Den glade enke

Den glade enke er en operette eller en romantisk komedie i tre akter av Franz Lehár etter Henri Meilhacs komedie L’attaché d’ambassade fra 1861. Libretto ble skrevet av Victor Léon og Leo Stein. Operetten ble uroppført 30. desember 1905 på Theater an der Wien og ble oppført i Norge for første gang i 1906.

Faktaboks

også kjent som:
tysk Die lustige Witwe

Handling

Handlingen foregår i det fiktive fyrstedømmet Pontevedros ambassade i Paris. Pontevedro angis geografisk å ligge i sentral- eller sydøsteuropa. Fyrstedømmets ambassadør, baron Zeta, har nettopp fått den ytterst delikate oppgaven å sørge for at Hanna Glawari, som nylig var blitt enke, skulle bli gift med en pontevedrin og ikke en franskman. Hanna Glawari var steinrik, og skulle hennes formue forsvinne ut av landet, ville det medføre en finansiell krise for Pontevedro. Ikke minst ville det få konsekvenser for Hanna Glawaris slektninger på ambassaden; deres sorgløse og glade dager i Paris ville være over.

Ny type operette

Den glade enke er en ny type operette. De klassiske operettenes handlinger foregikk som regel i eventyrenes verden, men Franz Lehár førte med Den glade enke operetten inn i en samtidig verden med realistiske rollefigurer. Mange hendelser i handlingen refererer til Montenegro: Blant annet kalles hovedstaden Cetinje, Njegus var den kongelige familjens etternavn, Danilo var kronprinsens navn, og Zeta var det tidligere navnet på fyrstedømmet Montenegro.

Uroppføring

I forbindelse med uroppførelsen var teatersjefen meget skeptisk til stykket. Dette var årsaken til at operetten nesten ikke hadde fått prøvetid. Kostymene var dessuten brukte og slitte. Lehár dirigerte selv uroppførelsen, men den ble ingen suksess. Det var først på våren 1906 i Berlin at operetten slo igjennom og fra da av ble en stildannende suksess over hele verden.

Personer

  • Baron Mirko Zeta, Pontevedros ambassadør i Paris (baryton)
  • Velencienne, hans kone, tidligere prostituert (sopran)
  • Grev Danilo Danilowitsch, ambassaderåd og notorisk forfører (tenor)
  • Hanna Glawari, nybakt enke (sopran)
  • Camille de Rosillon, fransk adelsmann (tenor)
  • Bogdanowitsch, pontevedrinsk oberst (baryton)
  • Sylviane, hans kone (sopran)
  • Von Kromow, sekretær ved Pontevedros ambassade (baryton)
  • Olga, hans kone (sopran)
  • Pritschitsch, pensjonert pontevedrinsk oberst (baryton)
  • Praskowia, hans kone (mezzosopran)
  • Njegus, ambassadesekretær (talerolle)
  • Lolo, prostituert (sopran)
  • Dodo, prostituert (sopran)
  • Jou-Jou, prostituert (sopran)
  • Frou-Frou, prostituert (sopran)
  • Clo-Clo, prostituert (sopran)
  • Margot, prostituert (sopran)
  • Kor av pontevedrinere og parisere

De mest kjente melodiene i operetten er Vilja-sangen, Da går jeg til Maxim og Enke-valsen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg