Utvisning, vil si at en utlending må forlate riket (landet). Utvisning er en sterkere reaksjon enn bortvisning fordi utvisning også innebærer et innreiseforbud i kortere eller lengre tid.

Etter utlendingsloven §§ 66-68 kan utlendinger utvises når visse vilkår er oppfylt. Som hovedregel er vilkårene strengere jo nærmere tilknytning utlendingen har til riket. Det innebærer at for utlendinger som ikke har tillatelse til opphold i riket, så kreves det mindre for å fatte en beslutning om utvisning, jf. § 66, enn for utlendinger som eksempelvis har permanent oppholdstillatelse, jf. § 68.

Felles for utvisningsvilkårene er at utlendingen må ha begått straffbare handlinger i riket eller i utlandet som kan medføre fengselsstraff av en viss lengde. For utlendinger uten oppholdstillatelse kreves det som hovedregel at utlendingen må ha begått straffbare handlinger som kan medføre straff lengre enn tre måneder. For utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse kreves det en at handlingen kan medføre straff lengre enn ett år. For utledninger med permanent oppholdstillatelse er kravet som hovedregel fem år.

Norske statsborgere og utlendinger som er født i riket og senere uavbrutt har bodd her, kan ikke utvises, jf. lovens § 69.

Utlendinger som risikerer forfølgelse ved retur eller som for øvrig står i fare for å komme i en situasjon der de risikerer umenneskelig behandling (tortur, dødsstraff mv.) kan etter prinsippet om non refoulement i lovens § 73 heller ikke utvises. Unntak er dersom vedkommende utgjør en fare for rikets sikkerhet og med bakgrunn i særlig alvorlig forbrytelse som han er dømt for, utgjør en fare for det norske samfunnet, eller dersom han er utelukket fra beskyttelse etter lovens § 31 (krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten mv.).

De fleste utvisningsvedtak fattes med grunnlag i brudd på utlendingslovens bestemmelser etter lovens § 66 første ledd bokstav a). Det objektive vilkåret er her at utlendingen grovt eller gjentatte ganger har overtrådt en eller flere bestemmelser i utlendingsloven, forsettlig eller grovt uaktsomt har gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i en sak etter loven, eller unndratt seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer at vedkommende må forlate riket. Typiske eksempler er at utlendingen i et lengre tidsrom har arbeidet i Norge uten tillatelse, har oppgitt uriktig identitet ved søknad om asyl eller ikke har reist ut av riket ved avslag på søknad om oppholdstillatelse til tross for flere henvendelser.

I praksis har det vist seg at utvisningsvedtak overfor utlendinger som har arbeidet i riket uten tillatelse etter at de har etablert familie her, har blitt oppfattet som nokså urimelig. Dette særlig når de har mindreårige barn og ellers oppholder seg lovlig i riket eksempelvis i forbindelse med klagebehandlingen av et avslag. Ved et rundskriv fra sommeren 2011 skjedde det en oppmykning i utvisningspraksis på dette punkt – særlig av hensyn til barnas beste. Et poeng som medførte vedtagelsen av rundskrivet var at mange fant det urimelig å utvise personer som arbeidet i den tro at de hadde lov til å gjøre det nettopp fordi de ellers oppholdt seg lovlig i riket.

Dersom et annet Schengenland har fattet vedtak om bortvisning eller utvisning, dersom utlendinger har planlagt eller drevet med terrorhandlinger eller medvirket til dette, eller dersom rikets sikkerhet for øvrig tilsier utvisning, så kan vedtak om det fattes. Det er her ikke nødvendig at utlendingen er straffet for forholdet.

Etter lovens § 70 er det oppstilt et ytterligere grunnvilkår for å fatte vedtak om utvisning. En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Det er nokså mye forvaltningspraksis og rettspraksis om utvisning. Det er også utarbeidet en del rundskriv. Internasjonale menneskerettigheter som Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 8 og praksis fra Den europeiske menneskerettighetsdomstol spiller også en betydelig rolle. Etter hvert har også  barnekonvensjonens bestemmelser fått økt betydning.

Utvisning innebærer at utlendingen må forlate riket og at vedkommende får et innreiseforbud i kortere eller lengre tid. Det er således en inngripende reaksjon som ofte oppleves som strengere enn straff for en utlending som har oppholdt seg i Norge i lengre tid og kanskje har etablert familie her.

Til forskjell fra bortvisning innebærer utvisning således at utlendingen i tillegg til å måtte forlate riket også får et forbud mot å nye innreiser i et kortere eller lengre tidsrom. Etter lovens § 71 er minstetidsrommet ett år. Innreiseforbudet kan i alvorlige tilfeller være varig. Vanligvis settes tidsrommet til to år. Dersom særskilte omstendigheter foreligger kan den utviste etter søknad få adgang til riket for kortvarige besøk, men som regel ikke før det er gått to år.

Vedtak om utvisning treffes ofte etter behandlingen av en straffesak, men slike vedtak er prinsipielt sett forvaltningsvedtak som treffes av utlendingsmyndighetene uavhengig av behandlingen av straffesaken. Dette i motsetning til praksis fra mange andre land der vedtak om utvisning fattes av domstolene som en del av straffesaken. Utvisning er ikke straff i straffelovens forstand, jf. straffeloven § 15, og de strider ikke mot forbudet mot dobbelt straff å først idømme straff, for deretter å fatte vedtak om utvisning.

Beslutningen treffes av Utlendingsdirektoratet og kan påklages til Utlendingsnemnda.

Innmelding i Schengen Informasjonssystem (SIS) finner sted ved vedtak om utvisning idet vedtaket innebærer et innreiseforbud i et nærmere fastsatt tidsrom. Etter Schengen-konvensjonen ble implementert i Norge i mars 2001 nektes dermed også utlendingen innreise til hele Schengen-territoriet dersom han ikke har oppholdstillatelse eller statsborgerskap i et annet Schengen-land.

Schengen-konvensjonen er ratifisert i norsk rett ved loven av 16. juli 1999 nr. 66 om Schengen Informasjonssystem (SIS). Etter interne retningslinjer er det kun dersom utvisningen er begrunnet i straffbare forhold med en strafferamme på mer enn ett år, at de blir registrert i SIS. Det er ikke alle EØS-land som er Schengen-land. Listen over Schengen-land er inntatt i utlendingsforskriften. Romania og Bulgaria er ikke med i samarbeidet.

Det gjelder et særskilt vern mot utvisning av EØS-borgere – inklusive nordiske borgere. Utvisning av slike borgere kan ikke alene skje med bakgrunn i straffbare handlinger. Det er kun dersom det av hensyn til den offentlige orden eller sikkerhet er nødvendig å utvise vedkommende at utvisning kan finne sted. Det følger av lovens § 122 at det er et vilkår for utvisning at det hos utlendingen foreligger, eller må antas å foreligge, personlige forhold som innebærer en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.

Dersom EØS-borgeren har varig oppholdsrett, er mindreårig eller har oppholdt seg i riket i mer enn ti år, så er det kun dersom tungtveiende hensyn tilsier det at utvisning kan finne sted.

Utvisning kan heller ikke skje dersom det vil utgjøre et uforholdsmessig tiltak overfor EØS-borgeren selv eller familiemedlemmene å utvise vedkommende. I saker som vedrører barn skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Se EØS-borgere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.