Drikkeskikker, er i sin opprinnelse av religiøs art, idet de først inngikk som ledd i rituelle handlinger. Hos de aller fleste folk ble gudene brakt førsteoffer av nylaget berusende drikk, og i mange religioner utviklet dette seg senere til et offer til bestemte guder eller personer som ble regnet for guddommelige. Slike rituelle offerhandlinger var alminnelige både i India og Perserriket. Av de rent rituelle drikkeskikker utviklet de profane seg.

Det grekerne kalte symposion og romerne compotatio(Ciceros oversettelse av symposion) eller convivium, var et drikkelag som vanligvis fulgte umiddelbart etter et festmåltid, når matrestene var fjernet, bordene satt sammen og drikkekarene båret inn. Som regel ble det innledet med et drikkeoffer (gr. sponde, lat. libatio) til «den gode genius». Drikkeofferet og måltidene ble inntatt mens deltagerne i selskapet halvt lå langs løybenkene. Ved loddkasting ble det innsatt en «drikkeformann» eller «drikkekonge» (gr. symposiarkhoseller basilevs, lat. rex eller arbiter bibendi), og denne bestemte så reglene for drikkelaget. Under disse forhold kunne drikkingen anta ganske svære dimensjoner, men rusen ble gjerne mildnet ved at man blandet vinen med vann. Ofte var det underholdning av gjøglere, dansere eller fløytespillere, og i de mer løsslupne symposier var også hetærer med. Gjestene bidrog selv til underholdningen ved drøy spøk, selskapsleker, spill, gåter og prisoppgaver, eller ved konkurranser i improviserte bordviser (skolier).Også blant germanerne utviklet de private drikkeskikkene seg i tidens løp fra rituelle offerfester, og drikkingen ble først og fremst knyttet til bestemte anledninger. Det nordisk-hedenske profane drikkeritual ble etterhånden et ledd i selve det sosiale system, slik som vi kjenner dette fra de eldste skrevne kilder, og dette var en direkte følge av at storfolk mer og mer tok til å bruke øl til maten i det daglige liv. Ved alle begivenheter i slekten var ølet med: festarøl ved forlovelse, samgongoøl og brudeøl ved giftermål, barnsøl, gravøl og arveøl. En handel ble beseglet med kjøpskål, og det var heimkomarøl når noen kom hjem fra langferd.

I vikingtiden var det som regel bare menn som deltok i disse drikkelagene, men senere kom også kvinnene med. Ofte ledet drikkeskikkene til kappdrikking. Den som lurte seg unna, kunne da bli ilagt en bøtestraff, víti, som bestod i å tømme et vitishorn. Den som derimot hevdet seg i konkurransen, ble hedret med navnet «ølfør» (ǫlfø´rr). Et eget ledd i kappdrikkingen var det berømte bragebeger (bragarfull), da det ble avlagt løfter om å utføre en eller annen stor bragd. Med kappdrikkingen fulgte også ofte mannjevningen (mannjafnaðr), som kunne føre til slagsmål eller iallfall et voldsomt konsum av drikkevarer.

Kristendommen forrykket på sett og vis hele det gamle nordiske begrep om gjestfrihet, idet den gjorde både fråtseri og drukkenskap til en synd. Men samtidig fortsatte kirken drikkeritualet i andre former, slik at drikkeofrene til de hedenske guder ble avløst av skåler for Kristus, jomfru Maria og helgenene. I Gulatingsloven finnes forskrifter om øloffer (ǫlgerð) ved de store kirkelige høytider, og denne rituelle øldrikkingen ble gjort til en hellig plikt.

I byene ble de gamle omgangsdrikkelag på Olav Kyrres tid avløst av gilder, og her begynte man med sammenskuddslag (skytningar, i lovene kalt samburðarǫl). Også dette hadde egentlig et religiøst formål. Her drakk man takkeskåler til Kristus, skåler til Hellig-Olav og andre helgener og til jomfru Maria for god åring og fred (til árs ok til friðar). Både i hirdskråen og i gildeskråene var det strenge forbud mot å drikke for meget (ofdrykkja). Om Magnus Erlingsson forteller sagaen likevel at han var «stor drikkemann og kvinnemann», og vi har beretninger om drikkelag som nærmest må kalles rene orgier.

At drikk spilte en stor rolle i hverdagslivet, sees ikke minst av den overordentlig store variasjon av drikkekar i alle former og størrelser, med en meget rik terminologi. Renessansen medførte betydelige forandringer i drikkevanene og drikkeskikkene. For det første ble både vin og brennevin nå alminnelige drikker, og for det andre økte ølforbruket enormt. Følgen ble voldsomme overdrivelser, som måtte gå på helsen løs. Man regnet at et alminnelig voksent menneske drakk minst 6 potter øl om dagen, fra frokost og utover (1 pott var 0,97 liter). Dette var et minimum, og 8–10 potter ble ansett for mer passende. Rikfolk klarte seg nok med 8, men til gjengjeld regnet de med et daglig vinkonsum på 4 potter, og til alt dette kom så brennevinet. I noe avdempede former fortsatte dette på 1600-tallet, men senere ble forbruket redusert. Likevel viser utenlandsreisendes beskrivelser av høyere norsk selskapsliv så sent som omkring 1800 at drikkeriet fremdeles var meget utbredt. Det samme gjaldt på landsbygda og i samfunnets lavere lag. Det var da også disse forhold som førte til innskrenkninger i den frie fremstilling av berusende drikker og til den organiserte avholdsbevegelse.

En ny og voldsom drikkebølge oppstod da hjemmebrenning ble alminnelig tillatt i 1816. Ved lov fikk man noenlunde bukt med dette fra tidlig i 1840-årene, omtrent samtidig med at det undergjærede øl holdt sitt inntog i Norge. Større og mindre bryggerier vokste opp rundt om i landet, og ølet overtok mye av brennevinets plass. Midt i 1890-årene kom laddevinen, et oppspritet vinprodukt som ble en utbredt fylledrikk, men ved nye avgifter ble dette misbruket drevet tilbake. Drikkeskikkene gjennomgikk nye forandringer under forbudstiden 1919–26, da smugling og ulovlig omsetning ble utbredt.

Det er et særtrekk ved norske drikkevaner at det brukes forholdsvis lite alkohol til måltidene, men desto mer til «lørdagsfylla» eller «helgefylla». Den økende turismen har imidlertid gitt kontinentale drikkeskikker et visst fotfeste. At en mer balansert anvendelse av alkohol har grepet om seg i Norge etter krigen, må imidlertid særlig tilskrives den økte velstand.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.