storsalamander

Storsalamandere under vann i paringstiden. Hannen øverst, hunnen nederst. Disse individene er fra Storbritannia.
Storsalamander
Av /iStockphoto.
Storsalamander på land, Storbritannia.
Storsalamander
Av /iStockphoto.

Storsalamander er et amfibium i familien ekte salamandere. Den er en av to arter av salamandere i Norge. Den andre er småsalamander.

Faktaboks

også kjent som:

Triturus cristatus

Beskrivelse

Storsalamanderen ligner småsalamander, men er større, 11–15 centimeter lang, kraftigere bygget og noe mørkere. Buken er safrangul med svarte flekker. Hannens ryggkam er atskilt fra halekammen med en skarp innsnøring over haleroten i paringstiden. Etter paring tilbakedannes kammene. Hunnen mangler kammer. Huden er grov og vortete. Halen er bred og sammenpresset fra siden, og lemmene er korte. Foruten små tenner på kjevene har de to rader av tenner på ganen.

Storsalamanderen svømmer hurtig, men beveger seg svært langsomt på land.

Utbredelse

Triturus-artenes utbredelse i Europa gjenspeiler refugier fra tidsepoken pleistocen og ekspansjon etter siste istid. I Norge finnes storsalamanderen i tre geografisk atskilte områder:

I Telemark er storsalamanderen funnet opp til over 600 meter over havet.

Habitat

De voksne lever på land det meste av året, men går ut i ferskvann for kurtise og egglegging om våren og forsommeren. Aktivitetsområdet på land er normalt begrenset til noen få hundre meter rundt yngledammen, men i spesielle situasjoner er det kjent forflytninger på over en kilometer.

Som yngleplass velger den ulike fisketomme damtyper, som gårdsdammer. Storsalamanderen foretrekker dypere yngledammer enn småsalamanderen, gjerne med noe vegetasjon og rikt mangfold av vanninsekter. I Midt-Norge er den nesten utelukkende utbredt i halvsure myrdammer i barskogsregionen. På land treffes den helst på fuktige steder under steiner og stokker, og fortrinnsvis i fuktig vær eller om natten.

Overvintringen skjer på frostfrie steder på land, i steinur, stubber, smågnagerganger, under trerøtter og andre hulrom i bakken. Vinterdvalen varer i seks til sju måneder, og ofte ligger mange individer sammen.

Status

Arten er klassifisert som nær truet på den norske rødlista for arter. I Norge er det i dag kjent rundt tusen forskjellige yngledammer for storsalamander. Begge de norske salamanderartene har gått tilbake i antall både her i landet og i resten av utbredelsesområdet, først og fremst fordi egnete biotoper (som gårdsdammer) forsvinner. Nedbygging av vandringskorridorer, overvintringsområder og beiteområder på land ødelegger også leveområdene for salamanderne. Utsetting av fisk og forurensning utgjør også en betydelig trussel. Sur nedbør eliminerte salamanderen fra de områdene som var mest påvirket.

Restaureringstiltak

Om vi skal klare å snu tapet av salamanderbestander må vi gjennomføre restaureringstiltak. Det foreligger en egen tiltakshåndboa for salamander, som beskriver aktuelle prosjekter fra helt enkle tiltak som skjøtsel og restaurering av yngledammer, etablering av kunstige overvintringsområder, bekjempelse av fisk og sikre vandringsveier til mer omfattende prosjekter som etablering av store yngledammer.

Levevis

Voksen storsalamander utskiller giftige hudsekreter som beskytter den mot å bli spist av rovdyr og rovfisk, men larvene mangler denne beskyttelsen. Larvene svømmer dessuten ofte lett synlig i de frie vannmasser og blir raskt spist hvis det kommer fisk i dammen.

Føde

Både voksne og larver er rovdyr. Voksne dyr lever av insekter, marker og annet småkryp både på land og i vann. Storsalamander kan også spise voksen småsalamander. Larvene lever av krepsdyr og insektlarver.

Formering

Salamanderne har en komplisert paringslek, som ender med at hannen avsetter en spermatofor (sædpakke) på underlaget. Hunnen tar denne opp i sin kloakkåpning og lagrer den i et spesielt rom (spermatheca). Fra denne befrukter hun eggene, som legges enkeltvis og klebes til undervannsvegetasjon. Hver hunn legger 200–400 egg årlig. Halvparten av disse er ikke levedyktige på grunn av en genetisk defekt.

Larvene, som har buskete utvendige gjeller, får først forlemmer, deretter baklemmer. De blir fem til åtte centimeter lange før de metamorfoserer og går på land i august–september. Om sommeren holder de voksne seg lengre i vann enn småsalamanderen, og noen få individer kan finnes i vann til midten av august.

Slektskap og systematikk

Arten tilhører et artskompleks som er utbredt over store deler av sentrale og østlige Europa. Innenfor dette området opererte man tidligere med ulike underarter av storsalamander, men i dag har disse fått status som selvstendige arter. Slekten Triturus har i dag åtte godkjente arter i Eurasia.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Dolmen, Dag (2018). Norske amfibier og repitler. Bergen: Fagbokforlaget/NTNU Vitenskapsmuseet.
  • Håberget, U. (2004). Dammer i kulturlandskapet –til glede og nytte for alle. Veilder i miljøtiltak. Hamar: Fylkesmannen i Hedmark, Landbruksavdelingen
  • Sparreboom, Max (2014). Salamanders of the old World. Leiden: KNNV Publishing

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg