Wenche Foss var en av Norges mest kjente og mest folkekjære skuespillere, og hun var aktiv i offentligheten fra 1935 til 2011.

Wenche Foss debuterte i 1935 som Ingrid i Vilhelm Dybwads operette TaterblodSøilen Teater. Hun var ansatt ved Carl Johan Teatret i 1936–1939, ved Den Nationale Scene i 1939, ved Centralteatret i 1940–1949, ved Det Nye Teater i 1949–1951, ved Nationaltheatret i 1952–1967 og i 1978–1989, og ved Oslo Nye Teater 1967–1978.

Allerede i 1939 spilte hun Hanna Glawari i Den glade enke med stor sjarm og sikkerhet, og både her og i andre operetter viste hun sin stilsans og musikalitet. Wenche Foss arbeidet tidlig med sin begavelse for karakterkunst, og gjorde sterkt inntrykk som Rebekka West i Rosmersholm i 1942.

Hennes skuespillkunst var preget av en utrolig allsidighet. Hun overbeviste i roller som spenner over hele det sceniske repertoaret, fra komedieroller som Lysistrata, Helene i Karusell, Lavinia i Det lykkelige valg og de fire kvinnene i Twigs, til roller i moderne seriøs dramatikk, som Lola i Kom tilbake, lille Sheba, moren i Glassmenasjeriet og Maggie i Etter syndefallet (Kritikerprisen 1965). Videre spilte hun store, klassiske, dramatiske kvinneskikkelser som Maria Stuart, Hedda Gabler, Viola i Helligtrekongersaften, Fanny og Ella i John Gabriel Borkman og Mor Aase i Peer Gynt. Innen nyere musikkteater spilte hun blant annet trollet i Kiss me, Kate, den gamle kvinnen i Cabaret og tittelrollen i Hello, Dolly!, og hun spilte i fjernsynsversjonen av Cocteaus og Poulencs énkvinnesopera Stemmen.

Hun filmdebuterte i Tørres Snørtevold (1940), og var stjerne i førtitallskomedier som Den farlige leken og En herre med bart (begge 1942). Senere fikk hun Kritikerprisen for rollen som bispinnen i Herren og hans tjenere (1959), og i 1980-årene medvirket hun i en rekke av Wam og Vennerøds filmer, viktigst i Leve sitt liv (1982), der hovedrollen var skrevet spesielt for hennes mangesidige talent. Senere hadde hun større roller i Jeg er Dina og Musikk for bryllup og begravelser, begge i 2002. Hun mottok Amandas ærespris i 1991.

Som pensjonist fra 1989 gjorde hun seg bemerket blant annet i samspill med Aud Schønemann i Arsenikk og gamle kniplinger av Joseph Kesselring, og i Kunsten å overleve av Mayo Simon, begge på Oslo Nye Teater. På Nationaltheatret har hun vært Mrs. Campbell i Kjære løgnhals (1995), madam Helseth i Rosmersholm (1998) og barnepiken Anfisa i Tsjekhovs Tre søstre (2002). Foss spilte videre den gamle bestemoren i TV-serien Vestavind (1994–1995) og var den aldrende Suzannah Ibsen i Jon Fosses TV-stykke Suzannah (2004).

Den åpenhjertige boken Etterpå (1999) skrev hun i samarbeid med Sturle S. Nærø, og i 2004 utkom Nærkontakt – samtaler med Wenche Foss og Arne Næss – nedtegnet av Petter Mejlænder.

Wenche Foss var mor til politikeren Fabian Stang.

En statue av henne i forgylt bronse, utført av Per Ung, ble avduket utenfor Nationaltheatret 2007.

  • Hansen, Jan E., red.: Kjære Wenche, 2002, isbn 82-05-29803-3, Finn boken
  • Haslund, Ebba: Aldri en grå hverdag: en bok om Wenche Foss, 1970, Finn boken
  • Levin, Mona: Wenche Foss, rev. og utv. utg., 2007, isbn 978-82-05-37434-8, Finn boken
  • Norsk biografisk leksikon 2. utg.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

12. juni skrev Sverre Olav Lundal

Fjernsynsteaterframsyninga i 1980 Soloppgang i Riga må nemnast, saman med Per Aabel

14. juni svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Sverre Olav.Takk for tips. Ser at det er flere sentrale rolleprestasjoner som nevnes i den mer utfyllende NBL-artikkelen, men som ikke er nevnt i SNL. Håper vi får på plass en ny fagansvarlig snart som kan gjøre en oppdatering. Hilsen Kjell-Olav i redaksjonen.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.