helse- og omsorgstjenesteloven

Helse- og omsorgstjenesteloven ble foreslått av Helse- og omsorgsdepartementet som et av flere virkemidler for å understøtte og realisere målene med samhandlingsreformen (se helsereformer). Målene med samhandlingsreformen er blant annet økt livskvalitet og redusert press på helsetjenesten gjennom satsing på helsefremmende og forebyggende arbeid, dempet vekst i bruk av sykehustjenester ved at en større del av helsetjenesten ytes av kommunehelsetjenesten med like god eller bedre kvalitet og kostnadseffektivitet, og mer helhetlig og koordinerte tjenester til pasienter og brukere gjennom forpliktende samarbeidsavtaler og avtalte behandlingsforløp. Helse- og omsorgstjenesteloven skal gi kommunene et tydeligere og mer helhetlig ansvar, samt større frihet til å organisere og tilpasse tilbudet i samsvar med lokale behov.

Loven ble vedtatt 24. juni 2011 og trådte i kraft fra 1. januar 2012. Loven erstatter den tidligere kommunehelsetjenesteloven.

Lovens formål presiserer et felles verdigrunnlag for den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Loven har flere omfattende formål som alle går ut på at kommunen skal gi innbyggerne gode livsvilkår. Syv særlige formål er listet opp i en formålsbestemmelse.

1. Å forebygge, behandle og tilrettelegge for mestring av sykdom, lidelse og nedsatt funksjonsevne
2. Å fremme sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.
3. Den enkelte skal få mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre,
4. Tjenestetilbudets kvalitet skal sikres, og det skal være et likeverdig tjenestetilbud.
5. Sikre samhandling og at tjenestetilbudet blir tilgjengelig for pasient og bruker og at tilbudet er tilpasset den enkeltes behov.
6. Sikre at tjenestetilbudet tilrettelegges med respekt for den enkeltes integritet og verdighet
7. Bidra til at ressursene utnyttes best mulig.

Loven gjelder som hovedregel for helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes av kommunen eller private som har avtale med kommunen. Annet virkeområde kan følge av helse- og omsorgstjenesteloven, og kongen (det vil i praksis si regjeringen) kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og kan fastsette særlige regler av hensyn til stedlige forhold. Kongen kan også bestemme om og i hvilken utstrekning bestemmelsene i helse- og omsorgstjenesteloven skal gjelde på norske skip i utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk og på installasjoner og fartøy i arbeid på den norske kontinentalsokkelen.

Helsepersonelloven gjelder for personell som yter helse- og omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven, og forvaltningsloven gjelder for kommunens virksomhet med de særlige bestemmelser som følger av helse- og omsorgstjenesteloven og av pasient- og brukerrettighetsloven.

Helse- og omsorgstjenesteloven har bestemmelser som slår fast kommunens overordnede ansvar for helse- og omsorgstjenester. Loven har blant annet bestemmelser om at alle personer i kommunen tilbys nødvendige helse- og omsorgstjenester. Loven slår fast at kommunens ansvar omfatter alle pasient- og brukergrupper og at ansvaret innebærer en plikt til å planlegge, gjennomføre med videre virksomheten slik at den samsvarer med de krav som følger av lov og forskrift. Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer hva kommunen skal tilby for å oppfylle sitt ansvar for helse- og omsorgstjenester. Loven har videre bestemmelser om helsefremmende og forebyggende arbeid, om kommunens plikt til samhandling og samarbeid, om kommunens ansvar for øyeblikkelig hjelp, omsorgslønn og boliger til vanskeligstilte, om brukerstyrt personlig assistent, om helse- og omsorgstjenester for innsatte i fengsler, og om pasienters og brukeres innflytelse og samarbeid med frivillige organisasjoner.

Helse- og omsorgstjenesteloven har bestemmelser om forsvarlighet og om kvalitetsforbedring og pasient- og brukersikkerhet. Helse- og omsorgstjenester skal være forsvarlige. Forsvarlighetskravet gjelder ikke bare på individnivå men også på systemnivå. Forsvarlighetskravet innebærer at kommunen skal tilrettelegge tjenestene sine slik at den enkelte pasient eller bruker blant annet gis et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud. Videre skal kommunen tilrettelegge slik at helse- og omsorgstjenesten og helsepersonell som utfører tjenestene blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter. Loven slår også fast at kommunen skal tilrettelegge sine tjenester slik at den enkelte pasient eller bruker gis et verdig tjenestetilbud. Loven slår også fast at enhver som yter helse- og omsorgstjenester skal sørge for at virksomheten arbeider systematisk for kvalitetsforbedring og for pasient- og brukersikkerhet.

Helse- og omsorgstjenesteloven har et eget kapittel om særlige plikter og oppgaver for kommunen. Dette dreier seg blant annet om å ha en eller flere kommuneleger, etablere sprøyterom, motta og registrere meldinger om helsepersonell, etterkomme anmodninger om opplysninger fra Statens helsetilsyn og Fylkesmannen som de trenger for å utføre sine pålagte oppgaver, samt sørge for at journal og informasjonssystemene er forsvarlige.

Helse- og omsorgstjenesteloven har et eget kapittel om samarbeid mellom kommuner og regionale helseforetak med videre. Kommunen har blant annet plikt til å inngå avtaler, og loven regulerer hva avtalen som et minimum må inneholde. Helse- og omsorgstjenesteloven bestemmer videre at departementet har mulighet til å fastsette en frist for når avtalen skal være inngått og at de regionale helseforetakene skal sende inn avtalene til helsedirektoratet etter nærmere bestemte frister. Det er krav om årlig gjennomgang av avtalen og departementet har mulighet til å pålegge kommuner å samarbeide når det anses påkrevd for å få til en forsvarlig løsning av oppgaver innen kommunenes helse- og omsorgstjeneste.

