § 122 begrenset til situasjoner der offentlig orden eller sikkerhet tilsier det forutsatt at utvisningen ikke innebærer et uforholdsmessig tiltak for EØS-borgeren eller hans familiemedlemmer. I saker som vedrører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Forholdsmessighetsvurderingen etter lovens § 122 er en EU-rettslig standard der praksis fra EU-domstolen har atskillig vekt. Vurderingen er noe mer omfattende enn forholdsmessighetsvurderingen som gjelder utvisning av andre utlendinger etter lovens § 70.

En EØS-borger med varig oppholdsrett kan som hovedregel ikke utvises. Heller ikke mindreårige EØS-borgere kan som hovedregel utvises.

  • Tyskland
  • Frankrike
  • Nederland
  • Belgia
  • Luxembourg
  • Storbritannia
  • Irland
  • Polen
  • Tsjekkia
  • Slovakia
  • Litauen
  • Latvia
  • Estland
  • Finland
  • Sverige
  • Danmark
  • Irland
  • Ungarn
  • Østerrike
  • Romania
  • Bulgaria
  • Slovenia
  • Kroatia (fra 1. juli 2013)
  • Hellas
  • Italia
  • Kypros
  • Malta
  • Spania
  • Portugal
  • Norge
  • Island
  • Liechtenstein
  • Sveits. Sveits har reservert seg mot deltagelse i EØS-samarbeidet og statsborgere av Sveits er således i utgangspunktet ikke regnet som EØS-borgere, men er allikevel omfattet av reglene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.