utvisning – utlendingsrett – Store norske leksikon

Utvisning vil si at en utlending må forlate Norge og får et innreiseforbud i kortere eller lengre tid. Utvisning er dermed en sterkere reaksjon enn bortvisning, som bare innebærer at utlendingen må forlate riket.

Utlendinger kan utvises dersom visse vilkår er oppfylt. Vilkårene står i utlendingsloven §§ 66–68. Utlendinger kan utvises både for brudd på utlendingsloven og på straffeloven. I noen tilfeller kan man også bli utvist av hensyn til rikets sikkerhet. Utlendingen kan likevel ikke utvises dersom utvisningen vil være uforholdsmessig.

Vilkårene er strengere jo nærmere tilknytning utlendingen har til riket. Det innebærer at det for eksempel skal mer til for å utvise en med permanent oppholdstillatelse enn en som ikke har oppholdstillatelse.

Enkelte grupper, som flyktninger, EØS-borgere og utlendinger født i Norge, har et eget vern mot utvisning.

Tabellen nedenfor gir en oversikt over antallet vedtak om utvisning de senere årene og grunnlagene for disse. De fleste blir utvist med grunnlag i brudd på utlendingslovens bestemmelser. Et mindre antall utvises fordi de er blitt straffedømt eller med grunnlag i EØS-regelverket. Tabellen viser at det har vært en markert reduksjon i antallet i perioden etter 2015.

Årstall	Straff	Utlendingslov	EØS	Totalt
2020	294	1 101	488	1 883
2019	502	1 721	703	2 926
2018	670	1 923	845	3 438
2017	744	2 645	1 149	4 548
2016	899	3 929	1 427	6 255
2015	996	3 881	1 535	6 412

Overtredelse av utlendingslovens bestemmelser

De fleste utvisningsvedtak fattes med grunnlag i brudd på utlendingslovens bestemmelser etter lovens § 66 første ledd bokstav a). Det objektive vilkåret er her at utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i utlendingsloven, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven, eller unndratt seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer at vedkommende må forlate riket. Typiske eksempler er at utlendingen i et lengre tidsrom har arbeidet i Norge uten tillatelse, har oppgitt uriktig identitet ved søknad om asyl eller ikke har reist ut av riket ved avslag på søknad om oppholdstillatelse til tross for flere henvendelser.

I praksis har det vist seg at utvisningsvedtak overfor utlendinger som har arbeidet i riket uten tillatelse etter at de har etablert familie her, har blitt oppfattet som nokså urimelig. Dette gjelder særlig når de har mindreårige barn og ellers oppholder seg lovlig i riket, eksempelvis i forbindelse med klagebehandlingen av et avslag. Ved et rundskriv fra sommeren 2011 skjedde det en oppmykning i utvisningspraksis på dette punkt – særlig av hensyn til barnas beste. Et poeng som medførte vedtagelsen av rundskrivet var at mange fant det urimelig å utvise personer som arbeidet i den tro at de hadde lov til å gjøre det nettopp fordi de ellers oppholdt seg lovlig i riket.

Overtredelse av straffelovens bestemmelser

Utlendingen kan bli utvist om hen har begått straffbare handlinger i riket eller i utlandet som kan medføre fengselsstraff av en viss lengde. For utlendinger uten oppholdstillatelse kreves det som hovedregel at utlendingen må ha begått straffbare handlinger som kan medføre straff lengre enn tre måneder. For utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse kreves det at handlingen kan medføre straff lengre enn ett år. For utlendinger med permanent oppholdstillatelse er kravet som hovedregel to år.

Hensynet til rikets sikkerhet mv.

Dersom et annet Schengen-land har fattet vedtak om bortvisning eller utvisning, dersom utlendinger har planlagt eller drevet med terrorhandlinger eller medvirket til dette, eller dersom rikets sikkerhet for øvrig tilsier utvisning, så kan vedtak om det fattes. Det er her ikke nødvendig at utlendingen er straffet for forholdet.

Krav om forholdsmessighet

Etter lovens § 70 er det oppstilt et ytterligere grunnvilkår for å fatte vedtak om utvisning. En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Vern mot utvisning

Norske statsborgere og utlendinger som er født i riket og senere uavbrutt har bodd her, kan ifølge § 69 ikke utvises.

