Gradmåling, bestemmelse av lengden av meridianbuer (nord–sør) eller breddesirkelbuer (øst–vest) i gradmål og metermål. Dette gir grunnlag for å bestemme Jordens størrelse og form. Buens lengde i gradmål bestemmes ved astronomiske observasjoner i begge endepunkter. Buens lengde i metermål bestemmes ved triangulering, idet endepunktene forbindes med et nett av trekanter hvor alle vinkler måles. Man måler dessuten en basis og asimut til en trekantside.

Den første gradmåling man kjenner, ble gjort av grekeren Eratosthenes om lag 250 år f.Kr. Fra araberne kjenner man et par gradmålinger fra omkring år 1000 e.Kr. Først i nyere tid tok man opp dette arbeidet i Europa. Etter at I. Newton og Chr. Huygens omkring 1675 satte frem påstanden om at Jordens egen form nærmest var en omdreiningsellipsoide med flattrykningen ved polene, ble det gjort en gradmåling i Peru 1735–43 og i Sverige 1736–37 som beviste påstanden. Senere har det vært utført gradmåling både i Europa, Amerika, Afrika og Asia. Ved hjelp av gradmåling og andre metoder er det beregnet forskjellige jorddimensjoner, hvorav de best kjente er F. W. Bessels (1841) og A. R. Clarkes (1880).

Union Géodésique et Géophysique Internationale (UGGI), en kongress i Madrid 1924, ble Hayfords jorddimensjoner antatt som internasjonale verdier. Disse verdiene er 6 378 388 m for den store halvaksen og ½97 for flattrykningen. Fortsatte studier på dette feltet førte til at det på UGGIs kongress i Luzerne 1967 ble fastsatt et mer komplett sett av parametrer for den midlere jordellipsoide. Den nyeste internasjonale ellipsoide er gjennom disse gitt ved 6 378 160 m for den store halvaksen og 1/398,377 for flattrykningen. Verdiene baserer seg vesentlig på studier av Jordens gravitasjonsfelt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.