Wenche Foss som fru Wilton på Nationaltheatret i 1954.

Sturlason. begrenset

Wenche Foss, en av norges mest kjente og mest folkekjære skuespillere, aktiv i offentligheten fra 1935 til 2011.Wenche Foss debuterte 1935 som Ingrid i Vilhelm Dybwads operette TaterblodSøilen Teater. Ansatt ved Carl Johan Teatret 1936–39, Den Nationale Scene 1939, Centralteatret 1940–49, Det Nye Teater 1949–51, Nationaltheatret 1952–67 og 1978–89, Oslo Nye Teater 1967–78. Spilte alt i 1939 Hanna Glawari i Den glade enke med stor sjarm og sikkerhet og viste her og i andre operetter sin stilsans og musikalitet. Wenche Foss Tidlig arbeidet tidlig med sin begavelse for karakterkunst og gjorde sterkt inntrykk som Rebekka West i Rosmersholm i 1942.

Hennes skuespillkunst var preget av en utrolig allsidighet. Hun har overbevist i roller som spenner over hele det sceniske repertoaret, fra komedieroller som Lysistrata, Helene i Karusell, Lavinia i Det lykkelige valg og de fire kvinnene i Twigs, til roller i moderne seriøs dramatikk, som Lola i Kom tilbake, lille Sheba, moren i Glassmenasjeriet og Maggie i Etter syndefallet (Kritikerprisen 1965). Videre store klassiske dramatiske kvinneskikkelser som Maria Stuart, Hedda Gabler, Viola i Helligtrekongersaften, Fanny og Ella i John Gabriel Borkman og Mor Aase i Peer Gynt. Innen nyere musikkteater spilte hun bl.a. trollet i Kiss me, Kate, den gamle kvinnen i Cabaret, tittelrollen i Hello Dolly og hun spilte i fjernsynsversjonen av Cocteaus og Poulencs enkvinnesopera Stemmen.

Hun filmdebuterte i Tørres Snørtevold (1940), og var stjerne i førtitallskomedier som Den farlige leken og En herre med bart (begge 1942). Senere fikk hun Kritikerprisen for rollen som bispinnen i Herren og hans tjenere (1959), og i 1980-årene medvirket hun i en rekke av Wam og Vennerøds filmer, viktigst i Leve sitt liv (1982), der hovedrollen var skrevet spesielt for hennes mangesidige talent. Senere større roller i Jeg er Dina og Musikk for bryllup og begravelser, begge 2002. Hun mottok Amandas ærespris 1991.

Som pensjonist fra 1989 gjorde hun seg bemerket bl.a. i samspill med Aud Schønemann i Arsenikk og gamle kniplinger av Joseph Kesselring, og Kunsten å overleve av Mayo Simon, begge på Oslo Nye Teater. På Nationaltheatret har hun vært Mrs. Campbell i Kjære løgnhals (1995), madam Helseth i Rosmersholm (1998) og barnepiken Anfisa i Tsjekhovs Tre søstre (2002). Foss spilte den gamle bestemoren i TV-serien Vestavind (1994–95) og var den aldrende Suzannah Ibsen i Jon Fosses TV-stykke Suzannah (2004).

Den åpenhjertige boken Etterpå (1999) har hun skrevet i samarbeid med Sturle S. Nærø og i 2004 utkom Nærkontakt – samtaler med Wenche Foss og Arne Næss – nedtegnet av Petter Mejlænder. En statue av henne i forgylt bronse, utført av Per Ung, ble avduket utenfor Nationaltheatret 2007.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.