Rederiets sekundære argument for å bli frifunnet, var at forbudet i forskriften var i strid med likebehandlingsprinsippet i Svalbardtraktaten fra 1920. Alle innbyggere i landene som har signert Svalbardtraktaten har ifølge dette prinsippet rett til å bli behandlet likt. Retten til å få dispensasjon fra forbudet mot fangst av snøkrabbe gjelder imidlertid bare fiskere som er registrert i Norge (og følgelig ikke latviske og andre). Dette reiste spørsmål om traktaten gjelder på kontinentalsokkelen ved Svalbard (som ligger utenfor tolvmilsgrensen).
Høyesterett tok (i likhet med lagmannsretten) ikke stilling til dette, men tok utgangspunkt i at dette var en straffesak hvor en normalt ikke tar stilling til gyldighet av forvaltningsvedtak (eksempelvis fisketillatelse). Senator hadde ikke tillatelse til å fangste snøkrabbe, følgelig var dette en straffbar handling. Dersom rederiet mente å ha rett til å få delta, måtte de søke om en slik tillatelse og prøve et avslag gjennom søksmål mot staten hvor forholdet til Svalbardtraktaten kunne prøves. Høyesterett fant også at en slik tilnærming var akseptabel etter Svalbardtraktaten.
Som følge av denne dommen kan ikke utenlandske fartøy lenger bare seile til fiskevernsonen ved Svalbard og starte fiske (uten å ha tilstrekkelige tillatelser med seg) og i etterkant hevde at norske regler de har brutt var i strid med Svalbardtraktaten.
Det er ikke avklart om det latviske rederiet vil søke norske myndigheter om tillatelse til å fangste snøkrabbe og deretter saksøke den norske stat ved avslag, eller om Latvia vil bringe Norge inn for Den internasjonale domstolen i Haag for å ha krenket deres rettigheter etter Svalbardtraktaten.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.