hesje

Tradisjonelt ble gresset tørket på vollen. Var det utsikt til regn, ble det raket sammen i såter. Hesjer omtales først av en del topografer på 1700-tallet. Erik Pontoppidan beskriver i 1752 en hesje som et «bevægeligt gierde, bestaaende af lutter stænger, deels paa tvers med kløvede birke-kviste sammenbundne». Det Pontoppidan beskriver, er en hesje som bestod av staurer og stenger og som var bundet sammen med vidjer. Disse hesjene ble ikke demontert etter høyonna, de stod ute hele året. Denne typen hesje var ganske vanlig på Vestlandet.

På Østlandet og i Trøndelag ble det tatt i bruk en annen type hesje. Den bestod av kraftige staurer der det var var boret hull og slått inn 4-5 trepinner som pekte litt oppover. Staurene ble stappet ned i jorda og roer lagt på pinnene. Etter bruk ble staurene og roene samlet sammen og kjørt i hus eller plassert under en «staurgran».

Gresset ble kjemmet før det ble lagt på roa, uten det var det vanskelig å få det kortvokste gresset til å ligge i ro. Ofte var det husbonden selv som la kjemmene på roa og fordelte gresset utover.

Som en følge av en endret engkultur, med økt vekt på kløver og timotei mot slutten av 1800-tallet, ble stadig mer av gresset hesjet. Etter hvert fant man ut at det var mulig å gjøre noen forenklinger med hesjeveden. Man forsøkte å bytte ut roene med hampetau, som gjerne ble tjæret. Den galvaniserte ståltråden, som slo igjennom for godt omkring 1900, konkurrerte raskt ut roene. Nå kunne man ta i bruk kornstaur til hesjene. Ståltråden ble lagt rundt staurene.

Etter at høyet var kjørt bort, ble ståltråden rullet opp i bunter og staurene tatt ned for å brukes i skurdonna.

• gress
• høy
• onner

• Dybdahl, Audun (1985). Fôr, fe og melkestell i eldre tid. Arbeidsmåter og redskaper i Steinkjer-regionen, Steinkjer Museum
• Visted, Kristoffer og Stigum, Hilmar (1975). Vår gamle bondekultur I, J.W. Cappelen