Drikkeskikker

Drikkeskikker. Scene fra et vertshus i London på 1700-tallet. Kobberstikk av den engelske maleren William Hogarth, 1732–33.

Av /NTB Scanpix ※.
Greske bordfeller spiller kottabos med vinbeger (Veggmaleri fra Museet i Paestum)
Greske bordfeller spiller kottabos med vinbeger (Veggmaleri fra Museet i Paestum)
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Drikkeskikker er ritualer og tradisjoner omkring inntak av alkoholholdige drikker.

Drikkeskikker er i sin opprinnelse av religiøs art, idet de først inngikk som ledd i rituelle handlinger. Hos de aller fleste folk ble gudene brakt førsteoffer av nylaget berusende drikk, og i mange religioner utviklet dette seg senere til et offer til bestemte guder eller personer som ble regnet for guddommelige. Slike rituelle offerhandlinger var alminnelige både i India og Perserriket. Av de rent rituelle drikkeskikker utviklet de profane seg.

Historikk

Drikkeskikker

Drikkeskikker. Den franske tegneren Théophile-Alexandre Steinlen tegnet i 1890-årene arbeideren som drikker opp ukelønna på fredag, mens kona hans, med barnet på armen, står og venter på at han skal bli ferdig med å forbanne sin skjebne. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

I antikken

Det grekerne kalte symposion og romerne compotatio (Ciceros oversettelse av symposion) eller convivium, var et drikkelag som vanligvis fulgte umiddelbart etter et festmåltid, når matrestene var fjernet, bordene satt sammen og drikkekarene båret inn. Som regel ble det innledet med et drikkeoffer (gresk sponde, latin libatio) til «den gode genius». Drikkeofferet og måltidene ble inntatt mens deltagerne i selskapet halvt lå langs løybenkene. Ved loddkasting ble det innsatt en «drikkeformann» eller «drikkekonge» (gresk symposiarkhos eller basilevs, latin rex eller arbiter bibendi), og denne bestemte så reglene for drikkelaget.

Under disse forholdene kunne drikkingen anta ganske svære dimensjoner, men rusen ble gjerne mildnet ved at man blandet vinen med vann. Ofte var det underholdning av gjøglere, dansere eller fløytespillere, og i de mer løsslupne symposier var også hetærer med. Gjestene bidro selv til underholdningen ved drøy spøk, selskapsleker, spill, gåter og prisoppgaver, eller ved konkurranser i improviserte bordviser (skolier).

Blant germanske folk

Også blant germanerne utviklet de private drikkeskikkene seg i tidens løp fra rituelle offerfester, og drikkingen ble først og fremst knyttet til bestemte anledninger. Det nordisk-hedenske profane drikkeritualet ble etter hvert et ledd i selve det sosiale systemet, slik som vi kjenner dette fra de eldste skrevne kilder, og dette var en direkte følge av at storfolk mer og mer tok til å bruke øl til maten i det daglige liv. Ved alle begivenheter i slekten var ølet med: festarøl ved forlovelse, samgongoøl og brudeøl ved giftermål, barnsøl, gravøl og arveøl. En handel ble beseglet med kjøpskål, og det var heimkomarøl når noen kom hjem fra langferd.

I vikingtiden

Sigvalde jarl drikker minneskål

Jomsvikingen Sigvalde jarl drikker minneskål i sin fars gravøl. Ifølge Olav Tryggvasons saga og Jomsvikingenes saga lovet Sigvalde samtidig å drepe den norske ladejarlen Håkon Sigurdsson, noe som ledet til slaget ved Hjørungavåg.

I vikingtiden var det som regel bare menn som deltok i disse drikkelagene, men senere kom også kvinnene med. Ofte ledet drikkeskikkene til kappdrikking. Den som lurte seg unna, kunne da bli ilagt en bøtestraff, víti, som bestod i å tømme et vitishorn. Den som derimot hevdet seg i konkurransen, ble hedret med navnet «ølfør» (ǫlfø'rr). Et eget ledd i kappdrikkingen var det berømte bragebeger (bragarfull), da det ble avlagt løfter om å utføre en eller annen stor bragd. Med kappdrikkingen fulgte også ofte mannjevningen (mannjafnaðr), som kunne føre til slagsmål eller iallfall et voldsomt konsum av drikkevarer.

I kristendommen

Kristendommen forrykket på sett og vis hele det gamle nordiske begrepet om gjestfrihet, idet den gjorde både fråtseri og drukkenskap til en synd. Men samtidig fortsatte kirken drikkeritualet i andre former, slik at drikkeofrene til de hedenske guder ble avløst av skåler for Kristus, jomfru Maria og helgenene. I Gulatingsloven finnes forskrifter om øloffer (ǫlgerð) ved de store kirkelige høytider, og denne rituelle øldrikkingen ble gjort til en hellig plikt.