Avtalene skal blant annet sikre en felles forståelse av hvilke oppgaver partene til enhver tid skal løse. Systemet med avtaler skal sikre at kommunene får et mer likeverdig partsforhold i avtalen og mer enhetlig praksis. Avtalene gir partene mulighet til å bli enige også om mer detaljerte og konkrete oppgaver som det skal påligge hver av partene å utføre. Ordningen med avtaler skal kunne forebygge «gråsoner» hvor ingen av partene tar ansvar for oppgaver begge mener at den andre part er nærmest til å påta seg.

Helse- og omsorgstjenesteloven har bestemmelser om individuell plan, koordinator og koordinerende enhet. Loven slår fast at kommunen skal utarbeide en individuell plan for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Det slås videre fast at kommunen skal tilby en koordinator for pasienter og brukere med behov for langvarige og koordinerte tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. En koordinator skal ha hovedansvaret for å sørge for at den enkelte pasient eller bruker får nødvendig oppfølging. Koordinator skal videre sikre samordning av tjenestetilbudet og framdrift i arbeidet med individuell plan. Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger også kommunen å ha en koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet.

Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunen å medvirke til undervisning og praktisk opplæring av helsepersonell. Loven slår videre fast at kommunen blant annet skal sørge for at egne ansatte som utfører tjenester eller arbeid etter helse- og omsorgstjenesteloven får påkrevd videre- og etterutdanning. Det samme gjelder for personell som er ansatt i privat virksomhet som kommunen har avtale med og som utfører helse- og omsorgstjenester. Kommunen skal også medvirke til, og tilrettelegge for, forskning for den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Helse- og omsorgstjenesteloven har et eget kapittel om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning. Formålet med kapitlet er å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade samt å forebygge og begrense bruk av tvang. Reglene kommer til anvendelse ved bruk av tvang og makt ved helsetjenester i hjemmet, ved personlig assistanse, ved plass i institusjon og sykehjem og ved avlastningstiltak. Loven definerer tvang eller makt som tiltak brukeren eller pasienten motsetter seg, eller tiltak som er så inngripende at de uansett motstand må regnes som tvang eller makt. Loven avgrenser tvang og makt ved å presisere at alminnelig oppfordring eller ledelse med hånden eller andre fysiske påvirkninger av liknende art ikke er å anse som bruk av tvang eller makt.

Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer videre i kapitlet om rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemning pasientens og brukerens rett til å medvirke ved tjenestetilbudet. Loven pålegger kommunen å sørge for at forholdene legges til rette for minst mulig bruk av tvang og makt. Loven oppstiller vilkår for bruk av tvang og makt og grenser for bruk av enkelte tiltak. Videre har loven en bestemmelse om kommunens saksbehandling ved beslutninger om bruk av tvang og makt, om fylkesmannens plikt til å overprøve nærmere bestemte vedtak, om krav til gjennomføring og evaluering, om dokumentasjonsplikt og journalføring, om pasientens og brukerens klageadgang og om overprøving i tingretten.

Helse- og omsorgstjenesteloven regulerer i et eget kapittel tvangstiltak overfor rusmiddelavhengige. I dette kapitlet har loven blant annet bestemmelser om kommunens plikt til å vurdere bruk av tvang etter melding fra pårørende om omfattende rusmiddelmisbruk, om tilbakehold i institusjon av rusmiddelmisbrukere uten samtykke, om tilbakeholdelse av gravide rusmiddelmisbrukere og tilbakeholdelse når det foreligger samtykke. Loven har videre regler om barnevernlovens anvendelse i enkelte tilfeller og om overprøving i tingretten og om kommunens ansvar for å reise tvangssak.

Helse- og omsorgstjenesteloven har regler om kommunens ansvar for utgifter, for kommunens mulighet til å kreve vederlag av pasient og bruker, for dekning av utgifter til pasienter som er utskrivningsklare og om hvordan tilskuddene fra staten skal fordeles.

Helse- og omsorgstjenesteloven har et kapittel med bestemmelser av forskjellig innhold. I dette kapitlet fremkommer det blant annet at enhver som utfører helse- og omsorgstjenester har taushetsplikt. Dette kapitlet har regler om legefordeling til kommunens helse- og omsorgstjeneste og om statlig tilsyn. Kapitlet har også særlige bestemmelser ved opphold i institusjon og om nasjonale faglige retningslinjer, veiledere og kvalitetsindikatorer

Helse- og omsorgstjenesteloven hadde en todelt ikrafttredelse og har bestemmelser som regulerer forholdet til eldre forskrifter og endringer i andre lover.

Det var en offentlig debatt om leger som er ansatt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten hadde adgang til å reservere seg mot å utføre bestemte oppgaver av samvittighetsgrunner. Dette gjelder blant annet spørsmål om å tilby prevensjon og prevensjonsveiledning, henvise til spesialisthelsetjenesten for utføring av abort, eller henvise lesbiske par til spesialisthelsetjenesten til utredning for assistert befruktning. I den forbindelse utarbeidet Helse- og omsorgsdepartementet i 2011 et rundskriv for å klargjøre rettstilstanden på området.

• Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) Hos Lovdata.
• Forarbeider: Stortingsproposisjon 91 L (2010-2011)
• Stortingsmelding 47 (2008-2009). Samhandlingsreformen