At drikk spilte en stor rolle i hverdagslivet, sees ikke minst av den overordentlig store variasjon av drikkekar i alle former og størrelser, med en meget rik terminologi. Renessansen medførte betydelige forandringer i drikkevanene og drikkeskikkene. For det første ble både vin og brennevin nå alminnelige drikker, og for det andre økte ølforbruket enormt. Følgen ble voldsomme overdrivelser, som måtte gå på helsen løs. Man regnet at et alminnelig voksent menneske drakk minst 6 potter øl om dagen, fra frokost og utover (1 pott var 0,97 liter). Dette var et minimum, og 8–10 potter ble ansett for mer passende. Rikfolk klarte seg nok med 8, men til gjengjeld regnet de med et daglig vinkonsum på 4 potter, og til alt dette kom så brennevinet.
I noe avdempede former fortsatte dette på 1600-tallet, men senere ble forbruket redusert. Likevel viser utenlandsreisendes beskrivelser av høyere norsk selskapsliv så sent som omkring 1800 at drikkeriet fremdeles var meget utbredt. Det samme gjaldt på landsbygda og i samfunnets lavere lag. Det var da også disse forholdene som førte til innskrenkninger i den frie fremstilling av berusende drikker og til den organiserte avholdsbevegelsen.
En ny og voldsom drikkebølge oppstod da hjemmebrenning ble alminnelig tillatt i 1816. Ved lov fikk man noenlunde bukt med dette fra tidlig i 1840-årene, omtrent samtidig med at det undergjærede øl holdt sitt inntog i Norge. Større og mindre bryggerier vokste opp rundt om i landet, og ølet overtok mye av brennevinets plass. Midt i 1890-årene kom laddevinen, et oppspritet vinprodukt som ble en utbredt fylledrikk, men ved nye avgifter ble dette misbruket drevet tilbake.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.