I byene ble de gamle omgangsdrikkelag på Olav Kyrres tid avløst av gilder, og her begynte man med sammenskuddslag (skytningar, i lovene kalt samburðarǫl). Også dette hadde egentlig et religiøst formål. Her drakk man takkeskåler til Kristus, skåler til Hellig-Olav og andre helgener og til jomfru Maria for god åring og fred (til árs ok til friðar). Både i hirdskråen og i gildeskråene var det strenge forbud mot å drikke for meget (ofdrykkja). Om Magnus Erlingsson forteller sagaen likevel at han var «stor drikkemann og kvinnemann», og vi har beretninger om drikkelag som nærmest må kalles rene orgier.

I hverdagslivet

Valgplakat til folkeavstemning om brennevinsforbud 1926.
Hjemmebrenning førte til stort inntak av alkohol og påfølgende sosiale problemer. I perioden 1916 til 1927 var det brennevinsforbud i Norge. Valgplakat til folkeavstemningen om brennevinsforbudet i 1926, da opprettholdelse av forbudet ble stemt ned.

At drikk spilte en stor rolle i hverdagslivet, sees ikke minst av den overordentlig store variasjon av drikkekar i alle former og størrelser, med en meget rik terminologi. Renessansen medførte betydelige forandringer i drikkevanene og drikkeskikkene. For det første ble både vin og brennevin nå alminnelige drikker, og for det andre økte ølforbruket enormt. Følgen ble voldsomme overdrivelser, som måtte gå på helsen løs. Man regnet at et alminnelig voksent menneske drakk minst 6 potter øl om dagen, fra frokost og utover (1 pott var 0,97 liter). Dette var et minimum, og 8–10 potter ble ansett for mer passende. Rikfolk klarte seg nok med 8, men til gjengjeld regnet de med et daglig vinkonsum på 4 potter, og til alt dette kom så brennevinet.

I noe avdempede former fortsatte dette på 1600-tallet, men senere ble forbruket redusert. Likevel viser utenlandsreisendes beskrivelser av høyere norsk selskapsliv så sent som omkring 1800 at drikkeriet fremdeles var meget utbredt. Det samme gjaldt på landsbygda og i samfunnets lavere lag. Det var da også disse forholdene som førte til innskrenkninger i den frie fremstilling av berusende drikker og til den organiserte avholdsbevegelsen.

En ny og voldsom drikkebølge oppstod da hjemmebrenning ble alminnelig tillatt i 1816. Ved lov fikk man noenlunde bukt med dette fra tidlig i 1840-årene, omtrent samtidig med at det undergjærede øl holdt sitt inntog i Norge. Større og mindre bryggerier vokste opp rundt om i landet, og ølet overtok mye av brennevinets plass. Midt i 1890-årene kom laddevinen, et oppspritet vinprodukt som ble en utbredt fylledrikk, men ved nye avgifter ble dette misbruket drevet tilbake.

Forbudstiden

Drikkeskikkene gjennomgikk nye forandringer under forbudstiden. I august 1914 ble det innført et provisorisk forbud mot å selge eller servere brennevin. Det ble også forbudt å fremstille øl og brennevin. De lokale politiorganer fikk fullmakt til å forby skjenking av øl og brennevin når «samfundsmessige hensyn» krevde det. Et overordentlig Storting gjorde så de fleste bestemmelser varige med lovs kraft. Kongen kunne imidlertid sette denne særlovens bestemmelser ut av kraft. Etter sterke protester ble mange av augustforbudene satt ut av kraft etter kort tid. På visse vilkår fikk brenneriene atter tillatelse til å brenne brennevin og bryggeriene lov til å brygge øl av importert malt.

En kongelig resolusjon av 16. desember 1916 forbød så salg og skjenking av brennevin og all import av brennevin, vin og øl fra utlandet. Forordningen ble oppfattet som et midlertidig tiltak, men brennevinsforbudet kom til å vare like til 1927, etter at det hadde blitt holdt en folkeavstemning i 1926. Under forbudstiden foregikk det utstrakt smugling og ulovlig omsetning av alkoholholdige drikker.

Drikkevaner i moderne tid

Det er et særtrekk ved norske drikkevaner at det brukes forholdsvis lite alkohol til måltidene, men desto mer til «lørdagsfylla» eller «helgefylla». Den økende turismen har imidlertid gitt kontinentale drikkeskikker et visst fotfeste. At en mer balansert anvendelse av alkohol har grepet om seg i Norge etter andre verdenskrig, må imidlertid særlig tilskrives den økte velstanden.

I 2017 ble det innenlands i Norge solgt 250 millioner liter øl, 76 millioner liter vin, 16 millioner liter rusbrus og 11 millioner liter brennevin. Omregnet til ren alkohol vil det si at hver nordmann på 15 år eller mer kjøpte 6 liter. Mest alkohol ble konsumert i form av øl, med vin som en god nummer to. Alkoholkonsumet har økt siden 1960. Unge drikker mer nå enn de gjorde før i tiden, det gjør også kvinner, som gjerne foretrekker vin. Fortsatt er det mest menn som drikker seg fulle.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Fuglum, Per (1995). Brennevinsforbudet i Norge. Tapir forlag, Trondheim.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg