Florimond Hervé

Hervé begynte sin musikalske karriere som korgutt i kirken Église Saint-Roch, der hans musikalske evner ble lagt merke til. Han ble antatt som elev ved Paris-konservatoriet der han studerte med Daniel Auber. 15 år gammel fikk han stilling som organist i kapellet ved mentalsykehuset Bicêtre Hospital. Her fikk han samlet sammen et orkester, og i 1842 skrev han en liten operette, L’Ours et le pacha, som han fremførte.

Etter dette ble han i 1845 organist i Saint-Eustache og gjorde sine første profesjonelle opptredener som sanger, blant annet i 1848 som solist i sin egen en-akter Don Quichotte et Sancho Pansa, av flere betraktet som den første franske operette.

Hervé, som allerede hadde dobbel stilling som organist og teaterkomponist, i tillegg til sanger, ble orkestersjef ved Théâtre de l’Odéon og i 1851 ved Théâtre du Palais-Royal. I 1854 åpnet han en liten teaterscene kalt Folies-Concertantes, senere kalt Folies-Nouvelles, verdens første operette-teater. Her fremførte han mindre stykker med sarkastisk, burlesk og frivol tendens, stykker som ble forløpere for Jacques Offenbachs operetter.

Det store spennet av oppgaver som Hervé var ansvarlig for førte til at han i 1858 ble syk. Han måtte forlate teateret, reiste utenlands og tok de jobbene han kunne få. Før han vendte tilbake til Paris opptrådte han i Marseille, Montpellier og var en tid teaterdirektør i Kairo.

Samtidig som Hervé var borte, komponerte Offenbach sin berømte opera-buffa Orphée aux enfers samt La Belle Hélène. På denne tiden, i 1864, ble Hervés enakter Le Joueur de flûte fremført. I 1869 kom så Hervés mest kjente operette Le petit Faust. Etter dette reiste Hervé til London, der han ble i flere år og fremførte flere av sine operetter.

Etter at Hervé vendte tilbake til Paris etter den fransk-tyske krigen syntes tiden for opera-buffa og det sarkastisk-burleske og frivole musikalske uttrykket å være forbi. Hervés musikk var ikke lenger etterspurt. I stedet komponerte Hervé nå religiøse verk.

I 1883 møtte han Anna Judic, en sangerinne som hadde sunget i hans teater tidligere. Han ble bedt om å komponere noe som kunne passe for henne, en sangerinne som hadde hatt sine beste dager. Resultatet ble suksess-operetten Mam’zelle Nitouche. Etter dette vendte Hervé tilbake til kirken igjen som organist, samtidig som han ble pasient ved et av Paris’ mest kjente psykiatriske sykehus.

Av Hervés operetter regnes de følgende som de viktigste:

• L’Ours et le pacha (1842)
• Le joueur de flûte (1864)
• Les chevaliers de la table ronde (1866)
• Le petit Faust (1869)
• Les turcs (1869)
• La veuve du Malabar (1873)
• Lili (1882)
• Mam’zelle Nitouche (1883)
• La cosaque (1884)

• musikk i Frankrike
• opera
• musikal