Non refoulement-prinsippet innebærer at ingen kan sende en person tilbake til sitt hjemland om han risikerer å bli forfulgt der. Prinsippet står i flyktningekonvensjonen og gjelder dermed for de aller fleste land i verden. Non refoulement-prinsippet er lovfestet i norsk rett i utlendingsloven.

Flyktningekonvensjonen gir alle flyktninger rett til å søke beskyttelse mot forfølgelse. Men ingen som blir forfulgt har rett til å få status som flyktning i følge konvensjonen. Det er opp til hver enkelt stat å bestemme hvem som skal innvilges asyl. Selv om de som blir forfulgt ikke har rettskrav på flyktningestatus etter konvensjonen har de imidlertid rett til å bli vernet mot å bli returnert til det landet de blir forfulgt i.

Non refoulement-prinsippet fulgte opprinnelig av internasjonal sedvanerett. Regelen ble senere kodifisert i flyktningkonvensjonen artikkel 33 og også i den norske internrettslige utlendingslovgivningen. I den någjeldende utlendingsloven finner vi regelen i § 73. De som omfattes av regelen og som befinner seg i Norge eller på norsk grense, har rett til oppholdstillatelse i Norge etter utlendingsloven § 74.

De fleste som omfattes av regelen er asylsøkere og oppfyller også vilkårene for beskyttelse etter reglene om asyl i lovens §§ 28-30. De vil da ha rett til oppholdstillatelse etter disse bestemmelsene i tillegg til etter regelen i § 74.

Vernet mot utsendelse etter non refoulement-regelen gjelder ved alle former for vedtak etter loven – også dersom det foreligger utvisningsgrunnlag, unntatt når grunnleggende nasjonale hensyn gjør det nødvendig å utvise vedkommende allikevel.

Vernet mot utsendelse gjelder også ved utsendelse til et område der vedkommende risikerer å bli videresendt til et område der vedkommende risikerer å bli forfulgt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.