Utlendinger som risikerer forfølgelse ved retur eller som for øvrig står i fare for å komme i en situasjon der de risikerer umenneskelig behandling (for eksempel tortur eller dødsstraff) kan etter prinsippet om non refoulement i lovens § 73 heller ikke utvises. Unntak er dersom vedkommende utgjør en fare for rikets sikkerhet og med bakgrunn i særlig alvorlig forbrytelse som han er dømt for, utgjør en fare for det norske samfunnet, eller dersom utlendingen er utelukket fra beskyttelse etter lovens § 31 (krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten med videre.

EØS-borgere

Det gjelder et særskilt vern mot utvisning av EØS-borgere, inklusive nordiske borgere. Utvisning av slike borgere kan ikke alene skje med bakgrunn i straffbare handlinger. Det er kun dersom det av hensyn til den offentlige orden eller sikkerhet er nødvendig å utvise vedkommende at utvisning kan finne sted. Det følger av lovens § 122 at det er et vilkår for utvisning at det hos utlendingen foreligger, eller må antas å foreligge, personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Dersom EØS-borgeren har varig oppholdsrett, er mindreårig eller har oppholdt seg i riket i mer enn ti år, så kan utvisning bare finne sted dersom tungtveiende hensyn tilsier det.

Utvisning kan heller ikke skje dersom det vil utgjøre et uforholdsmessig tiltak overfor EØS-borgeren selv eller familiemedlemmene å utvise vedkommende. I saker som vedrører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Rettskilder

Det er nokså mye forvaltningspraksis og rettspraksis om utvisning. Det er også utarbeidet en del rundskriv. Internasjonale menneskerettigheter som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 8 og praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol spiller også en betydelig rolle. Etter hvert har også barnekonvensjonens bestemmelser fått økt betydning.

Utvisningsinstituttets formål

Utvisning innebærer at utlendingen må forlate riket og at vedkommende får et innreiseforbud i kortere eller lengre tid. Det er således en inngripende reaksjon som ofte oppleves som strengere enn straff for en utlending som har oppholdt seg i Norge i lengre tid og kanskje har etablert familie her.

Til forskjell fra bortvisning innebærer utvisning således at utlendingen i tillegg til å måtte forlate riket også får et forbud mot å nye innreiser i et kortere eller lengre tidsrom. Etter lovens § 71 er minstetidsrommet ett år. Innreiseforbudet kan i alvorlige tilfeller være varig. Vanligvis settes tidsrommet til to år. Dersom særskilte omstendigheter foreligger, kan den utviste etter søknad få adgang til riket for kortvarige besøk, men som regel ikke før det er gått to år.

Forholdet til straff

Vedtak om utvisning treffes ofte etter behandlingen av en straffesak, men slike vedtak er prinsipielt sett forvaltningsvedtak som treffes av utlendingsmyndighetene uavhengig av behandlingen av straffesaken. Dette i motsetning til praksis fra mange andre land, der vedtak om utvisning fattes av domstolene som en del av straffesaken. Utvisning er ikke straff i straffelovens forstand, jf. straffeloven § 15, og de strider ikke mot forbudet mot dobbelt straff å først idømme straff, for deretter å fatte vedtak om utvisning.

Vedtaksmyndighet

Beslutningen treffes av Utlendingsdirektoratet og kan påklages til Utlendingsnemnda.

Schengen Informasjonssystem (SIS)

Innmelding i Schengen Informasjonssystem (SIS) finner sted ved vedtak om utvisning, idet vedtaket innebærer et innreiseforbud i et nærmere fastsatt tidsrom. Etter at Schengen-konvensjonen ble implementert i Norge i mars 2001, nektes dermed også utlendingen innreise til hele Schengen-territoriet dersom han ikke har oppholdstillatelse eller statsborgerskap i et annet Schengen-land.

Schengen-konvensjonen er ratifisert i norsk rett ved loven av 16. juli 1999 nr. 66 om Schengen Informasjonssystem (SIS). Etter interne retningslinjer er det kun dersom utvisningen er begrunnet i straffbare forhold med en strafferamme på mer enn ett år, at de blir registrert i SIS. Det er ikke alle EØS-land som er Schengen-land. Listen over Schengen-land er inntatt i utlendingsforskriften. Romania og Bulgaria er ikke med i samarbeidet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Utlendingsloven §§ 66-68. Hos Lovdata.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Utlendingsrett

Vegard Bø Bahus

Advokat, universitetslektor, Universitetet i Stavanger