bortvisning (utlendingsrett)

De ulike grunnene for bortvisning står i utlendingsloven § 7.

En utlending kan bortvises dersom hen:

• ikke har oppholdstillatelse
• ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet
• ikke har gyldig pass eller visum når det er påkrevd
• er straffedømt i utlandet for alvorlige forhold
• antas å ikke ha tilstrekkelige midler til opphold i Norge
• er tidligere utvist med et innreiseforbud som fortsatt gjelder
• er bortvist eller utvist fra et annet Schengenland

Det er også adgang til å bortvise utlendinger av hensyn til rikets sikkerhet. Hensyn til folkehelse eller offentlig orden kan også begrunne vedtak om bortvisning, og det samme gjelder dersom utlendingen lider av alvorlig sinnslidelse.

Bortvisning vil si at utlendingen nektes adgang til riket eller må forlate riket. Bortvisningsvedtak fattes som regel ved innreise eller innen syv dager etter innreise. Det er et vilkår for å fatte vedtak om bortvisning at sak om bortvisning er reist innen syv dager etter innreise.

Vedtak om bortvisning treffes i de fleste tilfeller av den aktuelle politimesteren eller den som politimesteren har gitt fullmakt til å avgjøre slike saker. Saken avgjøres av Utlendingsdirektoratet blant annet dersom en utlending gir opplysninger som tyder på at hen er flyktning eller har et særlig beskyttelsesbehov, eller dersom det ikke kan fattes vedtak innen syv dager etter innreise.

Den som bortvises kan ikke sendes til områder der hen kan frykte forfølgelse eller ikke kan være trygg for å bli sendt til slike områder. Dette følger av «non refoulement»-prinsippet som er uttrykt i utlendingsloven § 73.

Utlendinger som har oppholdstillatelse i riket kan ikke bortvises.

Statsborgere fra de andre nordiske landene trenger som hovedregel ikke pass eller visum for å oppholde seg i Norge. De kan derfor ikke bortvises på de grunnlagene. Etter lovens § 17 kan heller ikke nordiske borgere som er bosatt i riket bortvises.

Borgere av EØS-land og deres familiemedlemmer kan bortvises etter utlendingsloven § 121 når de ikke kan fremvise gyldig pass eller annet godkjent reisedokument, dersom de reiser inn eller oppholder seg i riket uten oppholdsrett etter EØS-reglene og heller ikke har rett til opphold etter lovens alminnelige regler, eller dersom det foreligger forhold som gir grunnlag for utvisning. EØS-borgere har oppholdsrett uten særskilt tillatelse i inntil tre måneder, eller inntil seks måneder dersom de er arbeidssøkende. Har de hatt sammenhengende oppholdsrett i riket i mer enn fem år, har de rett til varig oppholdsrett.

Fremmedloven av 1956 hadde regler om avvisning, bortvisning og utvisning. Avvisning betydde å nekte utlendingen adgang til riket på grensen eller innen syv dager etter innreise. Bortvisningsvedtak kunne fattes etter syvdagersfristen. Dersom det også ble bestemt restriksjoner i forhold til ny innreise, ble det fattet utvisningsvedtak. Ved utlendingsloven av 1988 ble avvisnings- og bortvisningsbegrepet slått sammen og kalt bortvisning, mens utvisningsbegrepet beholdt sitt tidligere innhold som hinder for senere innreise. Dette skillet er beholdt i den någjeldende utlendingsloven.

Tabellen nedenfor viser antall utlendinger som har blitt bortvist fra Norge i løpet av de siste årene. Det høye antallet i 2020 skyldes de nye reglene om bortvisning av smittevernhensyn grunnet covid-19-pandemien. Antallet var relativt høyt også i 2015 og 2016 grunnet den store flyktningestrømmen fra særlig Syria og Nord-Afrika.

Før 2020 var de vanligste årsakene til bortvisning at personene ikke kunne sannsynliggjøre formålet med å komme til Norge. Den andre hovedgrunnen var at de ikke hadde med seg pass eller visum. Av de resterende ble mange bortvist fordi de ikke hadde tilstrekkelig med økonomiske midler til å være i Norge eller fordi de manglet tillatelse til å komme hit.

I forbindelse med koronavirus-pandemien ble det 15. mars 2020 opprinnelig bestemt at utlendinger uten oppholdstillatelse i Norge som kommer til norsk grense kunne bortvises av hensyn til folkehelsen. Dette ble bestemt i midlertidig lov om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen som ble vedtatt 19. juni 2020. Loven hadde kun gyldighet frem til 1. mai 2022. I november 2021 ble bortvisningsadgangen moderert til kun å gjelde de som ikke overholder regelverket i covid-19-forskriften om registrering, karantene og testing. Dette fulgte av forskriften om innreiserestriksjoner for utlendinger av hensyn til folkehelsen. Forskriften ble opphevet 30. mai 2022.

Forskriften gjaldt kun denne ene smittsomme sykdommen, og hadde sin årsak i utbruddet av den verdensomspennende smittsomme sykdommen covid-19 som skyldes et koronavirus (SARS-CoV-2), som ble identifisert av kinesiske helsemyndigheter 7. januar 2020. Viruset spredte seg til store deler av verden i løpet av kort tid, og 12. mars 2020 ble utbruddet betraktet som en pandemi av WHO. Det ble satt i verk en rekke tiltak med hjemmel i smittevernloven, som stengning av skoler og barnehager, stengning av havner og flyplasser og streng kontroll med de norske grensene.

Etter den midlertidige loven om innreiserestriksjoner var ordinære saksbehandlingsregler forenklet ved at kravene til begrunnelse var mindre strenge. Det var tilstrekkelig med en kort og standardisert begrunnelse. Vedtaket kunne også være muntlig. Reglene om transportøransvaret i utlendingsloven § 91 tredje ledd medførte at transportøren av utlendingen (flyselskapet, fergeselskapet med videre) måtte ta det økonomiske ansvaret med å returnere utlendingen til stedet reisen ble påbegynt.

I praksis innebar forskriften om innreiserestriksjoner at alle utlendinger som ikke underkastet seg reglene om registrering, karantene og testplikt, ble bortvist.

• utvisning
• asyl
• koronapandemien

• Lovdata: Utlendingsloven § 17
• Lovdata: Utlendingsloven § 121
• Lovdata: Smittevernloven § 7-12