Wenche Foss som fru Wilton på Nationaltheatret i 1954.

Sturlason. Begrenset gjenbruk

Wenche Foss var en av Norges mest kjente og mest folkekjære skuespillere, og hun var aktiv i offentligheten fra 1935 til 2011.

Wenche Foss debuterte i 1935 som Ingrid i Vilhelm Dybwads operette TaterblodSøilen Teater. Hun var ansatt ved Carl Johan Teatret i 1936–1939, ved Den Nationale Scene i 1939, ved Centralteatret i 1940–1949, ved Det Nye Teater i 1949–1951, ved Nationaltheatret i 1952–1967 og i 1978–1989, og ved Oslo Nye Teater 1967–1978.

Hun spilte alt i 1939 Hanna Glawari i Den glade enke med stor sjarm og sikkerhet, og viste her og i andre operetter sin stilsans og musikalitet. Wenche Foss arbeidet tidlig med sin begavelse for karakterkunst, og gjorde sterkt inntrykk som Rebekka West i Rosmersholm i 1942.

Hennes skuespillkunst var preget av en utrolig allsidighet. Hun har overbevist i roller som spenner over hele det sceniske repertoaret, fra komedieroller som Lysistrata, Helene i Karusell, Lavinia i Det lykkelige valg og de fire kvinnene i Twigs, til roller i moderne seriøs dramatikk, som Lola i Kom tilbake, lille Sheba, moren i Glassmenasjeriet og Maggie i Etter syndefallet (Kritikerprisen 1965). Videre spilte hun store klassiske dramatiske kvinneskikkelser som Maria Stuart, Hedda Gabler, Viola i Helligtrekongersaften, Fanny og Ella i John Gabriel Borkman og Mor Aase i Peer Gynt. Innen nyere musikkteater spilte hun blant annet trollet i Kiss me, Kate, den gamle kvinnen i Cabaret og tittelrollen i Hello Dolly, og hun spilte i fjernsynsversjonen av Cocteaus og Poulencs ´nkvinnesopera Stemmen.

Hun filmdebuterte i Tørres Snørtevold (1940), og var stjerne i førtitallskomedier som Den farlige leken og En herre med bart (begge 1942). Senere fikk hun Kritikerprisen for rollen som bispinnen i Herren og hans tjenere (1959), og i 1980-årene medvirket hun i en rekke av Wam og Vennerøds filmer, viktigst i Leve sitt liv (1982), der hovedrollen var skrevet spesielt for hennes mangesidige talent. Senere hadde hun større roller i Jeg er Dina og Musikk for bryllup og begravelser, begge i 2002. Hun mottok Amandas ærespris i 1991.

Som pensjonist fra 1989 gjorde hun seg bemerket blant annet i samspill med Aud Schønemann i Arsenikk og gamle kniplinger av Joseph Kesselring, og i Kunsten å overleve av Mayo Simon, begge på Oslo Nye Teater. På Nationaltheatret har hun vært Mrs. Campbell i Kjære løgnhals (1995), madam Helseth i Rosmersholm (1998) og barnepiken Anfisa i Tsjekhovs Tre søstre (2002). Foss spilte den gamle bestemoren i TV-serien Vestavind (1994–1995) og var den aldrende Suzannah Ibsen i Jon Fosses TV-stykke Suzannah (2004).

Den åpenhjertige boken Etterpå (1999) skrev hun i samarbeid med Sturle S. Nærø, og i 2004 utkom Nærkontakt – samtaler med Wenche Foss og Arne Næss – nedtegnet av Petter Mejlænder.

En statue av henne i forgylt bronse, utført av Per Ung, ble avduket utenfor Nationaltheatret 2007.

  • Hansen, Jan E., red.: Kjære Wenche, 2002, isbn 82-05-29803-3, Finn boken
  • Haslund, Ebba: Aldri en grå hverdag: en bok om Wenche Foss, 1970, Finn boken
  • Levin, Mona: Wenche Foss, rev. og utv. utg., 2007, isbn 978-82-05-37434-8, Finn boken
  • Norsk biografisk leksikon 2. utg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. juni skrev Sverre Olav Lundal

Fjernsynsteaterframsyninga i 1980 Soloppgang i Riga må nemnast, saman med Per Aabel

14. juni svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Sverre Olav.Takk for tips. Ser at det er flere sentrale rolleprestasjoner som nevnes i den mer utfyllende NBL-artikkelen, men som ikke er nevnt i SNL. Håper vi får på plass en ny fagansvarlig snart som kan gjøre en oppdatering. Hilsen Kjell-Olav i redaksjonen.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.