Hjemmebrenning, husbrenning, privat fremstilling av brennevin (sprit) ved destillasjon av en gjæret væske (sats) med relativt lavt alkoholinnhold. Satsen blir som regel fremstilt av vann, gjær og sukker eller andre karbohydratholdige råvarer som korn og poteter. Hjemmebrenning er forbudt, jfr. alkoholloven av 2. juni 1989. Det var som regel tillatt i Norge inntil 1756 (1757 nordenfjells) og ble igjen tillatt i byene fra 1792, men fikk der lite omfang før unionsoppløsningen. I 1816 ble hjemmebrenning tillatt for alle brukere og besittere av matrikulert jord. Hjemmebrenning fikk i de følgende år stort omfang. I 1833 var det nesten 10 000 registrerte brennerier i landet. Ved den såkalte tilvirkningsloven av 1848 ble det i realiteten slutt på den legale hjemmebrenning, bl.a. ved at avgiftene på apparatene (kjelene) ble satt opp så sterkt at bare fabrikkmessig produksjon ble lønnsom. I 1850 var det 40 brennerier igjen.

Den illegale hjemmebrenning i nyere tid kan føres tilbake til forbudstiden under og etter den første verdenskrig. Jevnlige gallupundersøkelser tyder på at hjemmebrenning er utbredt i Norge. Den første undersøkelsen (1956) gav mulighet for å anslå årlig hjemmeproduksjon av sprit til 1,2 mill. liter. Tallet økte, men midt i 1970-årene syntes økningen å stanse opp. I 1980-årene svingte anslagene fra litt over 3 til nær 5 mill. liter årlig med et gjennomsnitt på vel 1 liter hjemmebrent (drikkeferdig) i året per innbygger. En viss nedgang i hjemmebrenningen frem mot slutten av 1990-årene knyttes gjerne til det offentliges kampanjer mot bruk av ulovlig fremskaffet sprit, men nedgangen synes oppveiet av en til dels sterk økning i spritsmuglingen. De senere år svarer rundt 3 av 4 nordmenn at de ikke synes hjemmebrenning er noen særlig alvorlig lovovertredelse.